Tilbake            
                                               19 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Herren kaller Samuel el. Skynd deg! - Kom!

1 Sam. 3, 1 - 11

   1. Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn. Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det få. 2. Så var det en dag mens Eli lå i sitt rom – hans øyne hadde begynt å bli sløve, så han ikke kunne se. 3. Guds lampe var ennå ikke sloknet, og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var. 4. Da ropte Herren på Samuel. Og han sa: Ja, her er jeg. 5. Han løp til Eli og sa: Her er jeg, du ropte jo på meg. Men Eli sa: Jeg ropte ikke. Gå og legg deg igjen! Og han gikk og la seg. 6. Men Herren ropte enda en gang: Samuel! Og Samuel stod opp og gikk til Eli og sa: Her er jeg, du ropte jo på meg. Men han sa: Jeg ropte ikke, min sønn. Gå og legg deg igjen! 7. Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke åpenbart for ham. 8. Da ropte Herren tredje gang: Samuel! Og han stod opp og gikk til Eli og sa: Her er jeg, du ropte jo på meg. Da skjønte Eli at det var Herren som ropte på gutten. 9. Og Eli sa til Samuel: Gå og legg deg. Og blir det ropt på deg, så skal du si: Tal, Herre, din tjener hører! – Og Samuel gikk og la seg på sin plass. 10. Da kom Herren og stilte seg der og ropte nå som før: Samuel, Samuel! Og Samuel sa: Tal, din tjener hører! 11. Da sa Herren til Samuel: Nå vil jeg gjøre noe i Israel som skal ringe for begge ørene på hver den som hører om det.

   Her hadde Herren muligheten, kan vi si - etter vår tankegang - til å kalle på og meddele seg til en gammel prest - gammel og erfaren - og så kaller Han på en grønn ungdom i stedet. - En om hvem det heter: «Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke åpenbart for ham.» (v.7).
   Men vi leser noe alvorlig om Eli, den gamle og erfarne presten: «– hans øyne hadde begynt å bli sløve, så han ikke kunne se.» (v.2b).
   Dette peker nok på noe langt mer og langt dypere, enn bare en rent fysisk skavank, som gjerne følger høy alder. Tre ganger kalte Herren på Samuel, og tre ganger sprang han til Eli - og først da, den tredje gang, heter det om Eli: «Da skjønte Eli at det var Herren som ropte på gutten.» (v.8b).
   Eli hadde også vært til stede, den gang du kan si, at Samuel ble åndelig unnfanget i sin mors, Hannas, liv - for Samuel kom åndelig til, før han ble rent fysisk unnfanget i mors liv. Gud bestemte seg nemlig for at Hanna, den barnløse og derfor forhånede Hanna, skulle få en sønn - og da skjedde også den fysiske unnfangelse.
   Merk deg det, for det gjelder i grunn også deg! Du er til fordi Gud ville det, og lot det skje. Og Hans mål for deg er dette ene - at du skal komme til sannhets erkjennelse og bli frelst. (1 Tim. 2,4). Han vil altså ha deg i sin himmel - derfor er du til! Tenk om du kunne få gripe det nå, for det er faktisk sannheten. Så la Han da få føre deg dit, på den Veien Han selv har satt i stand: Jesus Kristus og Ham korsfestet. (1 Kor. 2,2).

