5 søndag i treenighetstiden

   I verset like etter vår tekst sier Herren videre: «Hva skal jeg med virak fra Sjeba og med den beste kalmus fra et fjernt land? Brennofrene deres er ikke til velbehag for meg, og slaktofrene vil jeg ikke ha.» (v.20).

   Som en gammel bibellærer sa: «Ordet moderne burde vært bannlyst i den troende forsamling!»
   Det vil føre for langt å ta den debatten her, men du finner Guds ords veiledning i dette spørsmålet i slike ord som dette hos profeten Jeremia: «Spør etter de gamle stier.» (v.16). Eller som når Han sier til sitt folk: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg» (Mal 3:6), og «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid» (Hebr 13:4) og videre: «Det er ingen klippe som vår Gud.» (1 Sam 2:2).
   Klippen forbinder vi jo med det faste og uforanderlige. Mens den ene generasjon etter den andre passerer i bygd og by gjennom århundrene, forblir klippen der borte den samme. Og nå er Gud endatil hevet over det, for som nevnt: «Det er ingen klippe som vår Gud!» - Og vi kjenner vel verset i fra Jesajaboken: «For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over deg.» (Jes 54:10). Altså fastere enn fjellene, evig uforanderlig er Han og Hans ord.

   Dette er jo en åpenbaring Gud selv har gitt sitt folk i sitt ord, for at de skal ha trøst av det. For det som preger oss mennesker er jo nettopp foranderlighet. - Dette stadig skiftende. Så forsikrer Han oss da, at slik er ikke Han, og - takk og lov - slik er heller ikke Hans budskap. Det står evig fast! Det som skjedde på Golgata kan ikke forandres av noe her i tiden, og heller ikke i evigheten, nettopp fordi det er en Guds gjerning. Så er det også av den grunn evig uforanderlig. Har det gått opp for deg?
   Da dette gikk opp i Davids hjerte, nemlig nåden i den kommende Kristus, som han selv var et forbilde på - da utbryter han: «Han satte mine føtter på en klippe!» (Sal 40:3).
   Din kristendom, dine bestemmelser, dine standpunkt - det skal gjerne ikke rare vinden til for å «feie det av banen.» - Det kan i alle tilfelle ikke legge noen bro over avgrunnen. Derfor er det så farlig når mennesker gir seg ut på å skulle tukle med, og «modernisere» Guds rike, som det heter. - Tilpasse det vår tid.
   Jeg er redd resultatet helst blir at det trekkes bort fra det faste og urokkelige, det vil si bort fra Gud selv, og over i vårt eget skiftende og flytende.
   Det var hva som hadde skjedd med israelsfolket, som Gud sendte profeten Jesaja til. Det var fremdeles et religiøst folk, et «kristelig» folk vil vi si i vår sammenheng. De ropte: Fred! Fred! - overholdt sine høytider osv., men, klager Herren: «De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred.» (Jer 6:14).
   Hva var så grunnen for deres fredsrop? Jo, vi har templet midt iblant oss! - Vi har våre synagoger! - Vi holder våre gudstjenester, overholder våre høytider og bringer de pålagte offer osv.
   Jeg vet ikke om du kan trekke noen paralleller til vår tid, og vår situasjon her?

Hvilket fredsgrunnlag! Det er ingen fred i dette, sier Herren, det er å ville lege skaden på lettferdig vis. Det må noe langt mer til - ja, noe himmelhøyt mer til, for at det skal være fred mellom Gud og menneske.
Du kjenner budskapet fra himmelens engler julenatt: «Dere er i dag en frelser født!» og «Fred på jorden.» Det fortelles om den danske presten og vekkelsesforkynneren Wilhelm Beck (1829 - 1901), en gang han reiste med en ferge i Danmark, at en ivrig kristen gikk omkring blant passasjerene og spurte dem: «Har du fred med Gud?» Da han kom til Beck, fikk han svaret: «Ja, mer enn det - jeg har Guds fred!»

Disse israelittene, de levde i ubeskrivelige synder. Og så kom Herrens profet og pekte på dette - forbedre deres veier osv. Men hvordan? Nå må dere ta dere kraftig sammen - slutte med dette og begynne med hint? Ja, slik taler Guds lov, og derfor også Herrens profet - men aldri har noen blitt et nytt menneske ved å etterleve den. Den er jo tvert imot gitt for å åpenbare for oss hvor ille det egentlig står til, og hvor forkomne vi i virkeligheten er når vi prøver å ta den på alvor og etterleve den uten å prute. Og når israelittene opplevde noe av denne virkning, vendte de seg ikke til Gud med denne nød, men de bare forkastet hele loven, som vi leser det her: «For de har ikke gitt akt på mine ord, og de har forkastet min lov» (v.19b), og levde i stedet ut sin religiøsitet. Som om de med andre ord sa: «Din vei er umulig, og derfor ubrukelig - ha du ditt - vi velger vår egen vei både hva liv og gudsdyrkelse angår!» Med andre ord: «Vi gir deg det vi makter.»

