Tilbake            
                                               5 søndag i åpenbaringstiden

 




 

Han tilgir og leger el. Lov Herren!

Slm. 103, 1 - 6

   1. Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love Hans hellige navn! 2. Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle Hans velgjerninger! 3. Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. 4. Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet. 5. Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen. 6. Herren handler rettferdig, Han gir rett til alle undertrykte.
 

   David, kongen i Jerusalem, kan hende fremfor noen annen forbildet på Messias i Det Gamle Testamentet - han levde med Gud som barn, han levde med Gud som gjetergutten i ødemarken, som krigeren som gikk ut imot Guds folks fiende Goliat, som Sauls hærfører og til sist som kongen i Jerusalem, og nå når han skal vitne om Herren han har levd med, henter han frem det beste han kan komme på.
   Hans forhold til, og hans opplevelse av Herren, etter de år han har vandret med Ham, kommer best til uttrykk i hans utbrudd her i salmen: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn!» (v.1). «Alt som i meg er!» Da er det ikke noe igjen, til å gi noe annet noen pris. David, i likhet med oss alle, satte nok pris på mange ting her i livet, men når han så dem side ved side med Herren, svant det bort som dugg for solen. Da ble bare Herren stående igjen alene.
   Dette var hva de i eldre tid kalte fromhet. Det er i dag et noe gammelmodig ord, som mest forbindes med en ytre kristelighet, og dermed noe usmakelig. Men det beskriver i virkeligheten en «tilstand,» som vanskelig kan beskrives helt med noe annet ord. I dag ville vi nok helst si: Åndelighet. Men det er ikke i samme grad dekkende, selv om dette vi prøver å beskrive, i høyeste grad er nettopp åndelighet.
   For å prøve å få det plassert, la oss si: Vil du vite hva fromhet egentlig er, så les for eksempel disse seks første vers i Salme 103.

   Det er altså ikke - slik som en gjerne tenker om det i dag - en tilstand et menneske arbeider seg opp (frem) til, ved å bli særdeles gudfryktig og kristelig, med andre ord en utvikling under lovens veiledning, og lovens pisk, men en tilstand som er forårsaket ved, at Herren gir seg til kjenne for et menneske.

   Når det gjelder den første, og alminnelige forståelse av hva fromhet er, sier Luther blant annet om den, noe slikt som: «Du skal vite at det er forskjell på å være from, og å være kristen.»
   Men dette kan jo også sies om vår oppfattelse av hva fromhet er. - Det er forskjell, for en kristen er du ene og alene for Jesu skyld, på grunn av hva som er i Ham og verdien av Hans stedfortredende gjerning, og at Gud har skjult deg i det, mens fromhet er en frukt av dette.
   Denne frukten ser du da altså i Davids lovprisning her. Og den som har smakt det aller minste av Guds godhet, han synes også å smake denne frukten, ved det han leser her. «Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste.» (Slm. 92,2). «Det er godt!» sier salmisten. Ja, å se Herren slik at du må bryte ut i lovprisning, det er i sannhet godt. 
   Ikke slik som vi ofte ser det i dag, at en ved sang og rytmer opparbeider en viss stemning, og så bryter ut i lovprisning i en slags trancetilstand. - Det minner mer om hedningenes religioner, men når Herren selv gir et inntrykk av seg selv for ditt hjerte, og du på grunn av det må prise og love Ham. Ja, da er det godt å prise Herren!

   Hvorfor så lite lovprisning iblant oss? En absolutt mulig og reell årsak er nok denne, at vi ser mer på vår gjerning for Herren, enn Hans gjerning for oss. Og så blir vi gående der under lovens trelldom, i den tro at det er kristendom og samfunn med Gud. Du har alltid blikket festet på en ufullført gjerning, nemlig din egen, og får ikke øynene åpnet for den fullførte, nemlig Guds. I det øyeblikk du får festet blikket på den fullførte gjerning - ja, så er det umulig, at ikke også lovsangen skulle bryte frem i deg. Du ser deg da satt inn på en klippe, som ikke kan svikte - du ser deg tilbake, og Jesu blod skjuler alt - du ser fremover, og Jesu blod skjuler alt. - Med andre ord: Du ser bare Jesus. Han er Veien (Joh. 14,6), den fullførte! Det vil si, at idet du ser deg selv i Ham, ser du deg allerede helt fremme.
   Målet som du vandrer imot her på jord, er i Ham allerede nådd, hvor underlig det enn kan høres. Derfor er det tale om én ting fremfor alt for en troende, nemlig å bli bevart i troen. I det du viker en tøddel til høyre eller venstre for denne veien, er du ikke lenger å betrakte som en troende, men en lovtrell. En troende, det er en som har sitt alt i Jesus! «Meg til frelse jeg intet vet, uten deg Guds Lam.»

