Tilbake            
                                               22 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Dere har selv vært innflyttere el. I samklang med Ordet

3 Mos. 19, 1 - 2. 16 - 18. 33 - 34

   1 Og Herren talte til Moses og sa: 2 Tal til hele Israels barns menighet og si til dem: Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig.
   16. Du skal ikke gå omkring og baktale folk. Du skal ikke stå din neste etter livet. Jeg er Herren. 17. Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. Men du skal irettesette din neste, for at du ikke skal få synd på deg for hans skyld. 18. Du skal ikke hevne deg og ikke gjemme på vrede mot ditt folks barn, men du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren.

   Vi tar også med oss det 19 vers:
   Dere skal holde mine lover: Du skal ikke la to slags dyr av ditt fe pare seg med hverandre. Du skal ikke så to slags utsæd på din mark. Det skal ikke komme på deg klær som er vevd av to slags garn.
   33 Når en fremmed bor hos dere i deres land, da skal dere ikke undertrykke ham. 34 Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.

   Dette som her står om forholdet til innflyttere kan også brukes, eller rettere misbrukes politisk. Det er jo klart at Gud aldri ville pålegge Israel å legge til sides sine lover, sin gudsdyrkelse og så videre for innflytternes skyld. Nei, de var tvert imot pålagt å rette seg etter landets lover på lik linje med israelerne selv. Men da skulle man også behandle dem som likemenn med like rettigheter. Dette er viktig å ha med seg i denne sammenheng.

   «Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig.» (v.2).
   «Å, jeg er en synder stor! Det er all min navneære, Bedre kan det ikke være Når jeg hører lovens ord.»
   Du kjenner vel denne strofen fra Brorsons salme.
   Brorson var en person som åpenbart levde med Gud. Mange vil kanskje stusse ved en slik uttalelse - du kan da skjønne at Brorson og alle disse andre kjente fra kirkehistorien levde med Gud! Men det er slett ikke sikkert. Det er ingen garanti for et menneskes gudsliv at det har forkynt og skrevet mye fint om Gud, og om Jesus selv. Er det ikke Pontoppidan som taler om de sju forskjellige slags tro, og bare én av dem er frelsende.
   Nei, vi kan ikke si at et menneske åpenbart har levd eller lever med Gud, fordi det har skrevet mye fint om Ham, men Brorson bruker noen uttrykk i dette verset blant annet, som åpenbarer en redelighet i forhold til Guds ord som bare kan være virket ved Den Hellige Ånd.
   Vi skal se på det etter hvert.

   Legg merke til hvordan Gud taler når Han taler i loven her. Altså ikke bare hør det Han taler, men merk deg hvordan Han formulerer det.
   Jesus sier jo også ved et tilfelle til oss: «Se derfor til hvordan dere hører!
» (Luk. 8,18).
   Vi burde altså skjerpe oss, når vi hører Guds ord, og virkelig be Ham om at vi forstår det på rette måte.
   Og hør da - igjen og igjen gjentas det: «Du skal ikke...!»
   Det finnes altså ikke det minste rom for slingringsmonn! Du skal ikke! Og mer er det ikke å si om det! Slik taler Guds lov til oss.

   Vi mennesker har i utgangspunktet et forhold til Guds ord som om Han egentlig ikke mener det Han sier. Det er slingringsmonn - det kan tøyes! Men slik er det altså ikke.
   Dette har sin årsak, ikke minst i dette, at det har vært så mange prester og profeter som har spredd denne mistillit til Guds ord iblant oss. Og i tillegg har vi denne mistillit til Gud og Hans ord i oss fra naturens side! Det er så mange muligheter for tolkninger i Guds ord - så blir det nærmest opp til enhver hva han vil tro om det enkelte. Slik tenkes og sies det.
   Men dersom du virkelig tror at Skriften er Guds ord, tror du da det er noe slingringsmonn i forhold til det. De holder frem Skriften så en skulle tro den var skrevet av en som ikke var riktig edru. Men de kan ikke ta mer feil, og en dag skal de møte det! Tenk å stå for den tre ganger hellige Gud, på den siste dag, der Han åpenbarer seg i all sin herlighet, med den erkjennelse at jeg, det lille krypet på jord, satte meg over Hans ord som sitter der på tronen! Og også forførte andre til det samme, så de nå går tapt sammen med meg! Det vil bli noe av en dag!

   Ta for deg de norske lover - når noe står like ut i en paragraf der, tror du da du kan slippe unna, og ikke må svare for det du har gjort! Hva da med Guds lov! Er den mindre betydningsfull?

