Tilbake            
                                               2 søndag i advent

 

 

 

 

 

Herrens fjell i de siste dager el. I den siste tid

Jes. 2, 2 - 5

   2. Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. 3. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier, og vi vandre på Hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. 4. Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig. 5. Jakobs hus! Kom, la oss vandre i Herrens lys!

   Det er mye som er dunkelt for oss, når det gjelder de siste tider - ja, jeg tror til og med at det er ting der som ennå ikke er åpenbart for noe menneske - ting som vi først skal forstå fullt ut når det skjer.
   Som Herren sier til Daniel ved et tilfelle: «Og du, Daniel: Gjem disse ord og forsegl boken inntil endens tid. Gå bort, Daniel! For disse ord skal være skjult og forseglet inntil endens tid.» (Dan. 12,4a og 9). Og da står det videre, at de forstandige skal forstå det. (v.10b). Og de forstandige, det er de som vandrer i Herrens lys.
   Dette vil bli en tid da det menneskelige hovmod vil nå sitt høydepunkt - for også ifølge Daniels bok: «- mange skal fare omkring, og kunnskapen skal bli stor.» (12,4b). En god beskrivelse av vår tid dette - enorm reisevirksomhet - ja, det er blitt en hel industri! - Og stor kunnskap. - Og som Paulus skriver: «Kunnskapen oppblåser.» (1 Kor. 8,1). For å si det enkelt: Vi tror at vi er noe stort, fordi vi vet så mye! Men vi trenger jo bare å løfte blikket en smule og se oss omkring i verden, så bør vi se at vi ikke har så stor grunn til å briske oss. - Vår kunnskap har jo brakt oss til randen av stupet. - Vi har jo nådd randen av undergang for hele denne vår klode, til tross for vår kunnskap og nettopp på grunn av vår kunnskap.

   Men fordi vi nå engang er slik, så sier de fleste: La oss vandre i vårt eget lys! - La oss løse problemene ut fra den kunnskap vi sitter inne med! - Det er jo ingen Gud, og det er jo ikke noe Guds lys!
   Her må du stanse opp og tenke over hvor du befinner deg hen, i forhold til dette. - Hvilket lys er bestemmende for ditt liv? - Hvilket lys søker du? Er det Herrens lys, så skal du være klar over at til mer hovmodet på grunn av eget lys øker iblant folk, til mer forsmedelig vil det bli å vandre i Herrens lys. Det ser du allerede i dag, langt inn i den troende forsamling. - Hevder du å tro Guds ord som det står, får du snart høre: Vi må jo være fornuftige! Ser du? - Vår fornuft, eller vårt lys, for å bli i bildet, settes over Herrens lys. Mennesket setter seg over Gud, helt i samsvar med syndefallet, hvor mennesket falt for denne fristelse: «Dere vil bli slik som Gud.» (1 Mos. 3.).
   Vi vet hvem som sto bak dette fallet - og når Antikrist kommer, er det nettopp dette som skal være særkjenne på ham - han som kalles djevelens og avgrunnens sønn - at «han står imot og opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud.» (2 Tess. 2,4).
   Du ser at dette frafallet fra Gud, og denne selvopphøyelsen, topper seg i ham.
   Men det må nødt til å ha gått noe forut for dette - han kunne ikke ha steget frem i enhver tid og fått anerkjennelse for en slik selvopphøyelse. - Og hva som har gått forut, det er ikke dunkelt i Guds ord, det har Paulus sagt like ut til oss: «Først må frafallet komme!» (1 Tess. 2,3). Han kommer altså på frafallets bølge. - Da er tiden moden - da kan han stå frem, for mørket er da blitt mørkt nok! Som en har sagt: Når mørket blir mørkt nok, stiger det frem i lyset.
   Hva skal vi tenke om dette i vår tid? - Er dette den tid da den forseglede boken begynner å åpne seg for de som vandrer i Herrens lys - det vil si, de forstandige? Da er det i tilfelle endens tid i høyeste grad, vi lever i.
   Men vi skal merke oss hva som også ble sagt til Daniel, nemlig at de uforstandige - det vil da si dem som har forkastet Herrens lys, og valgt sitt eget - de skal ikke forstå det. De skal leve som før, og ikke forstå hva som foregår, før dagen plutselig er over dem. - I beste fall aner de hva som er på gang, men ikke slik at det driver dem til omvendelse, til å søke Gud - nei, de klamrer seg til det som er her på jord, og håper i det lengste at menneskets egne evner og kunnskap skal frelse dem.

   Det er ingen tvil, når du ser i Guds ord, at dette menneskets hovmod skal komme til å møte et fjell som blir for høyt å klatre for det - det skal «møte veggen» som det heter. - Det skal gå på et totalt nederlag og bli fullstendig knust.
   Vi ser det også i teksten her: «Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder.» (v.2a). - Og lenger ute i samme kapittel hos Jesaja, leser vi: «Menneskets stolte øyne blir ydmyket. Mennenes stolthet blir bøyd, og Herren alene er høy på den dag.» (Jes. 2,11).
 

