Tilbake            
                                               5 søndag i påsketiden

 

 

 

 

 

Salomo ber for tempelet

1 Kong. 8, 12 - 13; 27 - 30

   12 Da sa Salomo: Herren har sagt at Han vil bo i det dunkle. 13 Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid.
   27 Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke! Hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd. 28 Men du vil likevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre det rop og den bønn som din tjener bærer frem for ditt åsyn i dag. 29 La dine øyne være åpne over dette hus natt og dag - det sted som du har talt om og sagt: Mitt navn skal bo der. Hør den bønn som din tjener ber, vendt mot dette sted. 30 Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer frem vendt mot dette sted. Ja, du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen. Du vil høre og tilgi
 

   Salomo bygde et hus for Herren – templet. Forbildet på det som skulle komme. I dag taler de om at templet skal bygges opp igjen i Jerusalem, og jeg kan møte kristne som ser på det som noe positivt. Blir det bygd opp igjen så er jo det et symbol på en fullstendig forkastelse av Guds frelsesgjerning ved sin Sønn, Jesus Kristus.
   Disse ting som ble reist og innført på forskjellig vis og på forskjellige nivå i Israel i den gamle pakt, de var kun forbilder på det som skulle komme helt og fullt en dag. Du kan tale om det som en knopp, mens den nytestamentlige tid er som blomsten i full utfoldelse. Og de som ble frelst i den gamle pakt, det var de som så den fullt utsprungne blomsten i det som ennå bare var en knopp. Du måtte altså få et profetisk lys over det. De hadde jo ikke noe å måle det opp imot slik som vi har det som har Det Nye Testamente.
   Så var det bare visse mennesker som ble salvet med Den Hellige Ånd i den gamle pakt, gjerne konger og profeter. Vi kjenner vel profetien hos profeten Joel som peker frem imot en tid som skal være annerledes når det gjelder dette. Der vitner han i Den Hellige Ånd: «Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner. Ja, også over treller og trellkvinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager.» (Joel 3,1-2).
   Over alt kjød. Det vil altså si at i den tid profeten talte om, skulle alle mennesker kunne få Den Hellige Ånd. Så hører du også jødene på apostlenes tid utbryte – og det var endatil jøder som selv hadde kommet til tro på evangeliet: «Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene.» (Ap.gj. 10,45).
   Ser du? Joels profeti oppfylt! Ser du hvor pålitelig Guds ord er? Det skjer i sin tid, det Han har forutsagt. Du som i din nød tar din tilflukt til Jesus, du skal en dag stå for himmelens trone og se Ham åsyn til åsyn – for det har Han sagt, det har Han lovt! Ser du?
   Du som i din nød tar din tilflukt. Du kjenner vel den triste beskrivelsen av Laodikeamenigheten i Åpenbaringsboka det 3 kapittel? Der sies det blant annet om den og til den: «Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød.» Men de levde i et bedrag for nøden var nettopp på grunn av denne åndelige blindhet meget stor – hør bare hvordan Herren fortsetter sin karakteristikk: «- og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.»

   «Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Ja, også over treller og trellkvinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager.» Og så ser jødene på den tid, og vi i dag at nettopp dette skjer. Hendelsen i høvedsmannen, og hedningen Kornelius’ hus er en direkte oppfyllelse av denne profeti blant annet: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.» (Ap.gj. 10,44). På alle dem!
   Men hva var det de hørte da dette skjedde? Jo, «Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på Ham, får syndenes forlatelse ved Hans navn.» (Ap.gj. 10,43). Når et menneske ved Guds Ånd og Ord blir vendt mot denne person, Jesus Kristus – det er å bli omvendt – får det del i syndenes forlatelse. Det blir ikledd denne fullkomne drakt for Gud som allerede på forhånd henger ferdig for det. Hør det! Vendt mot denne person!
   I teksten vår hører vi Salomo tale om dette sted og dette hus – og når du ser hva det innebar for israelittene å vende seg mot dette sted og dette hus, da ser du vel også hva det var et bilde på, ikke sant?

   «Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer frem vendt mot dette sted. Ja, du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen. Du vil høre og tilgi.» (v.30).
   Skulle Gud tilgi – det vil jo si: tilgi det de hadde forbrutt nettopp mot Ham – på grunn av denne knebøy og ydmyke bønn? Det kan du vel svare på? Ja, da ville i tilfelle behovet for noe offer være fraværende. Hvis dette var nok.  Men nå fikk de altså tilgivelse ved å vende seg mot dette hus med sine bønner – og det var fordi Gud ville la sitt navn bo der. (v.29). Da ser du at dette tempel var et bilde på Jesus. Og da må du få åpnet øynene for hva det står om, og hva som skjer ved dette sted – de fikk forlatelse for syndene ved å vende seg mot det, som de slangebitte israelitter i ørkenen fikk hel og full legedom, ved å se på kobberslangen Moses hadde opphøyet. Ved å se på Jesus!

   Ser du hva denne gammeltestamentlige teksten da forkynner deg? Det er trosstyrkende for oss å finne evangeliet om Jesus Kristus, evangeliet om vår frelse i den gamle pakts tid, ikke sant. Du ser at din frelse er grunnet på fjell. Den har vært til stede i Guds hjerte fra evig av, og Han – og Han alene – har fullført den i sin tid. «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» (Gal. 4,4-5).
   Å du, om vi virkelig kunne høre hva vårt barnekår er grunnet på – vi som så snart begynner å trelle under lovens vilkår: Han skulle kjøpe dem fri!

