4 søndag i åpenbaringstiden

   Dette har i bunn og grunn å gjøre med utøvelse av makt – for i dette å utøve makt, ligger nettopp at du i ditt eget omdømme setter deg over det mennesket du utøver makt overfor. Du setter deg over alt ved det mennesket – og det vises nettopp i dette at du ser deg berettiget til å utøve makt overfor vedkommende. I det ligger en opphøyelse av deg selv og en forakt for den andre. Han eller henne, er med andre ord en arming i dine øyne.
   Og kan hende er det virkelig en arming, det vil si, en som det er «lite ved,» som det gjerne heter i dagligtale. Men du synder ved å forakte en slik en, sier Herren i sitt ord her. Det viser bare at du er fremmed for sannheten, og derfor har altfor høye tanker om menneskets eget – og da i tilfelle om ditt eget - for i Guds rike gjelder andre lover enn i verdens. I Guds rike kan en slik arming stå høyt over det mest intelligente menneske. Ikke fordi Gud setter arminger fremfor den intelligente, eller elsker arminger mer og lignende – Gud opererer ikke på den måten, men tvert imot uten persons anseelse, det gjentar Guds ord så mange steder at Han selv og derfor heller ikke vi skal gjøre forskjell på folk. Vi kan blant annet se på Jak. 2,1: «Mine brødre! Dere som tror på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, må ikke samtidig gjøre forskjell på folk!» Gjør du det? Og Jak. 2,9: «Men dersom dere gjør forskjell på folk, da gjør dere synd, og loven anklager dere som lovbrytere.» Ja, det var svært, ikke sant? Igjen: Gjør du det?
   Nei, det er ikke derfor en arming kan stå høyt over en lynende intelligent – og ofte gjør det òg, og det er ikke derfor den gamle kona nede i salen kan stå høyt over den som står på talerstolen og holder Bibeltimer – og ofte gjør det òg, men det er fordi Herren har fått vist dem mer. For i Guds rike er det nettopp det som er det avgjørende – hva Herrens Ånd har fått vist deg gjennom Ordet om Jesus. Det dreier seg altså om åpenbaring! Hva Herren har fått lagt ned i ditt hjerte av sitt lys. For igjen: I denne sammenheng dreier det seg ikke om hva du er kommet frem til, men hva Herren har fått vist deg.
   Det er de som ikke ser noen motsetning i dette, men den motsetning er så stor at den ene er i lyset, på veien til himmel og salighet, og den andre i mørket, bundet i sin fortapthet, på vei til helvete.

   Men jeg vet jo så mye om Jesus! Ja, gjør du nå egentlig det? Hva vet du så vel om Ham – om vi skal gå nærmere inn på det?
   Det var stor skarer som fulgte Jesus under Hans vandring her på jord, men hvem av dem hører vi om? En blodsottig og fortvilet kvinne, som bare ville røre ved fliken av kappen Hans, en blind Bartimeus som ropte på Ham ved veien til Jeriko, en synderinne, som hun kaltes, som lå gråtende ved føttene Hans midt i fariseerens fine selskap, en røver naglet til et kors osv. Se på - hvem du så er, om du så er professor i teologi – se på hvem som virkelig kjente Jesus, og ikke minst: Hvem Han kjentes ved! Det var mennesker som i sin fortvilelse måtte trenge seg frem til Ham, på forskjellig vis. Arminger!
   Jesu frelsesverk utsletter alle forskjeller, mellom mann og kvinne, jøde og hedning, fri og trell osv. - Hans frelse er for alle – men noen holder fast ved forskjellene, og går fortapt. Man blander dermed inn egen fortjeneste, dette at menneskelige fortrinn også gjelder for Gud – men det er hva apostelen Paulus kaller å ikke gå rett frem etter evangeliets sannhet.

E.K.

   Hør hva som sies i teksten her: «Den som forakter sin neste, synder.» (v.21a). Synder! Eller som vi hørte fra Jakob: «- dersom dere gjør forskjell på folk, da gjør dere synd.» Og så skulle altså Gud selv gjøre det? Nei, det er nettopp saken her . evangeliets sannhet – at Gud ikke dømmer oss etter våre gjerninger – ja, gjør ikke med oss etter våre synder, og tar ikke imot oss på grunn av gjerninger som loven krever, om du mener å ha noen av dem – men alene for Jesu Kristi skyld!
   Nasareeren Jesus, tømmermannens sønn, som Han kaltes, Han som selv var så dypt og inderlig foraktet av så mange, der Han gikk omkring – hør du!: Det er nok det Han har gjort for Gud! Det er nok det Han har gjort for deg! Hør nå det! Det er nok!

   Vi synger i nasjonalsangen vår: «Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!» Ja, din store Gud! Men denne store Gud gikk omkring på denne jord som den foraktede Jesus fra Nasaret, led under syndere frivillig for å kunne ta deg med til et bedre sted.
    Og hvorfor gjorde Han det? Var det fordi du fortjente det? Når du ser på deg selv, mener du da å se noen egen fortjeneste i dette? Har du vært som du skulle? Nei, skulle vår fortjeneste gjelde med, da kunne vi lagt fra oss Bibel og sangbok, latt bønnen forstumme og sagt fra oss alt håp, ikke sant?
   Men hvorfor har du da så vanskelig for å tro det enkle budskap som kommer til deg: Det er nok det som Jesus gjorde! Ser du ikke at du ved det nettopp gjør forskjell på folk, og treder dermed ut av evangeliets sannhet. Du sier med det at det ikke er plass i Guds rike for armingen – i dette tilfelle deg.
   La oss spørre til slutt: Hvem er for arm til å bli frelst? Hvem er for elendig? Hvem er for syndig? Kan du komme ut med det rette svaret på dette – nemlig: Ingen! - da ser du også at forakten for et menneske er synd!

   Den tekst vi har lest i Ordspråkene her, gjelder jo selvsagt også i det vi kaller det borgerlige samfunn – altså i det alminnelige liv – men alt Guds ord har en åndelig side, og det er det vi har forsøkt å se på nå. En fin beskrivelse av det finner vi i Åp 5:1: «Og jeg så at Han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl.» Skrevet både inne i den og utenpå. Det kan stå for oss som det ytre skrevne ord, som vi alle kan lese, men bak dette ytre ordet, er det et åndelig budskap – ikke et annet budskap enn hva du ser i det ytre ord, men åndelig. Derfor ser du ikke dette uten at Herren ved sin Ånd åpenbarer det for deg. Det er hva Skriften selv kaller: «Når dine ord åpner seg.» Og da står det videre at de «gir lys, de gir enfoldige forstand.» (Sal 119:130).
   Det må åpnes for deg! Da merk deg Jesu ord: «For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.» (Matt 7:8; Luk 11:10).
   Gud være lovet, min sjel er frelst, i kraft av blodet – ja, blodet, for jeg er en arming i denne sammenheng. Frelsen er kommet til oss som en gave fra himmelen, og åpenbares av nåde ved Guds Ånd, derfor behøver ikke engang dåren fare vill.