|
David,
kongen i Jerusalem, kan hende fremfor noen annen forbildet på Messias i Det Gamle
Testamentet - han levde med Gud som barn, han levde med Gud som gjetergutten
i ødemarken, som krigeren som gikk ut imot Guds folks fiende Goliat, som Sauls
hærfører og til sist som kongen i Jerusalem, og nå når han skal vitne om Herren
han har levd med, henter han frem det beste han kan komme på.
Hans forhold
til, og hans opplevelse av Herren, etter de år han har vandret med Ham, kommer
best til uttrykk i hans utbrudd her i salmen: «Min
sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!» (v.1). «Alt som i meg er!» Da er det ikke noe igjen, til å gi noe annet noen
pris. David, i likhet med oss alle, satte nok pris på mange ting her i livet,
men når han så dem side ved side med Herren, svant det bort som dugg for solen.
Da ble bare Herren stående igjen alene.
Dette var hva de i eldre tid kalte
fromhet. Det er i dag et noe gammelmodig ord, som mest forbindes med en
ytre kristelighet, og dermed noe usmakelig. Men det beskriver i virkeligheten
en «tilstand,» som vanskelig kan beskrives helt med noe annet ord.
I dag ville vi nok helst si: Åndelighet. Men det er ikke i samme grad dekkende,
selv om dette vi prøver å beskrive, i høyeste grad er nettopp åndelighet.
For å prøve å få det plassert, la oss si: Vil du vite hva fromhet egentlig
er, så les for eksempel disse seks første vers i Salme 103. Det
er altså ikke - slik som en gjerne tenker om det i dag - en tilstand et menneske
arbeider seg opp (frem) til, ved å bli særdeles gudfryktig og kristelig, med andre ord
en utvikling under lovens veiledning, og lovens pisk, men en tilstand som er forårsaket
ved, at Herren gir seg til kjenne for et menneske.
Når det gjelder den første, og alminnelige forståelse av hva fromhet er, sier Luther
blant annet om den, noe slikt som: «Du skal vite at det er forskjell på å være
from, og å være kristen.»
Men dette kan jo også sies om vår oppfattelse av
hva fromhet er. - Det er forskjell, for en kristen er du ene og alene for Jesu
skyld, på grunn av hva som er i Ham og verdien av Hans stedfortredende gjerning, og at
Gud har skjult deg i det, mens fromhet er en frukt av dette.
Denne frukten ser du da altså i Davids lovprisning her.
Og den som har smakt det aller minste av Guds godhet, han synes også
å smake denne frukten, ved det han leser her. «Det er godt å prise
Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste.» (Sal 92:2). «Det er godt!»
sier salmisten. Ja, å se Herren slik at du må bryte ut i lovprisning,
det er i sannhet godt.
Ikke slik som vi ofte
ser det i dag, at en ved sang og rytmer opparbeider en viss stemning, og så bryter
ut i lovprisning i en slags trancetilstand. - Det minner mer om hedningenes religioner,
men når Herren selv gir et inntrykk av seg selv for ditt hjerte, og du på grunn av det må
prise og love Ham. Ja, da er det godt å prise Herren!
Hvorfor så lite
lovprisning iblant oss? En absolutt mulig og reell årsak er nok denne,
at vi ser mer på vår gjerning for Herren, enn Hans gjerning for oss.
Og så blir vi gående der under lovens trelldom, i den tro at det
er kristendom og samfunn med Gud. Du har alltid blikket festet på
en ufullført gjerning, nemlig din egen, og får ikke øynene åpnet for
den fullførte, nemlig Guds. I det øyeblikk du får festet blikket på
den fullførte gjerning - ja, så er det umulig, at ikke også lovsangen
skulle bryte frem i deg. Du ser deg da satt inn på en klippe, som
ikke kan svikte - du ser deg tilbake, og Jesu blod skjuler alt - du
ser fremover, og Jesu blod skjuler alt. - Med andre ord: Du ser bare
Jesus. Han er Veien (Joh 14:6), den fullførte! Det vil si,
at idet du ser deg selv i Ham, ser du deg allerede helt fremme.
