3 søndag i påsketiden

   Han befinner seg på fjellets tinde David her nå - på den aller høyeste topp og skuer utover.
   Enhver kristen som har fått evangeliet åpenbart for sitt hjerte, kjenner til denne Taboropplevelsen, da hele landskapet under en likesom ligger badet i lys - du ser det så klart, Jesus er blitt forklaret for dine øyne, du ser inn i Hans frelse, du «skuer inn i frihetens fullkomne lov,» som apostelen Jakob uttrykker det. (Jak 1:25).
   Da blir du dristig i din tro - altså, ikke dristig på grunn av din tro - men dristig i din tro, fordi den har sin grunn i Ham. Som David uttrykker det her: «Herren er min hyrde!» - Og så følger dristigheten på.
   All dristighet som har sin grunn i noe annet, det kaller Guds ord, overmot!
   Det kan være dristighet du har på grunn av din tro, som vi nevnte - du synes den holder mål. Eller det kan være ditt kristenliv - eller ditt standpunkt for Jesus, som du jo har tatt! - Religiøse følelser, bønnesvar, osv.

   Nei, David har fått åpenbart noe helt bestemt: «Herren er min hyrde!»
   Herren sier et sted dette, til noen av dem Han er hyrde for: «Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress.» (Jes 51:12).
Altså, hvorfor frykter du som har Herren til hyrde?
   Det er her David har grunnen til sin dristighet. Jeg ser at jeg er Guds arving og Kristi medarving, og at ikke noe kan forstyrre eller ødelegge dette, for det har ikke sin grunn i noe ved meg, men i Hans nåde, og den er og forblir jo den samme.

   Det er her du står i fare for det eneste som kan ta dette ifra deg, det er vantroen, at du vender deg fra det.
   Gud tar ikke tilbake det Han har gitt - Han går ikke tilbake på sitt løfte: «Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.» (2 Tim 2:13). Kan ikke fornekte seg selv! Kan altså ikke være annerledes enn Han ER!
   Da måtte Han jo gjøre Jesu gjerning ugyldig - noe Han verken vil eller kan!

   Hva er den første tanke som slår deg, når du har vært troløs? Jo, nå er alt tapt!
   Djevelen vil gjerne fyre opp under den tanke, slik at du beholder den - for hvis du beholder den, da er virkelig alt tapt. Ikke fordi du handlet troløst, men fordi du mistror Guds nåde som forlater misgjerning!
   Eller han (djevelen), sammen med ditt eget religiøse hjerte sier: Nå må du ofre! - Nå må du angre dypt nok! - Nå må du virkelig gjøre en innsats, og vise at du tross alt mener alvor, om dette skal kunne bli godt igjen!
   Er det sant? Nei, det fører deg bare enda lenger utpå. Du begår en enda større synd idet du mistror Gud! Da sier Guds ord, at du skal få tro på Ham! - Ta din tilflukt til Ham, som ikke kan fornekte seg selv, men er trofast også da, når du er troløs. Tro på Ham!
   «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!» - sier Jesus til slike urolige hjerter (Joh. 14:1).

   Det er dette David har fått se inn i, og er kommet til tro på - derfor roper han så frimodig ut: «Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting!» (v.1).
   Tenk! - Ingen ting! Og dette er ikke noe David roper ut i en slik begeistring som har sin grunn i en følelsesrus, slik vi også kan si, når vi opplever å ha det særlig godt - at nå har jeg det akkurat som jeg vil ha det osv., - Nei, det har jo sin grunn nettopp i en rus, at vi ikke er helt edrue, ett øyeblikks begeistring, men så kommer hverdagen tilbake.
   David derimot har fått se inn i en sannhet, noe som er der også når hverdagen og de tunge dagene kommer: «Herren er min hyrde!»

   Og alle disse fine ting som han videre nevner i salmen, de er derfor også like sanne, til enhver tid! Lar Han meg oppleve vanskelige og turbulente tider - ja, så er det fordi Han vil føre meg til grønne enger og hvilens vann, til saftigere enger enn før, til dypere hvile.
   Det kan aldri være til noe ondt, for, som David vitner her: «Bare - bare - godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle - alle - mitt livs dager!» (v.6). «- alle mitt livs dager!» - Hver eneste en av dem! Det er en kristens lodd i livet!
   Tror du dette? Det gjelder jo ikke bare David, det gjelder også enhver som har tatt sin tilflukt til hyrden Jesus! Jesu ord lyder: «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.» (Joh 10:11).

