1 søndag i advent

   «På den dag skal du si -» (v.1a). Profeten - eller rettere sagt, Gud ved profeten, peker hen på en helt bestemt dag i historien, da du - det vil si, de som bor på Sion som det heter - altså de som søker Gud og vil høre Ham til, skal si nettopp det vi leste her.
   Det er den dag da budskapet om at Herrens vrede er opphørt, når inn til ditt hjerte og din samvittighet. - Det er den dagen, da hyrderøsten når inn til deg, så du hører den - Matt 11:28: «Kom til meg, du som strever osv.»
   Han som kaller så mildt på deg der, det er den samme Gud som vredes over all synd. - Det er Han som i sin rettferdighet og hellighet ikke kan la den minste synd passere ustraffet. - Og nå kaller Han altså deg, synderen, til seg, med løfte om at det er gitt deg hvile i Ham.
   I Høysangen heter det så poetisk og fint om denne dagen - denne tid - Høys 2:11-13: «For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter.»
   Det innvarsler altså en ny tid, en ny situasjon for folket. Og da hører du Jesu ord idet Han deler ut brød og vin til sine disipler i Matt 26:26-28: «Ta, et! Dette er mitt legeme. Drikk av den (kalken) alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.»
   Har du ikke hørt Jesu ord? Det Han sier der, det er jo nettopp det vi leser om hos Jesaja: «På den dag ...!» Nå er denne dagen som hele Det Gamle Testamente har profetert om kommet! Og vi lever gjerne som om den ennå ligger i fremtiden! - Nei, den ligger i fortiden! - Det er skjedd! - Det som var årsaken til Guds vrede er tatt bort i Ham. - Derfor, ta din tilflukt til Jesus!

Det er skjedd det som Han lovte ved profeten Sakarja i Sak 3:9: «Og jeg tar dette lands misgjerning bort på én dag.»
Det var den bestemte dagen i historien, da Jesus måtte slepe seg opp på Golgatahøyden til kors og død. Da den dag var til ende, var misgjerningen borte. Det er den tid som Peter vitner om i 1 Pet 1:11: «Kristi lidelser og herligheten deretter.»

Så taler Han, Herren, så mange år før det skjer, og sier - Jes 54:9: «For som Noahs flom er dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg.» - Og straks Han har sagt dette, peker Han på årsaken - vers 10: «For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over deg.»

Min fredspakt! - Da hører du igjen Jesu ord: «Mitt legeme - mitt blod.» Der - og bare der - finner du årsaken, og ikke i deg selv og din eventuelle fremgang! - Nei, dette slaktede legeme og dette dyrebare blod har åpnet himmelens port for den ugudelige, så vidt at det ikke er mulig å se portstolpene og det øverste dørtre! - For dersom du kan se portstolpene og det øverste dørtre - det vil si, hvis det legges noen begrensning på det - ja, så er det ikke Herrens budskap du hører. - Hør bare hva Han sier om det - Sal 103:12: «Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger være langt fra oss.» Kan du se portstolpene her? - Og videre - Sal 103:11: «Så høy som himmelen er over jorden, er Hans miskunnhet mektig over dem som frykter Ham.» - Ser du det øverste dørtre her?
Kan hende vil du si: Ja, men her står det jo om dem som frykter Ham! - Det er dem det gjelder! - Men jeg er så kald og død! Ja, slik er vi altså - vi er ikke mer enn kommet løs av det ene «spindelvevet,» før vi vikler oss inn i det neste! - Og det er nok av dem som elsker å så ut dette klisteret for oss - fordi de sitter fast i det selv, og kan derfor ikke med overbevisning forkynne en frihet de ikke selv har del i! Når Herren har tatt bort alle begrensninger, så sørger vi for å innføre noen egne.

   Hvem er så disse som frykter Ham da? - Jo, det får du svaret på når du stiller spørsmålet: Hvem tar sin tilflukt til Jesus, det Guds lam? Det er jo ikke den som finner noe godt i sitt eget hjerte - verken gudsfrykt eller noe annet - men synd, verdslighet og ugudelighet! Det er altså dem som nettopp i sin nød ikke finner noen annen løsning.
   Guds dør sto åpen for deg, før du kom i nød - nøden var nødvendig for at du skulle få øye på den. Før nøden ble stor, tenkte du at løsningen lå i ditt eget - å bli annerledes, selvforbedring osv., - men nå ser du at det er nåden alene. For Gud spør ikke etter mye eller lite synd - der hvor middelet som renser oss fra all synd er fraværende, der ser Han bare synd - og du er fortapt! Og dette middelet til renselse, det er Jesu Kristi, Hans Sønns blod.
   Vi leste i Jes 54:9, at Gud sverget, da Han forkynte dette budskapet - og det leser vi noe om også i Hebreerbrevet - Hebr 6:13-18: «For da Gud gav Abraham løftet, sverget Han ved seg selv – Han hadde jo ingen større å sverge ved – og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik! Og da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt. Mennesker sverger jo ved den som er større, og eden er for dem en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse.

Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er, innestod Han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss.»
Han kjenner oss! - Derfor sverget Han - «en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse,» som det heter her. Og det er jo nettopp det som ifølge profetien, skulle følge Jesus - Luk 2:34: «- et tegn som blir motsagt!» - Og som vi ser av evangeliene - først og fremst av de religiøse! Og du kjenner vel også til denne motsigelsen fra ditt eget hjerte - så snart du virkelig hører evangeliet, stiger det spørsmål opp: Kan det virkelig være slik da? Motsigelsen. Derfor sverget Han ved seg selv - det høyeste, for å gjøre slutt på dette.

Det står om å tale Ordet med den overbevisning som Ånden gir. Tenk deg da en forkynner for eksempel som selv ikke eier denne Åndens overbevisning i sitt hjerte - han vil uvilkårlig «stamme» åndelig talt, når han skal forkynne det for andre. Og du som er våken, du vil merke det, og tenke: Ja ha, det er altså noe som fremdeles står tilbake, før jeg kan regne det som mitt! - Men hva er det? - For han forkynner det jo helt fritt, men med usikkerhet! Og der står du fast! Det ligger et «dersom» i luften, men det blir ikke uttalt hva det er. Det gir seg bare til kjenne i forkynnerens «uklare tone.»
Den forkynnelsen er vel den farligste av alle - hvor alt er rett, men uten Den Hellige Ånds overbevisning.

«På den dag!» sier Herrens ord. Det er ikke rom for tvil her. Men fordi Han kjenner ditt hjerte, sverger Han ved seg selv. Det ligger Ham alvorlig på hjertet, at du må bli frelst, forstår du - for å prøve å uttrykke det med våre fattige ord.

   Hva skal du videre si på den dag? Jo, «se Gud er min frelse!» Gud er det! Og det kunne jo stått: «...er min frelser!» - Og det ville selvsagt vært helt rett, men nå står det noe som kaster mer lys over det - det står: «...er min frelse!» Det er altså ikke bare dette at Han gir og gjør, men Han er selv alt hva vi trenger til, i sin egen person!
   En dag var den kjente danske «vekkelsespresten» Vilhelm Beck på en ferge i Danmark - der gikk en frimodig kristen omkring og spurte folk: «Har du fred med Gud?» Og det var jo fint. Men da han kom til Beck fikk han svaret: «Ja, jeg har sågar mer enn det, jeg har Guds fred!»
   Hvordan skal jeg bli frelst? Jo, Gud skal gjøre slik og slik! - Nei, det svares ganske enkelt og bibelsk slik: «Gud er din frelse!»

Videre skal du si på den dag: «Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse.» (v.2b).
Han ble meg til frelse! Da skal vi si noe ut fra denne setningen som kan høres underlig ut med det samme - men som du skal se, er helt rett og bibelsk - ja, er kjernen i frelsesbudskapet: «Han ble meg!» - Og det ble meg til frelse! Nå hører du kanskje setningen fra Jesaja på en annen måte: «Han ble meg til frelse!» Evangeliet er åpenbart utover i hele Skriften!

   Og så står det noe om kristenlivet her - og det blir sagt mye om kristenlivet i våre sammenhenger i dag - og da som en motvekt til alt det gale som blir båret frem, eller det som overhodet ikke blir sagt - og det er bra - men en kan undres over at det da blir sagt så lite om det viktigste i kristenlivet - ja, selve grunnlaget for at det i det hele tatt skal være noe kristenliv - det som vi leser her: «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder.» (v.3).
   Vi skal altså ikke engang bare øse vann av dem - men vi skal få gjøre det med glede! - Vi skal altså få gjøre det i den hellige overbevisning, at disse kilder er åpnet nettopp for oss, at det ikke er liv for oss i noe annet og at vi nå handler helt i samsvar med Guds vilje for oss, og til glede for Ham!
   Jesus sier om det i Joh 4:14: «Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.»
   Det er da ikke meningen at du skal bygge opp noen demning imot dette vann! - Nei, du skal tvert imot øse av det med glede!
   Et annet sted står det om Jesus som din frelser - Joh 7:37: «Men på den siste, den store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke!»
   Når det gjelder dette budskapet, står det at Han ropte ut! Og hva var det Han ropte? «Kom til meg!» Ja men så gjør det da! Han roper på de tørstende - og årsaken til denne tørst, det er synden og det at du er skilt fra Gud. Hvordan kan Han da stå frem og rope på dem? Jo, fordi - som vi leste her - Guds vrede er opphørt! Vreden rammet Ham - Jesus!

Hør til slutt, hvordan Guds ord uttrykker dette - og vær ikke vantro, men troende, som Jesus sier til Tomas: «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham!» (Jes 53:6b).

Er ikke det nok for deg, så er det ingen som kan hjelpe deg!