Står det noen gang levende for deg at Gud er en person, et jeg, når du leser slike ord som disse, hvor Han henvender seg direkte til deg. Det er jo ikke Jesaja som taler her - han er blitt helt borte - og så stiger en annen frem i stedet. Og det var bare da Jesaja helt og fullt fylte sin oppgave, når han selv ble helt borte, og Herren fikk stige frem i stedet.
   Også her er ting helt motsatt i Guds rike, enn hva de er i verden. I hvilken stilling i verden, lykkes din gjerning best, når du selv blir helt ubetydelig? Det er noe å tenke på for forkynnere og andre som måtte ha noen bestemt gjerning i Guds rike - ja, for enhver kristen - for vi gripes så lett av verdens tankegang, når det gjelder disse ting, og da går det galt.
   Som en sa til meg om en bestemt predikant - at da han talte, fylte han hele rommet! Kunne ikke unngå da at det spørsmålet streifet meg: Hvor ble det da plass til Jesus, når predikanten fylte hele rommet?

   Luther for eksempel blir holdt frem som stor - og det var han jo, i kraft av sin gjerning - men også Luther lykkes bare der hvor han selv blir borte, og du blir sittende igjen med Guds ord til deg - Guds tale til deg. Ser du?

   Disse versene hos Jesaja er ikke engang skriftutleggelse - det er direkte tale fra en person - en som sier: «Hør på meg!» Du står direkte overfor Herren i disse vers. Han kaller deg til noe helt bestemt, og Han stiller deg direkte spørsmål: «Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette?» (v.2a). Når altså Herren har dekket bord for deg, hvor du kan ete og drikke for intet det som i dypeste forstand er brød - brød for sjelen - og som i dypeste forstand kan mette - tilfredsstille sjelen? Som Jesus sier: «Jeg er livets brød!» - Dette brødet som er kommet ned fra himmelen. Den som eter dette brød skal leve evig ved det. «- Mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod i sannhet drikke.» (Joh 6).
   Ser du da hva Herren taler om hos Jesaja? Han skulle selv komme ned og bli det vi trengte til liv - ja, bli vårt liv. Og når dette da er tilgjengelig for intet, så spør Han: «Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette?» (v.2a).
   Han har steget ned og blitt oss alt vi trenger til liv og gudsfrykt - og vi på vår side flyr altså hit og dit og forsøker å finne det i alt mulig annet. Det tales jo ikke først og fremst til verden her, men til Guds folk. Også de vender seg så snart til sprukne brønner. Og det farlige med sprukne brønner, er jo at de tilsynelatende slukker tørsten - for en tid. Men det er et bedrag. Har du drukket til deg noe annet, enn hva Herren har gitt deg for intet i sin usigelige gave, Jesus Kristus - ja, så er du blitt lurt. Og snart vil du våkne igjen og se det, om Gud ennå gir deg nådetid.
   Det blir som når det står om at, «den sultne drømmer og synes at han spiser: Når han våkner er han tom. Og som når den tørste drømmer og synes at han drikker: Når han våkner, se, da er han matt, og hans sjel blir maktesløs.» (Jes 29:8). Når han våkner! Det er det som er så om å gjøre i denne tilstanden, - at en våkner i tide, før det er for sent, og får vende seg fra disse sprukne brønnene og til vannene, som det kalles i dette Guds ord. Det er fremstilt som et sted hvor du får drikke vin og melk, og glede deg ved fete retter - og når du sitter ved bordet, er det en helt bestemt ting som skal fortelle deg, at du nå sitter ved det rette bord - nemlig, at du får det for intet! Det er altså det sikre kjennetegn! Jesus har åpnet deg adgang til det hele, ved sitt kors og ved sin død! Er det der du sitter?

   Det er to ord her som lyder ganske like, men gjør en himmelvid forskjell - to ord som alltid skiller de sprukne brønnene fra vannene - det er ordene: gjør og hør. Gjør! - Dette lille ordet, som straks setter egenvirksomheten i gang - for så snart det lyder, erkjenner en jo også, at det ikke er noe å få før det er gjort!

