Tilbake            
                                               4 søndag i fastetiden

 

 

 



 

Herren ledet i ørkenen  el. Den port er trang -

5 Mos. 8, 2 - 3

   Vi tar også med vers 1:

   1. Alle de bud jeg gir deg i dag, skal dere akte vel på å holde, så dere må leve og bli tallrike. Da skal dere komme inn i det landet Herren med ed har lovt deres fedre, og ta det i eie. 2. Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde Hans bud eller ikke. 3. Han ydmyket deg og lot deg hungre, Han gav deg manna å ete, en mat som verken du eller dine fedre kjente, fordi Han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn.
 

   Vi leser her om Herrens lov, og hva loven egentlig er, og ikke minst, hva loven primært er gitt til, altså hvorfor Gud ga og påla mennesket sin lov. Det er en hemmelighet for de fleste mennesker, selv om Guds ord taler like ut om det.
   Den vanlige oppfatning er ganske naivt og likefremt denne: Gud ga oss sin lov, for at vi med den som veiledning skulle skikke oss vel som mennesker - gjøre så godt vi kan, heter det gjerne - og mer er det da ikke å si om den saken, mer forlanger ikke Gud av oss.
   Men det sier ikke Guds ord! - Og la oss nå også bare kort ta tak i dette utsagnet: Gjøre så godt en kan! Er ikke det bare en frase, et munnsvær, uten reelt innhold? - Er det noen her i denne forsamling som har gjort det? - Virkelig gjort så godt du kan? Har du virkelig ikke mer penger du kunne ha gitt til de fattige eller misjonen? - Er det ikke flere syke og ensomme du kunne ha besøkt? - Kunne du ikke ha bedt mer, lest mer, støttet mer opp om Guds rikes sak, søkt Gud inderligere? Vi skal stanse der - jeg tipper det holder.
   Hvem har gjort så godt en kunne? - Ingen! Dersom det er kriteriet for å bli frelst eller stå seg med Gud - ja, så er vi jo fortapt alle - her og nå, i denne stund, for vi har ikke gjort det som Guds lov krever!
   Hvis du er sann nå, konfrontert med dette, da ser du noe av, hva som virkelig bor i hjertet - som Luther uttrykte det: Innkrøkt i seg selv. - Med andre ord, sentrerende om sin egen person. Og da er vi inne på, hva loven egentlig er gitt til, som det også kom frem i teksten vår: «- for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde Hans bud eller ikke.» (v.2b).
   Altså å bringe frem i lyset, hva som skjuler seg i hjertet, i mørket. Ikke for at Gud skulle se det, for Han vet det godt allerede, men for at du selv skulle se det, og dermed bli klar over din sanne tilstand: «Jeg er fortapt!» - For, som Jesus sier: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Mt. 18,11; Luk. 19,10). Han er ikke kommet som frelser for noe annet!

   La oss nå bare ta et lite tankeeksperiment, og det er dødsens alvorlig, det er avgjørende for min og din evige skjebne: Sett at du fra dette øyeblikk av, virkelig helhjertet gikk inn for å gjøre det Gud krever i sitt ord, helhjertet! - Altså ikke bare selve handlingen, men av hjertet, fra dette øyeblikk av og helt til du gikk inn i evigheten, uten å svikte et sekund - det er nemlig kravet - og sett at det lyktes deg - dette er jo som nevnt et tankeeksperiment - men hva da med den synd som allerede er begått frem til nå, og den synd som bor i ditt hjerte, hva vil du gjøre med det? - Jesu liv og kors og død, gjelder jo ikke for den som vil rettferdiggjøres etter loven! - Hvordan ville du sone for det? Du makter jo ikke å leve fra nå av uten å synde, hva da med den synd som allerede er begått?

   Apostelen Paulus sier: «Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.» (Rom. 7,13).
   Men skulle vi ikke bli overmåte åndelige, fromme og gode da? - Slik som fariseeren der fremst i templet, som kunne takke Gud for at han ikke var som andre mennesker. (Luk. 18,11). Han takket Gud for dette! - Merk deg det! Men han sto uten rettferdighet for Gud, åpenbarer Jesus oss. Der hadde loven bare fått være en ytre ting, ytre gjerninger, og aldri fått trengt inn i hjertet og avslørt hva som skjulte seg der.

   Synden skulle bli overmåte syndig ved budet (loven), fordi loven, der den får tale fullt ut til oss, der åpenbarer den gudsfiendskapet i vårt eget hjerte. Vi er rett og slett vrede på Gud vi mennesker! Ikke viser dette seg i de dager da det går oss vel her på jord, da sover dette - men når det går på tverke for oss, da kommer det frem for eksempel, og når Han kler av oss glitteret som vi har pyntet oss selv med, og stiller oss frem i lyset slik som vi virkelig er. Da er det mye «fromhet» som viser sitt sanne ansikt, da snur Hosiannaropet seg snart til: Korsfest! - korsfest!
   Men salig da den, som da får nåde til å gi Gud rett, og får ta sin tilflukt til det blødende Guds lam!

