Tilbake            
                                               17 mai

 

 

 

 

 

Vokt deg så du ikke glemmer

5 Mos. 8, 11 - 14

   Vi tar med noen flere vers fra dette kapitlet:

   7. Når Herren din Gud fører deg inn i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og dype vann, som veller fram i dalene og på fjellene,

   11. da vokt deg for å glemme Herren din Gud, så du ikke tar vare på Hans bud og Hans forskrifter og Hans lover, som jeg pålegger deg i dag. 12. Når du kan ete og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, 13. og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes - 14. vokt deg at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset.
 
   15. Han er den som ledet deg i den store og forferdelige ørken blant giftige slanger og skorpioner og på tørre ødemarker, hvor det ikke fantes vann. Han lot det strømme vann ut for deg av den hårde klippen, 16. Han gav deg manna å ete i ørkenen, en mat som dine fedre ikke kjente, for å ydmyke deg og prøve deg og så til sist gjøre vel imot deg. 17. Si da ikke ved deg selv: Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet meg denne rikdom. 18. Men kom Herren din Gud i hu! For det er Han som gir deg kraft til å vinne deg rikdom, fordi Han vil holde sin pakt som Han med ed har inngått med dine fedre, som en kan se den dag i dag.

 

   «Som en kan se den dag i dag,» skriver Moses her. - Da har Israel vært i trelldom i Egypt i 400 år, og Gud har bevart dem og holdt dem oppe som folk.
   Og vi kan i dag, mange tusen år etter dette, si det samme som Moses sier her: «Som en kan se den dag i dag!» Israel - jødefolket - er på alle folks lepper. - Det er snart ikke en nyhetssending på radio eller TV, snart ikke en riksavis som kommer ut, uten at vi minnes på dem. Gud har ført dem tilbake til sitt land etter flere tusen år i utlendighet, hvor de har vært forfulgt og forsøkt utryddet av snart alle folk de har bodd iblant. - I dag står de frem bevart som et folk.
   Vil du ha bevis for at Gud i det hele tatt er til, så se på jødene, har en sagt.

   Men det er ikke jødefolket i seg selv som er interessant her, men Han som gav løfte til fedrene! Det er Han vi trenger å få åpnet våre øyne for. Han som er trofast, selv når vi er troløse. (2 Tim. 2,13).
   Men dermed er det ikke sagt at vår troløshet ikke får konsekvenser for oss. - Troløshet vil jo si at vi forlater Ham som er trofast og dermed også Hans trofasthet, og så begynner vi som enkeltmennesker og folk å bygge på en annen grunn - på en annen grunn enn Guds trofasthet!
   Hvordan skal det gå? - Det ser vi vel etter hvert, både når det gjelder land og folk. Men Gud er trofast! Han har ikke forandret seg - og denne trofasthet viser seg i at Han ennå i dag kaller på oss: Vend om og ta imot frelse! - For vel ble jødene bevart som folk, men den evige frelse tapte de - for den ville de ikke ha.
   Hva hjalp det om de fikk det aldri så godt her på jord, om enden på det er en evig fortapelse? - Eller som Jesus sier: «Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?» (Mrk. 8, 36).

   Se på det du har - kanskje har du et fint hjem, fylt opp med noe av det beste som er å få tak i. - Kanskje en god inntekt også. - Se på det - er det noe av dette som kan hjelpe deg, enn si berge deg, med tanke på evigheten? Nei, ikke om det så strømmet milliarder inn på din konto hver dag.
   Og det er nettopp denne konsekvens Han advarer oss imot her: «Vokt deg at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer Herren din Gud.» (v.14a).

   Verden er beskrevet i teksten her - jeg skal lese det, og så får du se om du kjenner den igjen: «Han er den som ledet deg i den store og forferdelige ørken blant giftige slanger og skorpioner og på tørre ødemarker, hvor det ikke fantes vann.» (v.15a).
   Nei, dette er da vel ikke en rett beskrivelse av verden i sin helhet, vil mang en si - her er jo frodige marker og fin natur - «Se Norges blomsterdal,» osv. - men dette er verdens åndelige tilstand - en ørken hvor det ikke finnes vann! - altså livsgrunnlag!
   Livsgrunnlaget ble borte den dagen mennesket falt - som Gud også hadde forutsagt: «Den dagen du eter av det, skal du visselig dø!» (1 Mos. 2,17).
   Det beskrives som at vi har forlatt kilden med det levende vann, Herren (Jer. 17,13), og hogd oss ut sprukne brønner som ikke holder vann. (Jer. 2,13).
   Det finnes altså ikke noe i denne verden som vi klynger oss så til, som kan gi oss livet og bli til frelse for oss - ikke noe!