   Men igjen da: Hva skulle til? «Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den!» (v.16a).
   Det er noe i denne bibeloversettelsen (Norsk Bibel), som i virkeligheten skjuler den eksakte meningen noe. Her leser vi: «Spør hvor veiene går til det gode» (v.16), mens en rett oversettelse - som også er brukt i andre bibeloversettelser - er: «Spør etter den gode veien.» Det er altså ikke tale om «veien til det gode,» men det er veien i seg selv, som er god! Og da kan du lese det med Jesu ord i minne: «Jeg er Veien!» (Joh 14:6).
   Spør etter denne veien og vandre på den, sier Herren til sitt folk, så skal dere finne hvile for deres sjeler. (v.16b). Igjen hører du Jesu ord: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt 11:28).
   Ser du da hva for en vei Herren taler til sitt folk om? Ja, Han sier det så innstendig: «Stå på veiene og se til!» Med andre ord, speid aktivt etter den. Spør etter den, og se til! Og når du har sett den, da vandre på den!
   Som apostelen Johannes sier i sitt brev: «La det som dere hørte fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og Faderen. Og dette er løftet Han lovte oss: det evige liv.» (1 Joh 2:24-25). Altså ikke videre til noe nytt og bedre, men det dere hørte fra begynnelsen! - bli i det. Driv ikke bort fra det!
   Har du noen gang vært i robåt, og lagt årene inn for en tid - ja, da har du også opplevd overraskelsen over hvor langt du har drevet i løpet av en kort tid. Bare et øyeblikks uoppmerksomhet.

De gamle stier, taler Herren om her - for Herren og Hans vei er alltid den samme. - Det er den evige Gud - derfor er det gamle også alltid nytt. Alltid så overraskende for oss, for slik er ikke vi, som nevnt. «Det gamle evangelium, Er like nytt i dag,» som det heter i en kjent sang.

Ser du veien nå? - Veien til himmel og salighet. Det er ikke en vei du skal velge deg ut - det er en vei som allerede er utvalgt for deg - og den heter Jesus! Denne frelsesvei var i Guds hjerte før verdens grunnvoll ble lagt (Ef 1:4). Vi kan spørre da: Er den da gammel? Men like ny i dag, i og med at den er din frelsesgrunn i denne stund, og vil alltid forbli det! Gud har gitt deg veien som fører frem.

   «Stå på veiene og se til!» (v.16a).
   Det er en ganske så nøyaktig beskrivelse av våre kår - vi står på veiene, de mange forskjellige veier - hvor du mener slik, jeg mener slik, og en tredje slik osv. - Det er like mange veier som det er menneskehjerter.
   Det er også så mange kristelige bekjennere, som er så opptatt med stridsspørsmål, eller vanbskelige ord i Skriften, som det er mye uenighet om, eller forskjellige syn på blant de troende - mer opptatt av det som skaper splid blant de troende, enn av det Paulus kaller den enkle og rene troskap mot Kristus. (2 Kor 11:3).
   Her griper da Gud inn og taler: «Spør etter den gode Veien - den Ene!» Den som er utvalgt og dyrebar for Gud! - Hjørnesteinen på hvem alt bygger og hviler! (Sal 118:22).

   «Jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd!» (v.17a).
   De skulle altså ikke bare gi akt på at det var en basun de hørte, men på basunens lyd - om det var Herrens basun. Du vet det står om Hyrdens røst (Joh 10), hvilket jo ikke er noe annet enn Hans budskap.
   Det var en som siterte en prest og det lød som noe slikt: Han sa til sin kone: «Nå, jeg talte vel sant i dag?» «Ja, det gjorde du jo,» fikk han til svar, «men det hadde du gjort om du hadde sagt at kona di het Marie også, men det ville vel neppe noen blitt oppbygget av.»
   Det er altså ikke noe mål i seg selv å tale sant, men å tale sannhet til frelse!

   Men så står det så typisk for oss mennesker her til slutt: «Men de sa: Vi vil ikke!» (v.16b og 17b).
   Det var dem den gang, og de gikk sin undergang i møte «som en frukt av deres onde råd,» står det skrevet. (v.19).
   Det er vel bedre fatt med deg?
   Hør du, hva Skriften også forkynner i denne stund: Alt som kunne stenge deg ute fra himmel og salighet, Guds samfunn og vennskap, det bar Han bort fra Guds åsyn, idet Han naglet det til korset.
   Dette er hva som er nødvendig for deg her og nå, og ikke en «modernisert» kristendom!