Mennesker søker så mangt i sin religiøse trang - mennesket er uhelbredelig religiøst, er det sagt – og i all religiøsitet søker mennesket til syvende og sist kun sitt eget. Kan ikke annet da religiøsiteten er av det gamle menneske og vender derfor alltid tilbake dit. Og mennesket søker så mangt, når det gjelder det legemlige livet her på jord i det store og hele. En trang etter å bedre sin situasjon økonomisk, få bedre levekår, eller bedre helbred, og det kan mennesket da søke Gud for. Høyere makter som det gjerne kalles! Mye av det som går for å være kristendom i vår tid, dreier seg jo nettopp om disse ting.
   Andre søker å slukke den indre tørsten - dette tomrommet som ikke bare kan være der midt i all velstanden, men som faktisk kan forøkes nettopp ved den samme velstand. Det er noe som mangler - og så søkes Gud for å fylle dette tomrommet, og slukke denne tørsten: Religiøsitet! Det blir en slags Guditillegg-kristendom - og en slags forsikring om at vi får det enda bedre den dagen vi må reise fra alt vi har her. Så greit!
   Vi skal få lov til å søke Gud med alt som måtte plage oss i livet - vi må ikke ta det bort fra noen - men er disse ting vårt egentlige og dypeste behov? Var det dette Han kom for å tilfredsstille? Vi kan spørre: Om Han tilfredsstilte alle disse behov, var du dermed frelst? Hva er vårt egentlige problem? Finner vi svaret på det, så finner vi også svaret på hvorfor Jesus kom hit ned. For Han kom hit ned for vår skyld! Han kom hit ned for vårt dypeste behovs skyld!
   Og så leser jeg disse ord her: «- deres misgjerninger skal Han bære.» (v.11). Og: «- Han som bar manges synd, og Han bad for overtredere.» (v.12).
   Hører du hva Jesus har gjort her på jord? Er det noen redning for deg i dette? Kan du lese disse ord, og si: Ja men, så er jeg jo frelst! For jeg har jo sett - blitt overbevist om - og det ut fra Guds eget ord, og den påfølgende dom i samvittigheten, at dette er mitt egentlige behov! Alt annet kan jeg unnvære, alt annet kan jeg miste, men ikke Jesus og den gjerning Han har utført på jord. Hvilken gjerning er så det? Jo, Han bar manges synd, og Han bad for overtredere! Dette må jeg ha!

   Ved et tilfelle var det noen som bar sin vanføre venn til Jesus. Han lå utstrakt på en båre. Da de ikke slapp til der Jesus var for folkemengden, lagde de hull i taket og firte ham ned fremfor Herren. Det kan vi kalle iver, på hans vegne. Hva så de på som hans største behov, og hva sier vi? Vel, det stemte altså ikke med Jesu vurdering av det. Det første Han sier til ham, er: «Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!» (Matt 9:2).
   Jesus så altså et behov som var større, enn dette som var så synlig for alle! Dette synlige ødela jo hans liv her i verden - han kunne ikke utfolde seg som andre mennesker, og bruke denne verdens ting som dem, men dette som ikke var synlig ville ødelegge hans sjel i evigheten. Og så kan du jo prøve å veie disse to behov opp imot hinannen selv. Hvilket var det største?
   Men nå kommer altså spørsmålet til deg: Hva er ditt største behov? Har du gjort regning med det? Er Jesus bare en slik som forsøter livet ditt i denne verden? Godt å leve med Jesus? Min gudstro gir mening med livet og lignende. Det ville være fint det, om ikke det er alt, for da vandrer du i virkeligheten uten håp, i et bedrag. Dine religiøse følelser bedrar deg! Denne gudstro er altså et Fata morgana - en luftspeiling, noe som ikke hjelper deg på den siste dag, da regnskapet skal gjøres opp. Har du sett ditt dypeste behov, slik at du har måttet fly til den fristaden skjønne, frelserens vunder og sår?
   Du må stanse alvorlig opp for det altså - og stanse i tide - for det er ikke menneskers meninger vi har med å gjøre her, det er Guds ord, Guds frelsesplan for mennesket. Og noen annen frelse finnes jo ikke!
   Er det dette som er det store for deg - at Jesus ved sitt fullkomne og rene kjød, forsonet Gud, idet Han gav det til en løsepenge for deg? Er det dette som gir deg frimodighet innfor Gud og evigheten, og fyller hjertet med glede? Tenk jeg har en forsoner i himmelen, og en forsonet Gud. Og dette kan ingen ta fra meg! Heller ikke denne arge og slu fiende jeg bærer i mitt eget bryst, og som Skriften kaller kjødet - det falne og syndige kjød som kun har sans for det som hører mennesker til, likesom djevelen selv. Dette kan ikke skade deg, min venn, du som har måttet ta din tilflukt til Jesus! Dersom du vedblir der i erkjennelse av ditt sanne behov!