   Ja vel, sett nå at det er som noen hevder, at det meste i Guds ord er uklart og overgitt til vår tolkning av det, så vet vi da iallfall av klare ord, at den som bryter Guds lov han ender inn under Guds dom og går evig fortapt. Det er nå sikkert nok ut fra Ordet iallfall. Og da skal vi bare stanse for en ting i denne teksten: «Du skal ikke gå omkring og baktale folk.» (v.16).
   Har du noen gang gjort det? Har du noen gang sagt noe ufordelaktig om et annet menneske, der hvor det menneske ikke selv var til stede og kunne forsvare seg?
   Og når du da vet hva loven sier med klare ord: «Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.» (Hebr. 9,22).
   Sett nå at du var en av dem som prøver å skyte seg inn under at Bibelen er så uklar, og kan tolkes på så mange vis osv., hva vil du gjøre bare i forhold til denne ene ting som ikke er uklar? Det må jo sones ved at blod blir utgytt! Det vil si, ved døden! Altså er du dødsens ved denne ene synd!
   Og da vil jeg spørre deg: Er du i behov av en frelser du?

   Nå kan du altså se bort fra resten av Skriften og alt det du måtte mene er uklart, og bare stanse for denne ene ting!

   Men vi mennesker prøver jo alltid å komme unna dette å bli stående for Gud som den vi i virkeligheten er. Så er det de som hevder nidkjært, at loven den gjelder jo ikke lenger! Nei vel! Men hva er nå loven? Dette vi møtte i teksten vår nå for eksempel? Det er jo Guds hellige vilje! Det er Guds hellighet uttrykt i ord som vi kan forstå!
   Å hevde at loven som sådan ikke gjelder lenger, er altså det samme som å hevde at Gud ikke gjelder lenger! At Han er forandret!
   Stans nå for det! Har Han virkelig forandret syn! Tar Han det ikke så nøye lenger med hor og tyveri og vold og drap! Har Han nå forandret: Du skal ikke! til: Vel vel...
   Vi skjønner jo at det ikke er tilfelle!
   Og det er her den sanne troende røper seg, kan vi si - han viser en samklang med Guds ord, både i lov og evangelium. Han er blitt enig med Gud i sitt hjerte, og røper det gjennom det som kommer ut av munnen.
   Det viser seg ikke i dette at han er blitt et tilnærmet perfekt og syndefritt menneske, som ikke lenger kan forgå seg, men det viser seg i hans erkjennelsesliv! Synd er synd og nåde er nåde! Og det er her Brorson røper seg i sangen. Bare hør: «Å, jeg er en synder stor! Det er all min navneære, Bedre kan det ikke være Når jeg hører lovens ord.»

   Disse uttrykkene røper dybden av erkjennelse, og at Han har hatt med den levende og hellige Gud å gjøre. Det er ikke en smule igjen av gamle Brorson. Men så har han fått se noe mer - for hvis dette var alt da var han jo fortapt - men hør hvordan han fortsetter sangen: «Men da du er JESUS blevet, Og fordi min skyld du tok, Derfor står mitt navn innskrevet Deilig nå i Livets bok.»

   Så tror han altså også dette Guds ord, når det lyder for ham! Så kan han vitne like frimodig her: «Bedre kan det ikke være, når jeg hører nådens ord!»
   Gud mener det da likefullt i det ordet! Stans nå du som sitter her i kveld og kanskje kjenner deg dømt av ditt eget inn til beinet: Han mener nådens ord fullt ut!

   Ja, men jeg har gjort så mye stygt! Ja da, men det forandrer jo ikke Guds ord det! Ikke noe kan forandre Guds ord, verken i lov eller evangelium! Prøv å tro det som synder en gang - og ikke når du likesom synes du er from nok til å tro det. Da tar du nemlig feil, og tror ikke nåden som nåde!
   Nåde er for den som ikke kan frelses på noen annen måte - eller står der helt uten noen navneære, for å bli i Brorsons tale.

