Det var ikke bare noen slike profetens tanker om tingenes tilstand dette vi leser her - ikke et resultat av profetens skarpsindighet, iakttakelsesevne og skarpe syn.
    Slik kan det snart være med oss - vi mener oss å se, og så holder vi det frem, som om det var Guds Ånd som hadde åpenbart oss det.
    Resultatet blir i tilfelle bare en masse grupperinger og splittelser, fordi det er ren kjødelighet det hele - og det ville da disse «profetene» ha sett, dersom det virkelig var Guds Ånd som hadde opplyst dem, og ikke deres egen.
    Ikke så med profetens syn her: «Herrens hånd kom over meg og førte meg ved Herrens Ånd ut og satte meg ned midt i dalen.» (v.1a).
    Esekiel var altså en sann Herrens profet - en som Herren meddelte seg til og åpenbarte sitt syn for. Derfor så han hva Herren ville gjøre med situasjonen.

    Dalen, den er full av ben (v.1b), og de var helt tørre. (v.2). Det står ikke engang at de bare var tørre, men at de var helt tørre. Det er altså en understrekning av hvor ille det var fatt. - Det var ikke noe som helst på disse ben som skulle tilsi eller gi noe håp om liv. - De var helt tørre!
    Så helt er frelsen Guds! Menneskesønnen er virkelig kommet for å søke og frelse det som var fortapt, som skrevet står. (Matt 18:11; Luk 19:10).
    Og du vet, hvis det var noe ved den skrotten din som tilsa noe håp om liv, da var du jo ikke helt fortapt! - Ikke helt tørr!
    Fortapt - da er du hinsides noen form for redning ved noe av ditt eget, eller ved noe menneskelig middel.
    Hva var det nå Gud utvalgte seg igjen? Jo, det som ingenting er! (1 Kor 1:28). - Ingenting er! - Kan det bli tørrere? - Ingenting!

    Å ja, sier vi da, Bibeltro som vi jo er - slik er det! - Gud har utvalgt seg det som ingenting er, det står jo i Bibelen det, så slik er det! - Men når det kommer til stykket, tror vi ikke noe særlig på det, ikke sant? Tenk bare på den dagen da du får se og erfare, at nettopp du er ingenting! Å holde det for sant er én ting, å tro det, noe ganske annet.
    Å holde for sant, det kan vi mennesker, men å tro det Guds ord forkynner oss, det må gis - det er en Guds gave!

     Er du en seer? Det var utallige opp igjennom Israels historie som mente det om seg selv. Er du sikker på at det ikke bare er ditt eget hjertes syner du bærer frem, slik som de ble anklaget for?
    «Herrens hånd kom over meg og førte meg ved Herrens Ånd ut og satte meg ned midt i dalen.» (v.1a).
    Må du ikke ofte begrense deg til å si: Det synes for meg som om osv.? - Men det å uttale seg på Guds vegne, det er en svær ting. Ville du ha satt pris på en mengde mennesker, som sprang omkring og uttalte seg på dine vegne, uten at du hadde sendt dem, og ofte uten at de hadde personlig kjennskap til deg engang!