E.K.

   Du vet, vi har en vrang teologi iblant oss i dag, som skal gjøre deg nærmest til en slik supermann eller superkvinne - det er en falsk teologi, som fører deg like inn i bedraget, men rett forstått er det jo likevel sant, det er nettopp hva Jesus har gjort deg til, du som har flydd til Ham, en uovervinnelig, uforgjengelig og udødelig, en som ikke kan skades av noe! Dette har du fått i Ham!
   Du føler deg som alt annet enn et slikt supermenneske du som holder deg til Jesus - det er jo derfor du klynger deg til Ham, for du er så uendelig svak, men hør hva Ordet vitner om de troende som nådde frem: «De har seiret over ham (djevelen) i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.» (Åp 12:11). De seiret over ham - denne mektige åndsfyrsten som raser imot Guds rike og Hans folk på jord - men i kraft av noe bestemt: «Lammets blod og det ord de vitnet!» Hvilket ord? Jo, budskapet nettopp om blodet, den kostbare pris - syndenes forlatelse i Hans navn! De holdt fast ved det, mot alle anklager, når livet bar mer preg av at Herren hadde forlatt dem, enn av at Han var til stede - ja, gjennom alt holdt de fast ved det ord som var forkynt dem - og nå sto de altså der fremfor tronen. Hjemme i himlen!
   Og legg nå merke til, hva som sies i denne forbindelse, og det er viktig: «Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.» Sitt liv! De er blitt ført inn i en hemmelighet, hvor øynene deres er blitt opplatt for sannheten! De har fått åpnet øynene for et annet liv - et liv som ble levd for dem! Og hva er det de har sett, når det gjelder deres eget liv? Jo, som Paulus vitner om det: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» (Rom 7:18).
   Der bor intet - intet - godt! Hvordan skulle du da som en kristen kunne ha det kjært? Nei, du ønsker jo nettopp at det måtte få dø - for det forderver alt for deg! Det fører jo nettopp til dette Paulus peker på her - at han ikke makter å gjøre det gode, som han så gjerne ville, men tvert imot gjør det onde, som han så inderlig gjerne ikke vil! Skulle han ha dette kjært? Dette sitt liv!
   Nei, det blir slik for en kristen - skulle jeg ikke få tro og trøste meg til syndenes forlatelse, så orket jeg ikke et skritt mer. Få tro dette som jo faktisk forkynnes oss like ut her i teksten: «- deres misgjerninger skal Han bære. - Han som bar manges synd, og Han bad for overtredere.» (v.11-12).
   Hør nå hva som blir forkynt oss: «Ved at de kjenner Ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal Han bære.» (v.11).
   Hvorfor har vi møter? Jo, for at mange må få lære Jesus å kjenne, i sannhet! For ved det rettferdiggjøres de for Gud - det som ikke kan skje ved noe annet - og deres misgjerninger blir ikke tilregnet dem, for Han bar det for dem! Det er jo det vi leser her!
   Det er en grunn for dette, forstår du, og det leser vi også om i teksten her: «Ved trengsel og ved dom ble Han revet bort. Han ble utryddet av de levendes land. Han fikk sin grav blant ugudelige. Han ble knust av Herren, og slått med sykdom. Hans sjel ble til et skyldoffer. Han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere. Hans sjel har hatt møye.»
   Nå leste jeg nettopp årsaken til at du en dag skal stå i himmelen, frigjort og glad: Hans sjel har hatt møye, for din skyld!
   Ta dette bort, og du står igjen med ren og skjær religiøsitet, som aldri har, og aldri kommer til å frelse noen sjel! Jesus taler alvorlig til noen i Skriften, og sier: «- så råder jeg deg at du kjøper av meg: - øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se.» (Åp. 3,18).
   La oss be Herren om, at vi må få nåde til å se!