Tilbake            
                                               2 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Renselse og et nytt hjerte

Esek. 36, 25 - 29

   25. Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. 26. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. 27. Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem. 28. Dere skal bo i det landet jeg gav deres fedre. Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. 29. Jeg vil fri dere fra alle deres urenheter. Så vil jeg kalle på kornet og gjøre grøden rik, hungersnød skal ikke komme over dere.

   «Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.» (v.28).
   Her kommer Guds hjertes ønske frem. Vi taler ofte om åpenbaring, og da kan jo noen tenke at det har noe med syner å gjøre. Det kan vel også skje, at Gud gir et menneske noe på den måten, men da bør en være forsiktig, og iallfall prøve det på Ordet - det som står skrevet. Men det du nettopp hørte, det er nettopp en åpenbaring. Det er altså Gud som vitner noe bestemt om seg selv.
   Og her vitner og åpenbarer Han altså dette, at Hans vilje, Hans hjertes innerste ønske er, at disse skal være Hans folk og Han deres Gud.

   Ja, men dette taler Han jo til Israels folk på den tiden - til jødefolket, men hva med meg?
   Da skal du høre hva Herren taler til Herren, da Han i profetien nettopp åpenbarer hva Han skal utrette i verden, når Han stiger inn hit som mennesket Jesus fra Nasaret: «Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.» (Jes. 49,6).
   Det er jo nettopp denne profetien Simeon i templet uttaler, der han står med det åtte dager gamle Jesusbarnet i armene, og vitner: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse!» Da fortsetter han nemlig slik: «- som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.» (Luk. 2,29-32).
   Og da kan du jo spørre: Har dette noe med meg å gjøre? Vil Gud at også jeg skal være blant Hans folk? Vil Han gjerne være min Gud?
   Ja, det er jo nettopp hva Ordet vitner her. Og Ordet er Guds ord! Og kan det understrekes kraftigere enn hva det blir ved enden på Jesu vandring her på jord? Han sparte ikke engang sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! - For deg! For at du skulle få være blant Hans folk - for at Han skulle få være din Gud! For det var ikke noe Gud bare kunne gjøre ved å ønske det, og bestemme det. Folket - og nå er også du og jeg medregnet - var i en slik forfatning at Gud i sin hellighet og rettferdighet ikke kunne ha med oss å gjøre - nei, mer enn det: Han måtte i sin hellighet og rettferdighet fordømme oss til en evig fortapelse, langt borte fra seg, for - som vi også hører det i teksten her: Dette folket hadde et steinhjerte. Det vil si at de hadde et hjerte som var fremmed for Gud, og upåvirkelig. Stein er jo noe hardt noe, og Gud er ikke slik! Hør bare hva Han vitner om seg selv, der Han står som en av oss midt i denne falne verden: «Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.» (Mt. 11,29).
   Når Jesus sier: Jeg er! - så er det ikke som når du og jeg sier det, men da anvender Han nettopp Guds egennavn på seg selv - det som Han talte til Moses: «Jeg er den jeg er. Og Han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere.» (2 Mos. 3,14).

   Han kunne ikke ha samfunn med dette steinhjertet - dette fiendehjerte! Han måtte skape et helt nytt. Han måtte gi oss et helt nytt hjerte!
   Vi tenker naturlig, at Gud skal gjøre noe med vårt hjerte - det vi har av den naturlige fødsel. Derfor er vi ofte så fortvila også, for vi erfarer stadig på nytt, dag for dag, at vårt gamle steinhjerte er svært så oppegående, med all sin urenhet og synd osv. Men hva leste vi i teksten?: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd!» (v.26).
   Ja, men hvorfor finner jeg ikke mer av det i meg da? Vi er jo så opptatt med det vi skal finne i oss selv! Det har vi vært fra fallets dag av! Det ser du også på hver eneste religion i verden - som nettopp stammer fra menneskets eget hjerte - at det dreier seg om hva vi skal gjøre og være og omsider bli, ved vår egen innsats. I beste fall ved Guds hjelp og støtte. Mange gjør jo også kristendommen om til en slik religion. Men da er det jo ikke lenger kristendom! Da er det blitt noe annet! Men det er nettopp hva som skjer idet vi selv begynner å blande våre tanker i dette - det blir noe annet! For vi er loviske av natur. Vi har det med oss fra fallets dag av, da mennesket falt for denne fristelsen: «Dere skal bli som Gud!» (1 Mos. 3,5).

   Nei, Gud har gjort dette på en forunderlig måte: Han har gitt oss dette nye hjerte, denne nye ånd, dette nye liv, i en annen person, og så har Han latt denne person bo i våre hjerter ved troen. Ved troen som jo også er av Gud - ja, en Guds gave! (Ef. 2,8).

