|
De er liv! De er legedom, leser vi her. Hans ord!
Som Jesus sier til sine disipler: «De ord jeg har talt til
dere, er ånd og er liv.» (Joh 6:63). Det er altså ikke
ord om ånd og om liv, men de er i seg selv ånd
og liv. I disse ord fra Jesus munn kommer altså ånd og liv til deg
- og de kommer i den hensikt å feste bo i ditt hjerte. Det vil si
i ditt innerste vesen.
Det er altså noe som kommer til deg utenfra dette - livet.
Og Guds ord fremstiller det for oss som en gave fra Gud. Noe som formidles
til deg uforskyldt av nåde. Du som måtte ha strevet med dette å bli
og å være en kristen, du må høre Ordet til deg: Det er en gave fra
Gud! Det evige liv! Samfunn med Gud! Liv i Gud! Det er alt sammen
en gave! Noe som kommer til deg, og som Gud ønsker å gi deg! Det er
ikke noe du aller nådigst får, dersom, hvis, såfremt, ifall, men det
er noe Han inderlig gjerne vil gi deg.
Inderlig gjerne? Er det tilfelle? La blikket ditt
falle på Golgata kors et øyeblikk, og spør på ny.
«Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! La dem ikke
vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte! For de er liv for
hver den som finner dem, og legedom for hele hans legeme.» (v.20-22).
Disse ord skal gjenopprette alt i det menneskes liv,
som synden har brutt ned og forstyrret. «Vi vet jo at om det telt
vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av
Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen» (2 Kor
5:1), vitner apostelen. Og ja, han vitner! Hør bare hvordan han begynner:
«Vi vet jo...!»
Vi vet jo dette, ikke sant? Guds ord forkynner oss det
jo! Tror du ikke Ordet? Vel jeg ville gjerne tro så mye sterkere,
men så opplever jeg tvil og usikkerhet, og... Jeg spurte jo ikke etter
din tro - kvaliteten og kvantiteten av den, men tror du Ordet?
Er det noen tvil og usikkerhet å spore der? Vi vet jo, sier
han her. Hvorfor? Fordi Guds ord forkynner det - og Gud lyver jo ikke.
Når den samme apostel taler om Guds bevarelse av den
troende, skriver han - og hør hvordan formulerer seg også her. «Og
jeg er fullt viss på dette at Han som begynte en god gjerning i dere,
vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» (Fil 1:6). Han nøyer seg
ikke engang med å si at han er viss på, men fullt viss på!
For han kjenner hyrden og sjelens tilsynsmann!
Når Gud selv vitner om det evangelium Han har latt forkynne
for deg, og selv forkynte, så hører vi fra Hebreerbrevet: «For da
Gud gav Abraham løftet, sverget Han ved seg selv - Han hadde jo ingen
større å sverge ved -» (Hebr 6:13). Tenk Han har sverget på dette!
Ja, kan du tenke deg! Og hvorfor? Det ligger jo en veldig inderlighet
bak da, vet du! Jo, det skriver apostelen videre: «Da Gud så ville
vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er,
innestod Han for det med ed» - og så åpenbarer Han noe for deg her,
som du virkelig bør bevare dypt i ditt hjerte, som teksten vår oppfordrer
deg til - «for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting,
som utelukker at Gud kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til
å gripe det håp som ligger foran oss.» - Derfor! For at du skulle
ha en sterk trøst ved to urokkelige ting! Ikke bare trøst engang,
men sterk trøst! - Og så videre om det håp du har tatt din
tilflukt til: «Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt
og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus
gikk inn som forløper for oss, Han som ble yppersteprest til evig
tid etter Melkisedeks vis.» (v.17-20).
Hør nå de ord som brukes: Gud sverget! Urokkelig! Med
ed! Sterk trøst! Utelukker løgn! Et anker! Trygt og fast! Hører du
Ordet? Det er jo det teksten vår taler om, er det ikke?
Du håper på Jesus, gjør du ikke? Jo, men dette håp er
som et knekket rør! Ja, men det skal Han jo ikke knuse! Eller om du
må si: Mitt håp det er mest å ligne med en rykende veke - det er så
vidt det oser! Ja, men den skal Han jo ikke slokke! Det har du Hans
ord på! Nei, Han er ikke kommet for å slokke og knuse, men gjenopprette,
blåse liv i! I den grad Han er kommet for å knuse og slokke, er det
den lit du måtte ha til deg selv, og hva som helst annet i ditt forhold
til Gud. Nei, se bort fra deg selv og fest blikket på Han som er det
håp Gud har gitt deg: «Dette har vi som et anker for sjelen, et som
er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget,
der Jesus gikk inn som forløper for oss, Han som ble yppersteprest
til evig tid etter Melkisedeks vis.»
Dette håpet du har til Jesus, hvor svakt det nå ofte
måtte fortone seg, det når likevel inn til det som er innenfor bak
forhenget. Du forstår at, inn dit gikk Jesus som forløper for
oss! Og hør hva som sies om den tildragelsen: «- med sitt eget blod
gikk Han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.»