   Hanna ba inderlig til Gud i sitt hjerte, og Eli var vitne til det - og vi leser om det: «Slik bad hun lenge for Herrens åsyn, og Eli la merke til munnen hennes. For det var i sitt hjerte Hanna bad. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken. Og han sa til henne: Hvor lenge vil du te deg som drukken? Se til å bli ferdig med vinen din! Da svarte Hanna og sa: Nei, herre! Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i hjertet. Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn. Tenk ikke at din tjenestekvinne er en dårlig kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte.» (1 Sam. 1,12-16).
   Jeg spør deg: Ser du Elis situasjon? Og: Det skulle vel ikke være din også? Har du tedd deg slik, at du ikke lenger ser? Her var en profet på gang i Israel, Gud var i ferd med å gjøre noe stort, - og her var inderlig, hjertelig bønn til Gud, og presten Eli trodde det var tale om fyll!
   Ser du Elis situasjon? spurte jeg. Samuel så den, da Herren åpnet øynene hans: «Den dagen vil jeg la det komme over Eli, alt det jeg har talt om hans hus, fra først til sist. For jeg har kunngjort ham at jeg vil dømme hans hus for alltid for den misgjernings skyld som han kjente til. Hans sønner førte forbannelse over seg, men likevel holdt han dem ikke i age. Derfor har jeg sverget denne ed om Elis ætt: Aldri i evighet skal Eli-ættens misgjerninger kunne sones med slaktoffer eller med offergaver.» (1 Sam. 3,12-14).
   «Hans sønner førte forbannelse over seg, men likevel holdt han dem ikke i age.» (v.13b).
   Her var ikke tale om enhver svikt i barneoppdragelse - Samuel selv fikk to sønner, som ikke var videre gode - men han tuktet dem ikke tilstrekkelig, da de tuklet med selve gudstjenesten, tempeltjenesten, og ved ofrene som ble brakt til Herrens hus. Du kan lese om det i Skriften!
   Det er altså ikke noen lite alvorlig ting, når man skal la «stafettpinnen,» som det gjerne kalles, gå videre til ungdommen. Det ser vi vel en del resultater av i dag også.
   Det har da sin årsak i to ting: De gamles øyne er begynt å bli sløve, og Herrens ord er ennå ikke åpenbart for de unge! - Og hvordan skal de da kunne handle rett? - Se bare på Samuel som gang på gang springer til Eli, når Herren kaller på ham. - Og Eli var forkastet av Gud!
   Vi har sett det gjennom hele historien, og vi ser det i dag, et presteskap som taler Guds ord midt imot - og likevel springer folket til dem, uke etter uke og år etter år. Hva skulle vel de ha å bringe dem, som selv har forkastet Guds ord!

   Det var en alvorlig tid i Israel: «Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det få» - men, som det heter, det er alltid mørkest like før det begynner å lysne - så også her: «Guds lampe var ennå ikke sloknet, og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var.» (v.3). Guds lampe - åpenbaringsordet - var ennå ikke tatt bort, det var ennå iblant dem - og i helligdommen, hvor Guds ark var, der lå profeten! Det visste ikke Israel da!
   Israel lå, senere i historien, under romernes åk, den onde Herodes styrte, og det kan i sannhet sies, at «Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det få» - men i en stall i Betlehem, der lå Gud åpenbart i kjød - der lå deres frelse!

   Kanskje du er en av dem som ser på alt som er så mørkt i dag? Men ser du ikke lyset? - Snart kommer Han! - Han kommer når det er som mørkest. Det som du og jeg kaller mørke, som i sannhet er det, og som vi med rette gremmer oss over - det kaller Guds ord for fødselsveer - og det som er i ferd med å bli født, det er det vi venter på - det Gud har lovt oss.
   Vi skal altså ikke være redde for det - vi skal være redde for å komme i Elis situasjon.

   Mørkt i landet, mørkt i folket - ja, det er én ting, og det også en alvorlig ting - men hva med ditt personlige liv? Jeg skal stille deg et spørsmål, som kan synes underlig: Er mørket blitt borte i ditt liv? - Trengselen og tukten? Er livet ditt blitt en slik elv som flyter dovent av sted. Hvor er det blitt av kampen? - Frykten for mørket - frykten for å ta feil - lengselen etter at Herrens ord må bli åpenbart og levende for hjertet - lengselen etter det fortrolige samfunnet med Jesus! Er kristenlivet ditt ett sett av læresetninger?
   Du hører stadig tale om Ordet i dag, fra konservativt hold for eksempel - de vil holde fast på Ordet - de vil kjempe for Ordets renhet, de vil likesom løfte opp Ordet osv. - og det er vel og bra alt, så langt det rekker - men Ordet er en levende person! Våkn opp!
   Han er min død og Han er mitt liv - Han er den som mitt hjerte henger fast ved - for det har ingen annen frelse - og hør: Det vil ikke ha noen annen heller! Guds lampe lyste for meg - Jesus ble levende for mitt hjerte - og fra den tid av, vil hjertet ikke la seg avspise med noe mindre enn det.