     Profeten Esekiel fikk et mektig syn her - han så hvordan Herren, Livets kilde (Sal 36:10), brakte liv til de tørre ben - hvordan Han oppreiste det som ingenting var - hvordan Han frembrakte en levende hær (menighet), av det som det ikke var noen forutsetning for liv i! - Det hadde profeten sett med sine egne øyne! Nå kunne han vitne av hjertets fulle overbevisning, som det også står i Skriften: «Frelsen hører Herren til!» (Sal 3:9; Jonas 2:10).
    Og det er også en sann kristens vitnesbyrd: Det var ingen forutsetning for åndelig liv i meg, men se jeg lever nå allikevel! Gud har sendt meg dette livet i Jesus Kristus, og Den Hellige Ånd har åpenbart det for mitt hjerte!
    Han (Jesus) skjøt opp som en kvist av tørr jord. (Jes 53:2). Han skjøt altså opp der hvor det i seg selv ikke var noen forutsetning for liv, fordi, som det står «- det var Ham gitt å ha liv i seg selv! (Joh 5:26). Vi har ikke det - vi er helt tørre ben, og denne verden er i så måte tørr jord, en ørken.
    Det er jo dette Esekiel egentlig ser - livet som blir sendt fra himmelen! - Og at det er nettopp slik det foregår - det blir sendt oss fra himmelen!
    Det er en stor og avgjørende åpenbaring han her har: »Da sa Han til meg: Profetér om disse ben og si til dem: Dere tørre ben, hør Herrens ord! Så sier Herren Herren til disse ben: Se, jeg lar det komme ånd i dere, og dere skal bli levende. Jeg profeterte slik som Han hadde befalt meg. Og Ånden kom i dem, og de ble levende og stod opp på sine føtter - en meget, meget stor hær.» (v.4-5 og 10).
    Alle disse tørre ben, som nå sto der som en stor levende hær - det var ingen av dem som hadde liv i seg selv - de hadde alle liv i den ene og samme Ånd!    Så også med de troende - og det er jo dem det egentlig er tale om her, og ikke bare Israel som folk, som det tales spesifikt om her, da hedningene jo ifølge Guds eget ord, har del i den samme velsignelse, den samme frelse, det samme borgerskap.
    «Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!» forkynner Paulus de troende. (Gal 4:6).
    Det var dette profeten så i sitt syn - og nå ser du vel plutselig deg selv også i denne hæren, du som har fått liv i Sønnen! Jeg er de tørre ben, som er blitt gjort levende med Jesus Kristus! «Også dere var døde ved deres overtredelser og uomskårne kjød. Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser. Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det til korset.» (Kol 2:13-14).
    Nå må du høre da, du som igjen og igjen prøver å sette sammen og få kjøtt på de tørre ben - de helt tørre ben - hvordan har Han gjort oss levende sammen med Kristus? - Jo, ved at Han tilgav oss overtredelsene og utslettet skyldbrevet som gikk oss imot!

E.K.

    Det var en veldig gjerning Gud gjorde der - Han krøllet ikke bare dette skyldbrevet sammen og sa: Så glemmer vi nå bare dette! - Nei, Han naglet det til korset! - Han gjorde opp med det på en fullt ut tilfredsstillende måte etter sin hellighets- og rettferdighets krav!
    Han er altså fullkomment fornøyd med det Han selv har gjort! Det er jo det jeg har fått å forkynne deg - at Gud er forsonet! - Gud er forlikt! (bl.a. 2 Kor 5:19-20).
    Det er noe mang en forkynner bør legge seg på hjerte og sinne, at når Mesteren og Herren kom for å søke og frelse det som var fortapt, så har heller ikke tjeneren fått som oppgave å sysle med noe annet!
    Det er dette budskapet som formidler og meddeler den livgivende Ånd - ja, som er ånd og er liv. (Joh 6:63).

     Hvordan kan du være så sikker på det, spør du? Jo, jeg var faktisk til stede, da det skjedde med meg! Det var dette budskap som gav meg liv! - Jeg ble ett med Jesus Kristus! - Jeg har ikke noe liv i meg selv! - Ser jeg på meg selv, er det bare tørre ben - like store forutsetninger for liv som det var i Abrahams 100 årige og utlevde legeme, og Saras døde morsliv!
    Gud har gitt deg livet i Ham!