(Hebr 9:12).
E.K.
|
Fant
en evig forløsning for deg! Gud profeterer om det ved profeten
Jesaja, der Han taler til Kyros, og da lyder det slik - da taler Han
nettopp om Jesu inngang i helligdommen, etter å ha levd sitt liv på
denne jord, og dødd sin død på denne jord: «Jeg vil gå frem foran
deg, og bakker vil jeg jevne. Dører av kobber vil jeg sprenge, og
bommer av jern vil jeg hogge i stykker. Jeg vil gi deg skatter som
er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder,
så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud.»
(Jes 45:2-3).
Slik er det å vandre på Herrens vei - skatter som er
skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder! Det
er jo nettopp hva vi leser om i vår tekst nå: «De rettferdiges sti
er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys
dag.» (v.18).
Hva er dette som kalles «de rettferdiges sti?» Mange
tenker da - når de hører slike ord - at det er tale om å vandre i
rettskaffenhet. Altså være og gjøre det som er rett! Og det
er jo en bra ting, bare man ikke vil ha lønn hos Gud for det. Men
det er ikke hva det er tale om her. Her er tale om den veien Gud selv
har åpnet for oss, så vi kan vandre på den. Jesus sier jo like ut
til oss, hva det er for en vei: «Jeg er Veien!» (Joh 14:6).
I 2 Pet 1:19, beskriver Peter det slik: «Og desto fastere
har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som
en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen
går opp i deres hjerter.» «Morgenstjernen går opp i deres hjerter.»
I vår tekst beskrives det som: «Høylys dag.» (v.18). Det er jo også
den betegnelse Jesus bruker om seg selv: «Jeg er verdens lys!»
Og livets lys! (Joh 8:12). Og slik vitner jo Skriften om Ham:
«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme
til verden.» (Joh 1:9). Her kalles Han: Det sanne lys! Og vi
kjenner jo profetien, som vi i det minste minnes på hver jul - jeg
skal sitere både Jesaja og Matteus og peke på en vesentlig forskjell
- merk deg den! Først fra Jesaja: «Det folk som vandrer i mørket,
skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem
skal lyset stråle.» (Jes 9:2). Her kalles Han et stort lys!
Og så fra Matteus: «- det folk som satt i mørke, har
sett et stort lys, og for dem som satt i dødens land og skygge - for
dem er et lys opprunnet.» (Matt 4:16).
Merket du deg forskjellen? Hos Jesaja leser vi: «- over
dem skal lyset stråle.» Det er Guds løfte, men det er ennå
ikke skjedd! Hos Matteus derimot, het det: «- for dem er et
lys opprunnet.» Det er skjedd! Lyset er kommet! Han
er her! Og vi er gjenstand for det, over alt hvor Ordet lyder sant
og klart!
«For de (d.e. Hans ord) er liv for hver den som finner
dem, og legedom for hele hans legeme.» (v.22).
Og i det 23 vers: «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer,
for livet utgår fra det.» Hvordan bevare sitt hjerte? Gi rom for Guds
ord!Gi rom for Jesus!
Det er også et alternativ til dette. Ett alternativ: «De ugudeliges
vei er som det dype mørke, de vet ikke hva de snubler over.» (v.19).
Den ugudelige - er det et menneske som lever et fryktelig og utsvevende
liv? Slik tenker mang en om det. Et ugudelig liv - ja, det er slik!
Nei, nei, det kan være det fineste liv, menneskelig sett. Det kan
være et liv som langt overgår de fleste kristnes - ja, de befinner
seg jo ofte også midt i den troende forsamling - men de er uten lys!
De er uten Guds ord, for det har de støtt fra seg i sin egenrettferdighet!
Ikke nødvendigvis ord om hvordan vi skal leve, alvor og gudsfrykt
- nei, det kan de ofte elske, og det opphøyde og storslåtte ved Bibel
og kristendom, høytidsstemningen, kirkerommets atmosfære, osv., men
ordet om Jesus - ordet om korset - ordet om blodet, om soning og forsoning
og syndenes forlatelse - kort sagt: Evangeliet! Det er det
ordet de har støtt fra seg, og om de får det for nær innpå seg, så
åpenbares deres hat til det. En botspredikant kan ofte slike
mennesker tåle - til en viss grad iallfall - for de har jo ikke så
mye å gjøre bot for, sett med egne øyne, og dessuten sender de gjerne
den slags ord over gjerdet til naboen, men en blodspredikant!
Det måtte forsoning til for at du skulle bli frelst! Det måtte flyte
blod! Det måtte sones ved et offer! Det kostet Guds Sønn livet! Nei
skulle du hørt på maken!
Men du som har tatt imot lyset, og dermed tatt din tilflukt
til dette offer, dette Guds offer, du finner vel ikke større glede
i noe annet!
Tenk mine synder er forlatt meg! Ja, de har forlatt meg!
Guds Sønn - Guds Lam - bar dem bort fra meg! Og bort fra Guds åsyn!
Han ser dem ikke mer!
Gud være lovet!
|
6 søndag
i åpenbaringstiden