   «Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» (2 Kor. 5,17).
   Du vet, om du ikke får en sann bibelsk forståelse av dette ordet, så er du jo nødt til å fortvile. At vi kommer oss så greit igjennom ofte, det skyldes jo at vi slår av på Ordet! Men hør nå, hvor radikalt det i virkeligheten er - det er et lite ord her på tre bokstaver som tar livet av en hvilken som helst allmennreligiøs forståelse - det er det lille, men her i teksten altavgjørende ordet: Alt! Slik leste vi det jo: «- se, alt er blitt nytt.»
 

   Du oppfordres til å se det! Det er altså mulig for oss, å se det! - At alt er blitt nytt!
   Men er det dette du ser, når du ser på deg selv? Her er jo ikke spørsmål om noe er blitt nytt! - Ikke engang mye! - Men alt! Og det gamle er forbi! Det er altså ikke noe - ikke noe som helst - av det tilbake!
   Er det virkelig det du ser, når du ser på deg selv! Jeg tenker ikke det! Iallfall ikke dersom du er av sannheten!
   Altså må dette befinne seg et annet sted! Det må være mulig å se det i noe annet! Ja, nettopp: I Kristus! «Om noen er i Kristus, da er han...!»

   Her er det så mange som går og strever, og venter å se i seg selv, det som kun er i Kristus Jesus! Det som Guds ord vitner er gitt deg i Ham, det går du så ofte og speider etter i ditt eget hjerte! Og så får du aldri se inn i den frihet Han har kjøpt deg! For du tror ikke Guds ord, men går i stedet og strever under loven, og prøver å være en kristen på dens vilkår. Det er det ingen som har maktet til denne dag, så der stiller du altså svakt - ja, håpløst, for du har jo allerede syndet og brutt loven. Hva vil du gjøre med det, når du hører Guds ord, at «uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.» (Hebr. 9,22).
   Har du blod til å sone for synd? Det må jo være rent! Altså er du evig fortapt i deg selv - ikke ved livets ende en gang, men der du sitter nå! Du kan ikke redde deg selv fra fortapelsen, ved noe som helst hos deg selv - nei, ikke ved noe som helst i denne verden!
   Men hør nå hva Gud selv vitner om et bestemt blod, blant annet ved dødsengelens gang gjennom Egyptens land: «Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere...!» (2 Mos. 12,13).
  For et velsignet budskap å høre: Han vil ikke se på deg - din bedre eller verre stund - Han vil se på dette blodet, og gå deg forbi med sin dom.
   Men det er også et veldig alvor ved dette. Dersom du ikke akter på dette blodet, men i stedet går og veier og måler på din egen åndelighet, da vil det gå deg som det gikk egypterne som ikke befant seg innunder dette beskyttende blod - du vil rammes av et dødelig slag, og det gjerne når du minst venter det.
   Derfor kaller Han deg, igjen og igjen, og det er dette Han kaller deg til!: Ta din tilflukt til Jesu Kristi blod alene! «Det er frelse kun i Jesu blod alene, Veien hjem til Gud går jo om Golgata!»
   Som Jesus forkynte til Israelsfolket i sin tid: «Jerusalem! Jerusalem! --- Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger.» Men så må Han tilføye: «Men dere ville ikke.» (Luk. 13,34).
   Og hvorfor ville de ikke? Det må det vel være interessant for oss å vite? Så kan vi jo måle oss selv opp imot det. Det har også Gud åpenbart oss i sitt ord ved apostelen Paulus: «Da de (jødefolket) ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» (Rom. 10,3).
   Det var altså ikke på grunn av deres grove og åpenbare synder imot Guds lov, for dem var det få av hos disse, men det var deres streben etter rettferdighet. De søkte å grunnlegge sin egen - og dermed verken så, brydde de seg om eller tok imot den rettferdighet som var gitt dem i Jesus Kristus, Han som «er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.» (Rom. 10,4).

   Er det egentlig dette du også holder på med? Forsøker du å grunnlegge din egen rettferdighet - for så å kalle det kristendom, eller kristen fremgang, eller åndelig vekst og lignende. Sann åndelig vekst er jo å vokse i nåde og kjennskap til den Herre Jesus. Og den som vokser i nåde og kjennskap til Ham, det er den som får mer og mer bruk for Ham. Og hvem er det som får mer og mer bruk for Ham? Det er så visst ikke den som finner stadig mer godt i seg selv, men tvert imot, den som ikke finner noe! Så må jeg ha Jesus altså!

   Hva var det denne dødsengelen i Egypt så, når han så blodet? Jo, det er flere ting som kan sies om det, men han så blant annet dette - at her har døden allerede vært! Så her har jeg ikke noe å utrette! Han døde for oss!

   Jeg vil spørre deg nå, ut fra teksten - for det er mulig å se det: Har du fått et nytt hjerte og en ny ånd? Er du en ny skapning? Ser du at alt er blitt nytt? Hvor fester du blikket hen nå?

   Kom til oss du himmelske due,
Du milde Guds Ånd, kom her ned,
Så klart vi i Skriften kan skue:
At Kristus for syndere led.

E.K.