    «Se, de sier: Våre ben er fortørket, og vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapt!» (v.11b).
    En synes å høre Fr. Wisløffs sangstrofe her: «Jeg var fortapt og så ingen vei» - de hadde jo rett i det, de så sin egen fortapte tilstand, men så får sangeren se noe mer: «- da så jeg blodet, ja, blodet! Da ingen makt kunne frelse meg, Da frelste blodet!» Ser du da - jeg ønsker at du skal se dette - hvilken makt det er i blodet? Da ingen annen makt i tilværelsen hadde den makt - da maktet blodet! Blodet er ikke bare en del av frelsen - det er frelsen! - Da åpnet Han «det røde hav» - Jesu Kristi, Guds Sønns blod, også for oss som er kommet til tro!
    Så også i teksten her, når de sier: «Vi er fortapt!» - Da får profeten et helt bestemt oppdrag: «Profetér derfor og si til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg åpner deres graver, og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene.» (v.12).
    «Da en ugudelig jeg bleven var, Utfattig sjel som intet i seg har, Da fikk jeg se det blod på korset rant Og legedom for sjelesmerten fant,» som Giverholt vitner. Da fikk jeg se! - Han som blåser liv i de helt tørre ben. - Menneskesønnen som er kommet for å søke og frelse det som var fortapt!

    Men la oss også mane til en forsiktighet, altså en ydmyk holdning, så vi ikke skal bli skråsikre! Du kan ved Herrens Ånd bli helt viss på dette, det som kalles frelsesvisshet, men du kan også bli skråsikker. Da er det noe teoretisk du har satt sammen i ditt eget hode. Du kan legge samme to og to og få det til å bli fire, men du har aldri opplevd evangeliets trøst i et synderhjerte. Har kan hende ikke bruk for det i denne stund heller!
    - Det var vanskelig for Peter å forstå noe annet, enn at det måtte være rett av ham å forsvare Jesus med sverdet, mot disse åpenbare fiendene - mer åpenbare fiender skal du jo lete lenge etter, der de kom mot Jesus med stokker og sverd for å gripe Ham! - Men så opplever han tvert imot, at Jesus må lege og gjenopprette den skade han har forvoldt - og som vi vet, Jesus hadde en helt annen vei for Peter, enn å la seg forsvare av ham!
    Så er det da også nettopp Peter, som siden skriver: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.» (1 Pet 5:5). Det er mange som slår om seg med sterke ord, og blir en slags profeter iblant oss - i det minste i egne øyne iallfall, men den som selv må ete evangeliets budskap til trøst for eget hjerte, han slår ikke om seg med det, han deler det med andre.

    Men vi vil ikke være små, du og jeg - vi vil være store og gjelde for noen ting. - Vi vil være den røsten som alle legger merke til, og aller helst bøyer seg for også!
    Hør på profeten her, han er et forbilde for oss: «Han sa til meg: Menneskesønn! Skal disse ben bli levende? Jeg svarte: Herre Herre, du vet det!» (v.3). Du vet det!
    Det samme ser vi med apostelen Johannes, der han får se den store hvite flokk, og engelen spør ham: «- hvem er de?» - Da svarer han som Esekiel her: «Herre, du vet det!» (Åp 7:13-14).
    Det var altså den ånd de var av. - De stolte ikke på seg selv i åndelige spørsmål.
    Er det den ånd du og jeg er av? Det bør vi vel spørre oss selv om. Følger vi Lammet? Herre, du vet - ja, alene du vet!

    Esekiel var en sann Herrens profet. Alle disse selvoppnevnte profetene i Israel, hadde de bare ant noe av den Ånd som bodde i Esekiel, hadde nok mang en av dem hivd profetkappen av seg, og det fort - og så hadde de i stedet ropt til Herren om frelse, som de tørre ben de i sannhet var, som de som ingenting er - for mange av disse mente det vel, og trodde virkelig at de var profeter! - De var seg ikke bevisst, at de bedro seg selv og andre!

    Du og jeg, vi er tørre ben, vi er ingenting, og som sådanne må vi bli frelst, eller også for evig si farvel til Guds frelse! - Guds frelse! .

   Så takk og pris da, du store Gud,
Ha takk for blodet, for blodet!
Takk at du valgte min sjel til brud,
Ha takk for blodet.
Når jeg står hjemme i hvite klær,
Da skal jeg synge som aldri her
En takk for blodet, for blodet.