   At det er skarpt dette skillet - nei, det synes de mange lite om. En får da ikke ta det så alvorlig! Gud er jo god! Han vil nok bære over med oss! Det er da ikke meningen at vi skal bli fanatikere heller! Du! Hør! - Guds bæren over med oss, det er nettopp Jesus! Det er ingen overbærenhet, det er ingen nåde utenfor Ham! Derfor er dette skrittet til høyre eller venstre i denne sammenheng, så skjebnesvangert for oss. Det er nemlig da et skritt bort fra veien, og har du først begynt å gå mot høyre for eksempel, så vil du bare komme lenger og lenger bort fra veien, jo lenger du går. Det er altså ikke bare en justering som skal til da, men en helt annen kurs! Du må inn på veien igjen - og den heter Jesus alene! Du forstår, at dette skrittet til høyre eller venstre, betyr dypest sett en sinnsforandring - et annet syn på evangeliet, enn da du ble frelst ved Guds nåde i Jesus Kristus alene. 
   Ser du ikke dette? Det er her faren ligger. Det er denne (i våre øyne) lille surdeigen, som etter hvert syrer hele deigen.

   Det er ett bestemt ord som hele tiden går igjen i Davids munn, når vi leser denne salmen - også versene etter de vi har stanset for - og det er ordet: Han! Salmen begynner med Davids lovprisning. Han taler til sin sjel, og sier: Lov! - Og resten av salmen viser oss hvorfor. Les bare de vers fra teksten vår om igjen: V. 3 - 6.

   En ting som bør forundre oss er utsagnet her, om at Herren handler rettferdig, når Han handler slik med oss. Når Han overøser oss med godhet alene! En som står der, som en uverdig synder innfor Gud, må bare forundre seg over et slikt utsagn. Tenker ikke da på de blinde, egenrettferdige sinn, som synes dette er som det seg hør og bør, men på den som har fått stå i sannhetens lys, med sitt liv, sitt hjerte og sinn.
   Men det er virkelig slik som vi leser det her - Gud handler rettferdig, når Han overøser et syndig menneske med godhet. Det er dette du er kalt til! Du er av Herren selv, kalt til å trå inn i denne velsignelse - den som kalles Abrahams velsignelse, og som er gitt oss i ett menneske, mennesket Jesus Kristus.
   Hør hva Ordet vitner om denne velsignelse: «I din ætt skal alle jordens slekter velsignes.» Dette er gjentatt mange ganger både i Det Gamle og i Det Nye Testamente. «Alle jordens slekter!» Hvem er her unntatt? Du? Hvordan skal du komme utenom denne velsignelse? Se, du har altså allerede fått den - den er jo gitt i Abrahams ætt! Og denne ætt, hvem er det? Paulus skriver om det, og sier: «Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.» (Gal. 3,16). Hørte du? I Ham er det gitt deg.
   Men vi spurte: Hvordan skal du komme utenom denne velsignelse? Noen spør jo slik: Når jeg allerede er gitt frelse i Jesus Kristus, hvordan kan jeg så gå fortapt? Svaret er helt enkelt: «Ved at du velger noe annet!»
   Nå ser du at du står naken i deg selv. Gud spør ikke etter noe av dette, hva din frelse angår, men «når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere.» (2 Mos. 12, 13).
   Dette er ikke gode «toner» for den som er rik i seg selv, men for den som har fått stå innfor den Hellige, med sine skitne laser, Han priser Herren for denne ufattelige frelse - denne ufattelige nåde - ja, han sier til sin sjel: «Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love Hans hellige navn!» (v.1).
 


   Kun de kan den himmelske lovsang istemme
Hvis sjel har fått nåde hos Gud
Ved troen på Jesus, sin Herre og Frelser,
Kun disse skal se Ham og kalles Hans brud.

E.K.