   Så gjør vi Ham stadig sorg, dessverre, ved at vi vender oss bort fra dette og prøver å kjøpe oss selv fri. Det skjer ganske så ubevisst, men det som da skjer er at kjødet, det gamle menneske treder frem og overtar, så vi igjen gjør kjødets og tankenes vilje, som det tales om i Ef. 2,3. Det fører alltid bort fra evangeliet. Det er alltid kun Guds ord, Guds nådes ord, som fører oss inn i og planter oss i evangeliets jord.

E.K.

   Han gav oss hedninger, sin Hellige Ånd! Hva leste vi ikke i teksten her: «Men bor da Gud virkelig på jorden?» (v.27).
   Kan vi svare på det? Hadde vi lest noe lenger i Gal. 4, hvor vi leste om det grunnlag vi hadde fått barnekår på, så hadde vi hørt: «Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!» (Gal. 4,6). Jo, vi kan svare med Guds ord: Gud bor virkelig på jorden!
   I Joh. 14,23, kan vi lese: «Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» «- og vi (Fader og Sønn) skal komme til ham og ta bolig hos ham.»  Ta bolig hos ham! Bo i Ham! Videre i 1 Kor. 3,16, stiller Paulus et spørsmål – og la nå det være et konkret spørsmål til deg her nå: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?» «Guds Ånd bor i dere?» Derfor må du aldri la deg forføre av denne falske forkynnelse at du kan ha tatt imot Jesus i tro, men ennå ikke har fått Den Hellige Ånd – eller Ånden i fullt mål og lignende forførende tanker, som ikke har sin grunn i Guds ord.
   Så kan vi lese videre om det i 1 Pet. 2,4-5: «Kom til Ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære frem åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.»
   Ser du igjen? Jo, vi kan svare – Gud bor virkelig på jorden! Han bor i disse skjøre, svake og elendige leirkar, som ikke vet seg noe annet til frelse enn å vende seg mot Ham – det vil si, komme til Ham – som Faderen har sendt oss til redning. Og vår redning det er en full og hel overkledning av dette gamle menneske, med all sin skrøpelighet, synd, overtredelse og ondskap. «Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv,» minner apostelen korinterne på (2 Kor 4,7) – og vi trenger vel ikke noe mindre å bli minnet om det, skulle jeg tro.

   «La dine øyne være åpne over dette hus natt og dag - det sted som du har talt om og sagt: Mitt navn skal bo der.» (v.29).
   «Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det!» (Joh. 14,14). «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.» (Joh. 16,24).
   I den tid da de bøyde seg mott dette hus Salomo hadde bygd, var det også to flokker i folket. En flokk som kun satte sin lit til sin knebøy og sin bønn, og en annen flokk som hadde sitt hjertes øye vendt mot hva dette hus vitnet om. Men løftet om syndenes forlatelse var knyttet til dette hus.
   Slik er det to flokker også i dag – en som setter sin lit til sine gjerninger, sin åndelighet, hva de er med på i kristelig sammenheng, sin kunnskap og mye mer, og en som kun har blikket festet på hva som er gitt dem i Jesus.

   Til denne egenrettferdige er det bare én ting å si: Du må vende om! Og til deg som så ofte går plaget, er det å si: Du må aldri tenke at din synd – det som har skjedd ved det gamle menneske - er for stor til at Gud kan tilgi det, eller har skjedd for ofte til at Gud kan gi forlatelse for det. Nei, Han sier kun at Han vil forlate deg dine synder for Jesu Kristi, Guds lams skyld. Og Han kommer ikke med noen begrensning! Han sier ikke – om din synd da ikke overgår så og så. Nei, Han taler rett og slett om synd i sin helhet. «Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg,» kan vi lese i Slm. 130,4. Og du kjenner vel godt ordet hos Jes. 1,18, etter ordlyden iallfall: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.»
   Dette er løfte fra Gud! Og Han bedrar jo ingen, vet du! Jeg sliter så ofte med dette selv, og det blir alltid dette ordet – når det får tenne an i hjertet – som berger meg ut av mørket igjen og igjen. For mørket – det åndelige mørket – står alltid er for å fange oss inn igjen.

   Vi kan lese i Rom. 6,23, til slutt: «For syndens lønn er døden.» Og så kan vi gå til den gamle pakts tids forkynner David, og høre hva han har å si deg: «Gud er for oss en Gud til frelse, og hos Herren Herren er det utganger fra døden.» (Slm. 68,21). Utganger fra døden! Men døden var jo syndens lønn! Altså må Herren ha tatt dødens årsak bort. Ellers hadde det jo ikke vært noen utgang fra den. Da ser du kobberslangen i ørkenen, og Han som henger der på Golgata kors en bestemt dag i menneskets historie. En virkelig hendelse ved hvilken Gud tok synden – dødens årsak – bort.
   Det finnes en andaktsbok med korte stykker av Luther, og den har fått tittelen: Gled deg Guds menighet! Ja, det er vel all grunn til det, Ikke sant?