Målet
som du vandrer imot her på jord, er i Ham allerede nådd, hvor underlig det enn
kan høres. Derfor er det tale om én ting fremfor alt for en troende, nemlig å bli bevart i
troen. I det du viker en tøddel til høyre eller venstre for denne veien,
er du ikke lenger å betrakte som en troende, men en lovtrell.
En troende, det er en som har sitt alt i Jesus! «Meg til frelse jeg
intet vet, uten deg Guds Lam.» |
At det er så skarpt
dette skillet - nei, det synes de mange lite om. En får da ikke ta det så alvorlig!
Gud er jo god! Han vil nok bære over med oss! Det er da ikke meningen at vi skal
bli fanatikere heller! Du! Hør! - Guds bæren over med oss, det er nettopp
Jesus! Det er ingen overbærenhet, det er ingen nåde utenfor Ham! Derfor
er dette skrittet til høyre eller venstre i denne sammenheng, så skjebnesvangert
for oss. Det er nemlig da et skritt bort fra veien, og har du først begynt å gå
mot høyre for eksempel, så vil du bare komme lenger og lenger bort fra veien, jo lenger
du går. Det er altså ikke bare en justering som skal til da, men en helt annen
kurs! Du må inn på veien igjen - og den heter Jesus alene! Du forstår,
at dette skrittet til høyre eller venstre, betyr dypest sett en sinnsforandring
- et annet syn på evangeliet, enn da du ble frelst ved Guds nåde i Jesus Kristus
alene.
Ser du ikke dette? Det er her faren ligger. Det er denne (i våre
øyne) lille surdeigen, som etter hvert syrer hele deigen. Det
er ett bestemt ord som hele tiden går igjen i Davids munn, når vi leser denne
salmen - også versene etter de vi har stanset for - og det er ordet: Han! Salmen
begynner med Davids lovprisning. Han taler til sin sjel, og sier: Lov! - Og resten
av salmen viser oss hvorfor. Les bare de vers fra teksten vår om igjen:
V. 3 - 6.
En ting som bør
forundre oss er utsagnet her, om at Herren handler rettferdig,
når Han handler slik med oss. Når Han overøser oss med godhet alene!
En som står der, som en uverdig synder innfor Gud, må bare forundre
seg over et slikt utsagn. Tenker ikke da på de blinde, egenrettferdige
sinn, som synes dette er som det seg hør og bør, men på den som har
fått stå i sannhetens lys, med sitt liv, sitt hjerte og sinn.
Men det er virkelig slik som vi leser det her - Gud handler
rettferdig, når Han overøser et syndig menneske med godhet. Det er
dette du er kalt til! Du er av Herren selv, kalt til å trå inn i denne
velsignelse - den som kalles Abrahams velsignelse, og som er gitt
oss i ett menneske, mennesket Jesus Kristus.
Hør hva Ordet vitner om denne velsignelse: «I din ætt
skal alle jordens slekter velsignes.» Dette er gjentatt mange ganger
både i Det Gamle og i Det Nye Testamente. «Alle jordens slekter!»
Hvem er her unntatt? Du? Hvordan skal du komme utenom denne velsignelse?
Se, du har altså allerede fått den - den er jo gitt i Abrahams ætt!
Og denne ætt, hvem er det? Paulus skriver om det, og sier: «Men løftene
ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger,
som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og
dette er Kristus.» (Gal 3:16). Hørte du? I Ham er det gitt
deg.
Men vi spurte: Hvordan skal du komme utenom denne velsignelse?
Noen spør jo slik: Når jeg allerede er gitt frelse i Jesus Kristus,
hvordan kan jeg så gå fortapt? Svaret er helt enkelt: «Ved at du velger
noe annet!»
Nå ser du at du står naken i deg selv. Gud spør ikke
etter noe av dette, hva din frelse angår, men «når jeg ser blodet,
vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere.» (2 Mos
12:13).
Dette er ikke gode «toner» for den som er rik i seg selv,
men for den som har fått stå innfor den Hellige, med sine skitne laser,
Han priser Herren for denne ufattelige frelse - denne ufattelige nåde
- ja, han sier til sin sjel: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg
er, love Hans hellige navn!» (v.1).
|
5 søndag
i åpenbaringstiden
