Tilbake            
                                               18 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Herre, du ser hva min lengsel er

Slm. 38, 10 - 16

   10 Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, mitt sukk er ikke skjult for deg. 11 Mitt hjerte slår heftig, min kraft svinner, og mine øynes lys, selv det er borte for meg. 12 Mine venner og frender holder seg på avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte. 13 De som står meg etter livet, setter snarer, og de som søker min ulykke, taler om ødeleggelse. På svik tenker de hele dagen. 14 Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke, lik en stum som ikke åpner munnen. 15 Ja, jeg er lik en mann som ikke hører, og som ikke har gjenmæle i sin munn. 16 For til deg, Herre, står mitt håp. Du vil svare, Herre, min Gud.

   Denne teksten kan sees i tre lag, eller aspekter, om en kan si det slik. Først av alt er det jo tale om Messias' lidelser i denne verden. Hans lidelse og den forfølgelse Han var utsatt for i denne verden, både fra mennesker direkte og fra den åndelige verden, det Paulus omtaler som ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef. 6,12) – en lidelse og forfølgelse bare Han var i stand til å bære – det vil si, komme seirende igjennom. Himmelrommet i denne sammenheng vil ikke si der oppe et sted, men i en parallell verden om du vil. De er her iblant oss.
   Videre handler denne teksten om den lidelse Jesu etterfølgere må tåle. Først fra den synlige verden, det vil si gjennom mennesker. Det åpenbare angrep som kan komme fra dem, og ikke minst de renker fiendske mennesker kan produsere for å ramme en kristen. Og så da den åndskamp en kristen kommer inn i som følge av sitt liv i Gud, ved Jesus Kristus.
   Det står i 2 Tim. 3,12: «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.»
   To ting å merke seg særlig i det bibelverset - her står ikke kun gudfryktig, for verden kan faktisk ha sans for gudfryktighet – tenk bare på den religiøse verden, religiøse bevegelser, religiøse ordener av forskjellige slags, det er jo flust av dette i verden – men det står, «gudfryktig i Kristus Jesus.» Vel, du kan bli forfulgt fordi du lever gudfryktig – mennesker som lever et lovisk liv, og pålegger andre det, kan vekke sterk motvilje hos enkelte iallfall, og så tror de gjerne at de forfølges for Jesu navns skyld – men lever du gudfryktig i Kristus Jesus, ikke bare kan du oppleve å bli forfulgt, men skal bli, leser vi her.
   Du må dele skjebne med Ham, det blir et lidelsessamfunn med Jesus. Som apostelen Paulus skriver til Filipperne i Fil. 1,29: «- idet dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for Ham.» Og Jesus selv sier jo det til dem som vil følge Ham: «En disippel står ikke over sin mester, heller ikke står en tjener over sin herre. Det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og for tjeneren å bli som sin herre. Har de kalt husherren Be'elsebul, hvor meget mer da Hans husfolk!» (Mt. 10,24-25).
   Så du må ikke undre deg på det, du som har fått et sant vitnesbyrd om Jesus, lagt inn i deg ved Den Hellige Ånd – for det kan lett bli undring her, fordi denne motstand og forfølgelse gjerne kommer fra et hold du ikke hadde ventet. Og også mennesker som lever med Herren, men har det vi kan kalle et grunt forhold til Ham og dermed også til Ordet, kan gå den ondes ærend her uten å være klar over det selv. I den forbindelse kan det være på sin plass å si til deg som vil høre Herren til: Søk inn i Ordet under bønn til Herren om nåde til å ta imot både tukt og trøst – for det er så mye tanker og meninger ute og går i dag, som ofte er helt løsrevet fra Ordet. Det er likesom hva jeg synes om, som blir bestemmende – og da er du i stor fare for å føres vill. Ordet er vår rettesnor! Men da er du jo avhengig av å forstå det rett, ikke sant, og det igjen er avhengig av Den Hellige Ånds åpenbaring av Ordets sanne innhold.
   Ble du hjelpeløs nå? Godt det, i tilfelle! Skal Han komme til, må vårt settes til side, nemlig. Og vårt eget setter vi ikke til sides, så lenge vi tror det er noe gagn i det.

   Men Jesus sier noe mer, der han taler om sine etterfølgeres skjebne i verden, i Mt. 10: «Frykt da ikke for dem! For ingen ting er tildekket som ikke skal bli åpenbaret, og intet er skjult som ikke skal bli kjent.» Løgnen som er rettet mot en troende skal en dag bli åpenbart – stol på det! Og så videre, Jesu ord: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for Ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» (Mt. 10,26og28).
   Nei men, finnes helvete da? Har vi ikke avskaffet det som inhumant? Jesus, Guds Sønn forkynte det, ser vi her.
   Men det Han fremfor alt vil ha sagt deg – det er at du ikke behøver å frykte for ondt, for Han er med deg! Han sto nemlig overfor disse kreftene og beseiret dem som menneske. Det er denne seier som nå blir godskrevet deg. Ikke det at du verken i egen kraft eller noen inngytt kraft seirer over dem, men Han har allerede seiret over dem i ditt sted.