   Tenk nå på Jesus og juletid, når du leser dette verset i Samuels bok: «Guds lampe var ennå ikke sloknet, og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var.» (v.3). Midt i natten begynte lyset å skinne! - Og det lyser ennå i dag. Det lyser og skinner her og nå, idet jeg sier at Gud, din himmelske Far, har gitt deg frelse ved Jesus Kristus. Guds lampe har ennå ikke sloknet.
   Hør hva Samuel sier til Herren: «Tal, din tjener hører!» (v.10b). Å høre i denne forstand, er altså ikke bare å høre Ordet lyde, men det betegner villighet til ta Ordet til seg og innrette seg etter det - det som kalles å gjøre Ordet.
   Det er for eksempel slik: Når du Herre, forkynner meg, at den frelse du har tilveiebrakt for meg og gitt meg i Jesus Kristus, er fullkomment nok for meg - da vil jeg på min side la det være slik for meg! - Og se det som den største synd: å stille spørsmål ved det.
   Det er all grunn til å stille spørsmål ved meg og mitt - jeg må stadig korrigeres  - men det er ikke noen grunn til å stille spørsmål ved Guds ord og løfte. - Det er og forblir det samme, og Han som var en fullkommen frelse for deg i går, Han er det også i dag - og det blod som var en fullkommen løsepenge for deg i går - ja, himmelens nøkkel - det er det også i dag - i denne stund!
   Det fortelles om en mann som hadde vært på møte med sin lille datter, og der hadde Han fått åpnet øynene for evangeliet. Han gikk hjem som på skyer og priste Gud for denne frelse han hadde fått se inn i. Men neste morgen, våknet han så tungsindig og nedfor - følelsene skifter som vi nok alle kan skrive under på - og han tenkte: Det har visst alt gått tapt for meg igjen! - Hvor mye jeg ber og forsøker å hente følelsen tilbake - det hjelper ikke. Men da sier datteren: Men pappa, det som gjorde deg så glad i går - det står jo i Bibelen i dag også! Det ble redningen for ham - og det blir også den eneste redning for oss: Det står skrevet!

   Har Han kalt på deg i dag, slik som Han kalte på Samuel? «Kom til meg, Samuel!» Ja da, ja da, du har flydd til «Eli» til nå - ja, kanskje du har flydd til kreti og pleti til nå - men nå skal du komme til meg! Det er jeg som har gjenløst deg. - Det er jeg som har betalt for deg. - Det er jeg som har gitt mitt blod for deg! - Kjenner du ikke meg?
   Si meg, hører du Herren til via en bevegelse - en bestemt sammenheng - en bestemt menighet, eller via en person? Har du ikke selv det fortrolige samfunn med Ham? «Jeg har så lun en hytte, i bønnen med min Gud.» Gud er blitt meg en lun hytte - og Han er den som har åpnet meg adgang dit. Den tid da jeg skulle få alle ting på plass, er forbi, for Han har satt alt på plass for meg. Jeg er i Herrens hånd! - Ja, jeg vil si: Redningsløst i Herrens hånd! - Og det er en god plass å være hjelpeløs!
   Du skjønner, jeg sa også det en dag: «Tal, Herre, din tjener hører!» Det får følger det, forstår du - og det er følger som jeg ber om å bli bevart i. Han lar deg møte mørket på en slik måte, at du klamrer deg til lyset - roper etter det! Da er du blitt en rett teolog - når du synger av hjertet: «Naken jeg jeg om kleder ber, Hjelpeløs til nåden ser, Uren flyr jeg til ditt blod, Rens meg frelser i den flod.» I den flod

 
  Der er ennå et rom i det himmelske hjem,
Enn et rom for hver flakkende fot.
Hvorfor da vandre hjemløs og famle seg frem
Når din Far tar deg kjærlig imot.

E.K.