   Så har Han elsket deg, at Han ikke engang sparte sitt eget liv. Det er hva du skal holde deg til, for det er sannheten! Hva kan vel være mer sant enn Hans eget ord!

   Men om du skulle erfare å befinne deg på en slik høyde, som det David gjør her, vil du komme til å gjøre en erfaring - mange vil ha deg ned fra denne høyden. Og ofte er det velment. De tror at en slik tilstand er farlig. Det er fordi de misforstår - det er fordi de selv ikke er kjent med, hva dette er for noe. Denne høyde David befinner seg på her, det er ikke noe annet enn å stå på Golgata med et forklaret blikk på det som foregår der!
   Det er så ren luft på Golgata, som en sa. Ingen forurensning der!

   Skulle det være farlig for ditt gudsforhold! Nei, da apostelen Jakob vitner om dette - å skue inn i frihetens fullkomne lov - så hør hva han da videre vitner om det: «- og fortsetter med det!»
   Hørte du det? Og hvorfor skal man det, mon tro! Jo, hør hva han sier her: «- slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning!»
   Det er altså dette som er helliggjørelsens grunn - det er her det vokser! - Og altså ikke ved vårt eget strev.

   Ja, men da er det vel om å gjøre at vi får et slikt blikk på Jesus, da vel! Ja visst, er det så!
   En som lever her er ikke alltid på høyden i livet her på jord - slik som disse som går omkring og alltid skal være så glade og ovenpå - hvilket kun er noe egenprodusert, kun en ny trelldom, et nytt åk, og bare hykleri - noe som lykkes best for grunne og overfladiske mennesker. - Nei, det kan være mang en trang, mørk og dyp dal å gjennomvandre, noe ikke minst David fikk erfare. - Men midt oppe i det hele, er du likevel på denne høyden, du har fått et anker som når innenfor forhenget - et som er trygt og fast som det står. (Hebr 6:19).
   Det er jo ikke en følelsessak det er tale om - noe som bare er der, når det føles slik. - Nei, det er en virkelighet! Det er noe som står fast, selv om himmel og jord forgår - noe som har sin grunn, sitt utspring og sitt anker, i den trofaste Gud selv.
   Du vet, om Han brøt sitt løfte - noe vi ikke engang skal tenke oss, men bare nevne til hjelp for vår svakhet her - så kunne du, syndige menneske, anklage Ham!
   Den dag vil aldri komme! - Hans løfte står fast! - Og Hans gjerning er allerede fullført!

   Vil du ha denne Herre? - Vil du ha denne hyrde?
   En sak står i alle fall fast: Han vil ha deg! Et blikk på Golgata burde være nok til å overbevise deg om det. Det er dette du skal få bygge på, forstår du - ikke du for Ham, men Han for deg!

   Nå har jeg ikke sagt så mye om enkelthetene David trekker frem og nevner her i salmen - det kan du fordype deg i selv - hovedsaken for meg, har vært å få peke på årsaken til, at dette er vårt! - Hvorfor dette er vårt!
   Har du nemlig ikke fått dette med deg, blir alt sammen som et riktignok vakkert maleri, det er stor glede i å betrakte, men tilhørende andre! Det er ikke blitt ditt! - Som et vakkert dikt, uten noen fast grunn under - ja, som et fata morgana som blir borte den dagen du går inn i evigheten. - Med andre ord, et bedrag!

   Dette er gitt til fortapte syndere, i Jesus Kristus! Disse som på grunn av sin egen blindhet, egen dårskap, og egen synd, må ha en hyrde! - En som kan holde en fast, fordi en alltid faller og farer vill! - Fordi en alltid roter seg bort.

   De andre har sine egne tanker og meninger som hyrde. Og disse egne tanker og meninger kan en da gjerne kalle teologi! - Men teologi betyr jo, læren om Gud! Og det er jo bare Den Hellige Ånd, som ved Ordet, kan lære oss sant om Ham! Det er så visst ikke våre tanker og meninger. Som Luther skriver: Vi behøver ikke be Gud åpne Skriftene, for de er åpnet, forkynt oss like ut - men at Han må åpne vår forstand, så vi forstår dem!
   La oss lære av David: - Se på Jesus! Slik som himmelens englekor synger om det julenatt: «I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad.» (Luk 2:11). Igjen: Det var dette David så, og som gav han en slik frimodighet! En slik tillit!