   Og så skal vi stanse noe for det 19 vers i teksten her. Et vers som nettopp brukes imot Guds ord. At vi i dag ikke kan ta Guds ord helt på alvor. Hørte selv en som forsvarte sin åpenbare synd etter Guds ord, ved å henvise til dette verset. Altså skulle dette verset da vise at Guds ord ikke kunne tas bokstavelig i enhver sammenheng.
   La oss høre det igjen: «Dere skal holde mine lover: Du skal ikke la to slags dyr av ditt fe pare seg med hverandre. Du skal ikke så to slags utsæd på din mark. Det skal ikke komme på deg klær som er vevd av to slags garn.»
   Det kom noen saddukeere til Jesus en dag, med et - etter deres mening - intrikat spørsmål fra Skriften. De tenkte at her sto Han vel fast - siden de nå gjorde det! De får svar på det av Jesus, så de må gå slukøret bort, de får høre innledningsvis: «Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.» (Mt. 22,29).
   Apostelen vitner om Det Gamle Testamente: «Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir.» (Rom. 15,4).
   Til lærdom for oss! Jesus der Han går sammen med disse såkalte Emmausvandrerne, åpenbarer for oss, hva dette i virkeligheten innebærer: «Og Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om Ham.» (Luk. 24,27). Om Ham!
   Det er altså tale om skjelning mellom lov og evangelium, det loven krever på den ene side, og det som er gitt oss som en uforskyldt gave i Jesus på den annen. Dette som altså ikke må blandes sammen! Det var jo dette lys som forårsaket hele reformasjonen, som satte dem fri nettopp fra denne ødeleggende sammenblanding.
   Når dette først er gått opp for deg, da ser du også disse bildene gjennom hele Det Gamle Testamente.
   Ta sabbaten for eksempel, hvorfor var Gud så nidkjær for overholdelsen av den? Var det bare fordi Han så brennende ønsket at vi skulle hvile på den dagen? Nei, det var fordi den i dypeste forstand var et vitnesbyrd om den hvile som skulle gis ved Jesus Kristus. Derfor sier også apostelen: «La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til.» (Kol. 2,16-17).
   Altså, nå er det virkelige kommet - Han som sabbaten vitnet om og pekte frem imot. Han som kom med hvile! «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Mt. 11,28).

   Apostelen Paulus skriver til galaterne, som særlig trengte å høre dette: «Og loven har ikke noe med troen å gjøre.» (Gal. 3,12). Ikke noe!
   Det blir galt å hevde at loven ikke gjelder lenger! Det er jo nettopp den du blir stående igjen med, du som har forkastet frelsen i Jesus. Det vil si at du må møte Guds hellighets krav i din egen drakt! Men den har altså ikke noe med troen å gjøre! For loven krever av deg, mens det som virker den frelsende tro i deg er et ord om hva en annen har gjort for deg. Disse to ting må ikke blandes sammen - og det er dette det 19 vers i vår tekst taler om. Men det må nok sies til mang en av oss også i dag: «Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.»

   Vi skal ta med oss enda et ord fra Skriften til slutt - et ord som kan fortone seg merkelig om man altså ikke kjenner denne deling i Guds ord - det er Herren som taler ved profeten Esekiel om de levittiske prestene, om hvordan de skulle kle seg og te seg når de steg innfor Ham. Og da sies det blant annet: «De skal ha luer av lin på hodet og benklær av lin om hoftene. De skal ikke binde om seg med noe som gjør at de svetter.» (Esek. 44,18).
   Nei, det er vel ingen av oss som er spesielt glad i svettelukt - men er det dette Herren har i tanke?
   Svette forbinder vi gjerne med arbeid, og da helst tungt og hardt arbeid. Det var en del av forbannelsen: «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød!» (1 Mos. 3,19). Altså, du skal måtte gjøre deg strev og møye for enhver gevinst!
   Men slik er det ikke i den nye pakt! Den vitner om en annen som har arbeidet for deg - en annen som har svettet for deg! Bare hør - Jesus er nå kommet til Jordan for å la seg døpe av Johannes - denne dåp de gikk i idet de bekjente sine synder, som det står: «Men Johannes nektet Ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg! Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje.» (Mt. 3,14-15).
   Fullføre all rettferdighet! Fullføre! Det var Hans oppgave på jord.
   Og så leser vi da om Jesus ved Hans avslutning av denne oppgave - den Han påtok seg å fullføre for deg: «Og Han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten Hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.» (Luk. 22,44).
   Derfor skulle ikke de levittiske prester bære noe tøy som frembrakte svette! Det var bare en som kunne svette til en soning for all verdens synd. Den hellige Guds Sønn!
   Som Herren også sier: «Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære!» (Jes. 42,8).

   Måtte dette skillet Gud har satt mellom lov og evangelium bli åpenbart i oss.

 
   Gud nu forkynner
Nåde for synder,
Amen, Halleluja!

E.K.