Gjør er altså lovens ord, som alltid forteller deg, at det ennå står noe igjen å fullføre. Men i samme øyeblikk som ordet, fullbrakt lyder, har ordet, gjør, blitt meningsløst. Ja hør du! - Det er blitt vranglære, som fører på avveier. Det er blitt en fornektelse av Guds vei til liv og frelse. Hadde det ikke lydd noe: Fullbrakt! i historien, så ville det ennå ha lydt: Gjør! - Men nå spør jeg deg: Har det lydt noe - fullbrakt? Ja, men da er jo gjør blitt et meningsløst ord i denne sammenheng! - Ja verre, det er blitt et fornektelsens ord. Derfor, legg merke til, at når Herren forkynner dette budskap gjennom profeten Jesaja, så sier Han: Hør! «Hør! Så skal deres sjel leve.» (v.3a).

   «Og jeg vil opprette en evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse.» (v.3b). Det er det som stiller vår sult og tørst en gang for alle. Og hvordan kan det være mulig? Jo, fordi det er skjedd én gang for alle! «Ved denne (Guds) vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd.» (Hebr 10). - Det vil altså si: Der er ikke noe behov for gjør - for alt er gjort! Det er der du mettes én gang for alle. Det er det vannet du drikker av og ikke tørster mer. Hvorfor tørster du stadig igjen da? Jo, ikke minst fordi du både ved falsk og uren forkynnelse, og ved falsk og uren forståelse ved ditt gamle menneskes bedrag, stadig forledes til å drikke av andre vann - vann som ikke kan slukke denne åndelige tørst i deg! Men så snart du får nåde til å drikke av dette levende vann igjen - evangeliet - opplever du nettopp hvordan det stiller tørsten! Og det er godt å oppleve evangeliet slik - men det er en ting det er viktig å være klar over her - for vi er hele tiden på jakt etter noe i oss selv - vi skal føle oss mettet - føle oss tilfredsstilt - føle oss utørste osv. - og får det tak i oss, så fører det oss bort fra Gud, i den vantro som nettopp krever tegn - krever synlige bevis, som om Golgata ikke skulle være synlig nok!
   Det er altså viktig å være klar over, at det er i dette som Gud har gjort i Kristus, Han har dekket alle dine behov. Det gjelder også fullt ut, om du så føler det motsatte. Det er jo dette Herren peker på, når Han i denne teksten sier - og tenk, det er virkelig Gud, og ingen annen som sier det: Jeg - jeg, sier Han - vil opprette en evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse! (v.3b). Den kunne jo ikke vært viss, dersom den var avhengig av noe ved oss! - Heller ikke evig. Men nå er den altså begge deler - fordi den er av Gud alene.
   Og se, nå byr Han inn, og ser ikke på mennesker slik som vi gjør det. Det eneste Han sier noe om i så måte, det er: «Den som tørster!» - Og hvem gjør ikke det? Det er jo denne tørsten som driver det enkelte mennesket, og hele verden, mot stupet. Til dette tørstende folket roper Han altså ut, ennå i dag: «Hør på meg!»
   Og hør nå igjen hvilke løfter som følger på det å høre - hvilket er det samme som å vende seg til Ham: Han skal forbarme seg over deg - for Han vil gjerne forlate alt! (v.7).
   Men merk deg også alvoret i det vi hører her: «Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!» (v.6). Søk Ham NÅ!
   I dette vi leser her mer enn aner vi at dette kall - denne mulighet for frelse kan gå deg forbi.
   Du som ennå kjenner på en frykt for at dette allerede har skjedd, du kan være fullt viss på at så ikke er tilfelle. Han kaller fremdeles på deg - og hør!: Til en fullt ferdig frelse! Til en drakt som skjuler alt - og som har ventet på deg hele tiden!
   «Se, jeg har gjort i stand mitt måltid, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!» (Matt 22:4).
   «Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt Ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag.» (v.4).

   Kom hit, kom til korset, se Lammet som dør!
Dets blod har ervervet oss livet
Og synden fra verden borttaget.

E.K.