   Men Israel var Guds folk og derfor var de ikke overlatt til seg selv, der ute i ørkenen. - Det var en som fulgte dem. Og Han gav dem en hyrde, Moses, som skulle føre dem til målet. De kunne altså bare legge alle bekymringer til sides, og overlate det hele til ham. - Og Herren Han lot det strømme vann ut av den hårde klippen, som vi leser her (v.15b), og gav dem manna å ete. (v.16a). Ikke engang klærne eller skoene på deres føtter ble slitt på 40 år! Dette skal du minnes, sier Herren, når du kommer inn i det rike landet, så du ikke skal tenke og tro at det er det som holder deg i live - men Hans velsignelse!

   Vi vet hvordan det gikk med jødefolket - de falt fra og glemte nettopp dette igjen og igjen - og da Jesus, Herren selv, står midt iblant dem, heter det: «Da Han så folket, fikk Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.» (Mt. 9,36).
   Hva ser Han, når Han ser vårt folk i dag? Og legg merke til hva som står: De var ikke bare åndelig sett, i en elendig tilstand, men de var herjet! - ille medfarne, som det også heter. - Noen hadde altså herjet dem - fart ille med dem! Ja, der hvor Herren ikke får være hyrde, der er det en annen som går frem, og det er en hård herre å tjene!

   Gud sørget altså for sitt folk, midt i denne ørkenen mottok de det som det ikke var noe grunnlag for der. De holdtes altså i live ved Guds under. Et hvilket som helst annet folk ville ha gått til grunne. Så hører vi da Jesu ord, der hvor Han taler til den samaritanske kvinne ved Sykars brønn: «... den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.» (Joh. 4,14).

   Ser du kilden som springer frem midt i ørkenen? - Til evig liv! Like før har Jesus kalt det, det levende vann! (v.10). Og om du kunne se det nå - det er dette som frelser deg - ja, det er dette som er gitt deg til frelse! - Ikke alt ditt eget strev og all din «kristendom» - og så visst ikke sølv eller gull eller materiell velstand!
   Han minner deg om det, her i denne stund. Hvor befinner du deg hen? Har du gjort nettopp dette - forlatt kilden med det levende vann, Herren, og hogd deg ut dine egne brønner? Din egen åndelighet, godt understøttet av Herren, som du trøster deg ved. Eller kanskje du aldri har smakt av denne kilde i det hele tatt! Det Herren sier er: Kom i hu, hva som er gitt deg til liv! - Eller rettere: Hvem som er gitt deg til liv!

   Jesus holdt måltid med sine disipler, og «mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og Han tok en kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Mt. 26,26-28).
   Å, at vi skal være så trege til å høre dette! - at livet, det evige, er gitt oss i det Han rekker oss! Det som vi gjerne leter etter i oss selv, det har Gud gitt oss i Ham, vitner Ordet. Han er vår frelse!

   Når du leser jødefolkets historie, er det ingen grunn til at de skal stå i sentrum - det er Guds trofasthet som stråler frem. - Like lite er det grunn til at de troende skal stå i sentrum - for også der er det Guds trofasthet som stråler frem. Derfor skal de også synge i himmelen, som Åpenbaringsboken viser oss på forhånd: «Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt.» (Åp. 5,9).
   Nå ser de fullt ut hva frelsen har sin årsak i: Du ble slaktet!
   Og det holdt altså for hver stamme og tunge og folk og ætt! - Akkurat som Johannes vitner i sitt brev: «Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh. 2,2).

   Jeg vet jo ikke om du hørte det, men det var din frelse som ble forkynt deg nå!

   «Når Herren din Gud fører deg inn i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og dype vann, som veller fram i dalene og på fjellene, da vokt deg for å glemme Herren din Gud.» (v.7 og 11a).
   Vokt deg for å glemme, hva (hvem) som er gitt deg til liv!


   Jeg vil ikke tigge lenger
Der hvor intet er å få.
Makt og ære, gods og penger,
Si, hvor langt kan de vel nå?
Da jeg var i sjelenød,
Var den hele verden død.
Ingen kunne, ingen ville
Hjertets dype lengsel stille.

E.K.