   Og nå skal jeg forkynne deg noe ut ifra Guds eget ord som du er i stort behov av å se inn i: Dersom du ikke i din nød over deg selv, den alltid sviktende vilje og det alltid sviktende hjerte, har fått ta din tilflukt til dette blødende Guds lam alene - ja, så er du nettopp under denne Guds lov og dens krav, der du sitter nå. Det hjelper ikke hva du kaller deg selv - ingen er noensinne blitt en kristen ved å begynne å kalle seg selv det eller ved å gå inn for det.

   Det er mange, mange av dem som har evangeliet i munnen, men loven i hjertet. Da går du omkring, som om du ennå har en gjeld overfor Gud, det står ennå noe tilbake å gjøre og forbedre og betale, før Han er helt tilfreds med deg - og du venter på en bekreftelse på Hans godkjennelse i form av en følelse eller opplevelse i deg selv! At også du føler deg tilfreds med ditt kristenliv kan hende! Men hvordan kan det være mulig, når Jesus har sagt at det er fullbrakt! Det kan jo ikke være sant det da - det kan jo ikke være fullbrakt, om det ennå står noe tilbake å gjøre for deg.
   Nei, evangeliet er ikke at Gud skal være helt tilfreds med deg - evangeliet er at Gud er helt tilfreds med Jesus, i ditt sted!
   Men derfor altså, fører Gud deg ofte på steinete veier, igjennom tornekratt av forskjellig slag, på hete og tørre steder, i ørkenen - ikke fordi Han har noe behag i å plage deg, for det har Han ikke, sier Ordet (Klag. 3,33) - men for at du skal få åpnet øynene for hva som bor i ditt eget hjerte, så du ikke setter din lit til noe av det, men til Jesus alene.
   «Han er mild og tålmodig som ingen på jord, Mens for slagget Han renser sitt gull.»
   Du er Hans gull! - Du som har tatt din tilflukt til Jesus. Ikke fordi du er skapt av Gud - ikke fordi du er en så fantastisk skapning og lignende, som det blir forkynt så mye av i dag - for skapningen falt og ligger i det onde (1 Joh. 5,19) - men fordi du har tatt din tilflukt til Jesus, Han som Faderen har velbehag i - ja, Hans gave og offer er som en vellukt for Ham, står det. (Ef. 5,2). Som også en sanger har uttrykt det så fint: «Hva Sønnen meg har givet, gjør meg for Gud så kjær.» - Og like før sier han jo: «- selv er jeg intet verd.»
   Er det også ditt vitnesbyrd? - Og det finnes jo bare et et ja - eller nei svar på det: - Intet verd!
   Vi har jo en utrolig fin og kjent sang i Sangboken, som setter det godt på plass det vi har stanset for her og nå - nemlig: Klippe du som brast for meg. Der lyder det: «Med min egen møye jeg Ei din lov oppfyller, nei!» - Og hør: «Ble min iver aldri matt -» Tenk deg det! - Aldri matt! «- gråt jeg både dag og natt» - Hvem av oss har følt og vist en slik anger? - Hvem av oss oss har vel gjort bare tilnærmelsesvis noe slikt? - Og selv da altså: «Syndens flekker er dog der!» - Det er tross alt dette likevel ikke rent! Og da, når det er situasjonen, står du jo tross alt dette fine, likevel igjen med et ufullbrakt verk! - Og ingen går inn i himmel og salighet ved et ufullbrakt verk. Sangerens løsning er klar - og måtte det også være din: «Kun i deg min frelse er.»
   Det er det fullbrakte verk du trenger, for å leve frigjort og glad, i samfunn med Herren, her i verden, og for å stå prisende i evigheten for himmelens trone en dag - det verk som Jesus vitner om på korsets tre, om hvilket Han roper ut: «Det er fullbrakt!» - Nemlig Hans verk.

   «Alle de bud jeg gir deg i dag, skal dere akte vel på å holde, så dere må leve og bli tallrike. Da skal dere komme inn i det landet Herren med ed har lovt deres fedre, og ta det i eie. Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde Hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg hungre, Han gav deg manna å ete, en mat som verken du eller dine fedre kjente, fordi Han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn.»
   Jesus er Ordet fra Guds munn, det Ord som vi lever ved - som Han selv sier: «Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brød, skal han leve i evighet. Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.» (Joh. 6,51). Og «Jeg er livets brød.» (Joh. 6,48).

   Dette vi leser om i teksten vår, at Gud påla dem lovens bud, med løfte om å slippe inn i landet, dersom de gjorde det den krevde - at Han ville ydmyke, prøve og åpenbare, hva som bodde i deres hjerter, var ikke målet i seg selv, målet var Kana'ans land, det lovede land, men veien dit gikk om denne erkjennelse.
   Slik går heller aldri noen hjem til himmelen, det evige hjem, det egentlige mål, som vandrer gjennom dette livet her på jord, mer eller mindre, tilfreds med sin egen rettferdighet, og derfor aldri i noe sant behov av frelseren og Hans fullbrakte verk.
   La oss ta det med oss!


   Kristus død for mine synder,
Oppreist ifra dødens blund,
Levende for meg i himlen.
Det er salighetens grunn.

E.K.