E.K.

   I en del sammenhenger tales det jo mer om Ånden enn om Jesus. Det er jo så tiltrekkende dette med Ånden – Han har jo det vi begjærer, slik vi rent menneskelig ser det da. Da er det Åndens kraft, ikke minst, og Åndens styrke, Åndens trøst osv., men ikke utlagt hva dette egentlig er for noe. Hva er Åndens trøst for eksempel? Er det en følelse av trøst i hjertet? Ja, det er gjerne en følelse av trøst i hjertet, men da som en følge av at Han har kastet sitt lys over hvem Jesus er, og hva du eier i Ham.
   Hva er Åndens kraft og styrke! Det samme! Evangeliet er en Guds kraft til frelse! Evangeliet er en Guds kraft til å holde ut! Evangeliet er en Guds kraft til overvinnelse! Evangeliet er en Guds kraft til å reise seg igjen etter fall! Det er dette Den Hellige Ånd virker i et menneske – Han kaster sitt lys over Jesus! Derfor taler ikke en sann troende så mye om Ånden – han taler først og sist om Jesus, i hvem han eier alt!

   Det kom noen ut til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Da stiller han dem et spørsmål, som også vi bør merke oss nøye, og helst også kunne svare på: «Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?» (Mt. 3,7; Luk. 3,7). Hvem? Hvem lærte dere? Det viser seg i hva - eller skal vi heller si hvem - en tar sin tilflukt til. Er du lært av Den Hellige Ånd, da flyr du til Jesus for alt, for du vet at utenfor Ham har du ingenting annet enn hva som går til grunne. Det er ingen frelse i Den Hellige Ånd – Han er den som åpenbarer deg hvem det er frelse i – nemlig i Jesus alene.
   Dette var det Jesus ble forfulgt for. Han anerkjente ingen annen eller noe annet. Og dette er det du også blir forfulgt for, dersom du har fått del i denne hemmelighet. Da reiser det seg motstand fra mennesker, fordi deres eget ikke får noen anerkjennelse, ikke engang dette at de har overgitt seg til Gud, tatt sin bestemmelse for Jesus og lignende, alt slikt brenner opp innfor Gud, og Jesus blir stående igjen alene. Hør!: Alene! I tillegg reiser Satan en voldsom motstand mot en slik en, fordi han vet at du har mottatt frelsens ord som kan rive sjeler ut av hans hånd, og sette dem over i Guds elskede Sønns rike. Og det må han jo for all del forhindre, vet du. Da kan han reise denne motstand endatil i mennesker som ønsker å tjene Jesus, men ikke har den nødvendige innsikt.

   Nå skal du høre om en underlig hendelse fra den første kristne menighets tid, til slutt. Priskilla og Akvilas – antagelig et ektepar – var på møte i Efesus. Og det var ikke noen hvem som helst, som vi gjerne sier, de var gått for å høre heller. Det står i

Ap.gj. 18,24-26: «Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. Han var opplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes' dåp. Han begynte å tale frimodig i synagogen.» Hørte du dette? Her måtte da alt være i skjønneste orden, ikke sant? Men hør nå hva som skjedde videre, for disse Priskilla og Akvilas, var åpenbart ikke noen hvem som helst heller: «Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, bad de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham.»
   Han som var sterk i Skriftene, opplært i Herrens vei, brennende i ånden, og talte og lærte grundig om Jesus!
   Det var altså likevel noe han ikke så – Jesus alene! - og det lys det kaster over alt annet, og den konsekvens det får i alle ting. Å blande noe av ditt eget inn i dirr forhold til Gud – ja, da går du fortapt om ikke Den Hellige Ånd får opplyst deg, så du ser. Han er alene om din frelse! Hos Gud gjelder nåden blott! Som Lina Sandell skriver i en sang: «Bland aldri inn, du Jesu brus, Det minste eget godt! For mellom synderen og Gud, Der gjelder nåden blott.»
  
   Så hører vi til slutt, av teksten vår, hvordan Messias selv stilte seg overfor det Han møtte her i verden – og det er også vår vei: «Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke, lik en stum som ikke åpner munnen. Ja, jeg er lik en mann som ikke hører, og som ikke har gjenmæle i sin munn. For til deg, Herre, står mitt håp. Du vil svare, Herre, min Gud.» (v.14-16).