   Og så leser vi hos Daniel om disse to rikene som står hverandre imot - Guds rike og verdens rike: «Mens du stod og så på, ble en stein revet løs, men ikke med hender. Den traff billedstøtten på føttene, som var av jern og leire, og knuste dem. Da knustes på én gang både jernet og leiren, kobberet, sølvet og gullet. Det ble som agner fra treskeplassene om sommeren, vinden tok det så det ikke fantes spor etter det. Men steinen som rammet billedstøtten, ble til et stort fjell som fylte hele jorden.» (Dan. 2,34-35). «...så det ikke fantes spor etter det!» Da er det ikke mye igjen av det - nei, ikke noe!

   Mye er dunkelt for oss, når det gjelder de siste ting som nevnt - men én ting er ikke dunkel - at Herren fører sitt rike frem til seier, og at Han forblir sittende på tronen. Det er sagt oss så klart at vi ikke skal ha grunn til å tvile på det, om vi ser etter i Guds ord - det vil si, vandrer i Herrens lys og ikke dømmer etter det som våre øyne ser i denne verden.

   Når vi ser på denne teksten her hos Jesaja, så er det to syner som stiger frem for en - nemlig dette at i en viss forstand har dette allerede skjedd, i og med Jesus Kristus, evangeliets lys, verdens lys, som nettopp er utgått fra Sion og Jerusalem i to tusen år nå, og hedningefolk har strømmet til dette lyset - og de som har tatt imot det i sitt hjerte, de har nettopp smidd sine sverd og spyd om til nyttige redskap. - Det fører til fred mellom Gud og mennesker, det fører til fred i mennesker, mellom mennesker og dermed også fred mellom nasjoner.
   Vi må altså vokte oss at vi ikke gjør som jødene gjorde i forbindelse med Messias' komme - de tenkte det skulle være et ytre rike i verden, og så kjente de Ham ikke, Han som sto midt iblant dem og sa: «Mitt rike er ikke av denne verden!»
   Men det kan også være tale om en bestemt tid på jord som ennå ikke er kommet, en tid etter at menneskets hovmod ligger med brukket rygg, da mennesket på en særskilt måte skal søke Gud - en spesiell innhøstningstid med andre ord - men jeg tror det er direkte farlig å være for bombastisk når det gjelder disse tekstene. Det spørs om ikke det nettopp viser at vi ikke vandrer i Herrens lys, men vårt eget.
   Det som virkelig betyr noe i denne sammenheng, det er at vi får festet blikket på hvem som vil bli stående igjen som seierherre til slutt - og enda mer, at vi får øynene opp for hva - eller rettere hvem - Herrens lys er, og at vi virkelig vandrer i det.
   «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden,» sier Johannes i forbindelse med Jesu komme til verden.
(Joh. 1,9). Og som Jesus selv sier: «Jeg er verdens lys!» (Joh. 8,12).
   Så du trenger altså ikke å vente på det. - Fra Guds side er det sendt deg, og gitt deg, og det åpner også for oss det alvorlige i denne saken, nemlig at du er uten unnskyldning, dersom du forblir i mørket - for lyset er kommet til verden!
   Og ta nå «ett skritt frem» og still deg i lyset, du som hevder at du ønsker å nå himmel og salighet, idet du hører Jesu ord, og anvender dem på deg selv: «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset. Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud.» (Joh. 3,19-21).
   Hvor står du i forhold til dette? - Elsker du lyset? - Eller skyr du det?
   Elske
er et ganske så sterkt uttrykk, ikke sant? - Og her står det altså mellom to ting: Enten elsker du lyset eller så elsker du mørket! Det er Skriftens vitnesbyrd om det - og det er jo ingen grunn til at du ikke skulle vite hvor du selv befinner deg, der du sitter nå! - Er det noe et menneske iallfall ikke er i tvil om, så er det om hvem det elsker! Iallfall så er lengten der - å Jesus, om jeg bare kunne komme nærmere deg! - Lære deg mer å kjenne! Ikke alt dette med nådegaver og åndelige opplevelser av alle slag - det søker hedningene i sine religioner også - men: Jesus! - Livets lys!
   Og om du ikke har dette - ja, så har du noe å be Ham om iallfall - nemlig at fredsfyrsten må få ta over for ditt hjerte, Han som smir våpen om til nyttige redskap.

   «Jakobs hus! Kom, la oss vandre i Herrens lys!»

   Kom, Frelsar, kom inn
Og lys du din fred i vårt hjarta og sinn!
Ja, tolk med din kjærleik det levande ord,
Så vert denne staden ein himmel på jord!
Då livet til kvardags får helgedagsskrud
I møte med Gud.

E.K.