Tilbake            
                                               10 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

 

Jakobs møte med Esau el. Vi elsker fordi ...!

1 Mos 33:1-11

   1 Da Jakob så opp, fikk han øye på Esau som kom, og fire hundre mann med ham. Jakob fordelte så barna mellom Lea og Rakel og de to trellkvinnene. 2 Han stilte trellkvinnene med sine barn fremst, bakenfor dem Lea og hennes barn, og Rakel med Josef bakerst. 3 Selv gikk han frem foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, inntil han kom frem til sin bror. 4 Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham, han falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. 5 Esau så opp, og fikk øye på kvinnene og barna, og han sa: Hvem er disse som du har med deg der? Jakob svarte: Det er de barn som Gud har unt din tjener. 6 Så kom trellkvinnene med sine barn nær borttil, og de bøyde seg. 7 Lea kom også nær med sine barn, og de bøyde seg. Deretter gikk Josef fram, og Rakel, og de bøyde seg. 8 Esau sa da: Hva mente du med hele denne leiren som jeg møtte? Han svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne. 9 Men Esau sa: Jeg har rikelig. Min bror, la det være ditt som er ditt! 10 Jakob sa: Nei, jeg ber deg! Har jeg funnet nåde for dine øyne, så ta imot min gave. For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg. 11 Kjære, ta imot min gave som jeg sendte deg! For Gud har vært god mot meg og jeg har nok av alle ting. Og han nødde ham til han tok imot gaven.

   «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh 4:19).

   Denne historien om møtet mellom disse to brødrene, som hadde vært atskilt så mange år – Esau som på grunn av sin egen forakt for det hellige, og i første rekke den førstefødselsrett som var gitt av Gud, ble så grundig bedratt av sin bror Jakob, og Jakob som var den kjeltring som hadde bedratt sin bror for det dyreste han eide – uten at Esau var seg det bevisst selv, og derfor lot seg lure så lett – og sin far som han bedro til å gi ham den velsignelse som i virkeligheten tilkom hans bror, viser så tydelig forholdet og møtet mellom Gud, som er blitt syndet imot, og mennesket som har syndet imot Ham.
   Om du ikke visste utfallet av dette møtet mellom brødrene, hvordan ville du tenkt at det skulle ende? I total krig, ikke sant? Det er dessverre det naturlige blant oss mennesker. Og slik tenkte jo Jakob også, da han fikk høre at Esau var på vei mot ham med så mange menn i følget.
   Om ikke før, så sto synden klart for Jakob nå! Det er disse tilfeller i livet, da synden står for deg så ren og klar det bare er mulig – hvor du ikke ser noen unnskyldning for den, men den åpenbarer seg for deg som hva den i virkeligheten er.
   Nå så Jakob døden i øynene, og det ikke bare for sin egen del, men for hele sin familie, og årsaken til det hele var nettopp hans synd. Hadde ikke jeg begått denne synd, så ville de blitt spart! Det er min skyld dette! Nå møtte han igjen sin synd og ikke minst dens konsekvenser.
   Vi får tro at revestrekene hans hadde plaget ham nå og da også tidligere der i utlendigheten, men da som noen urolige tanker før søvnen tok ham om kvelden og lignende, men borte igjen om morgenen osv. Ja, du kjenner kan hende til det selv? Slik opptrer synden, nå og da, som noen små stikk i samvittigheten. Noen kraftigere stikk innimellom kan hende, men får du felt noen tårer over den så dempes det noe – se jeg angrer jo. Men hør nå! - dine tårer kan ikke vaske bort den minste synd! Når tårene tørres og skyldfølelsen er noe dempet, nettopp på grunn av dem, så er synden og dens konsekvenser der fremdeles i fullt monn. Noe som ikke går fullt opp for et menneske i all sin gru, før den dag du står der og syndens lønn skal deles ut!
   Vekkelsen består jo i dette, at alvoret i at du har synd overfor Gud, virkelig går opp for deg. Og at du ikke kan gjøre den minste smule for å forandre situasjonen, men konsekvensen av hva som bor i ditt hjerte, og har gitt seg så mange utslag, nærmer seg nå som Esaus store hær nærmet seg Jakob og hans familie. Stadig nærmere for hvert sekund som går!

   Jakob så jo dette fryktelige som nærmet seg nå, så han forsøkte å vaske vekk sin synd ved noe eget – han sendte en kjempestor gave i møte med sin formodentlige vrede bror, for å avdempe vreden – det vil si, frukten av sin synd – ved det.
   Hør hva gaven var: «To hundre geiter og tjue bukker, to hundre sauer og tjue værer, tretti melkekameler med sine føll, førti kuer, ti okser, tjue eselhopper og ti esler.» (1 Mos 32:14-15).
   Ikke noe småtteri dette, ikke sant? Men nå skal du høre – og da må du løfte blikket høyere opp, opp til hva denne teksten kun er et bilde på – hva sier han som får denne gaven?: «Esau sa da: Hva mente du med hele denne leiren som jeg møtte? Han svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne. Men Esau sa: Jeg har rikelig.» (v.8-9).
    Jeg har rikelig! Hørte du det? Han du eventuelt forsøker å blidgjøre ved gaver, enten det er store kollekter, mye tjeneste i Hans rike her på jord, gode gjerninger, tårer eller hva det nå måtte bestå i – Han har rikelig! Han tar ikke imot noe av et menneske! Han er kommet hit til oss i en ganske annen hensikt!
   Hva hadde skjedd med Esau? Hadde han ikke grunn til være sint? Det var en som hadde rørt ved Esaus hjerte! Det var ikke Jakobs store gave som endret Esaus sinn overfor ham! - Det var en som hadde kommet Jakob i forkjøpet! Jeg kan ikke se at jeg har full dekning for det i Guds ord, men anser det som høyst sannsynlig det jeg nå sier: Det var en som hadde møtt Esau med en langt større gave enn hva Jakob kunne gi ham! Velsignelsen, førstefødselsretten som Jakob hadde lurt fra ham, den var for alltid tapt for Esau, men ikke velsignelsen i Jesus Kristus, den som er for alle og over alle som tror. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus,» som det står i Rom 3:22-23 – Og som fortsetter: «For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud.» Esau - ja, men også du! Like fortapt du som han!

E.K.

   Det er nærliggende å tenke at det som gir deg et blidt åsyn, nemlig at frelsen, den uforskyldte nåde i Jesus Kristus går opp for ditt hjerte, også var det som gav Esau et åsyn, om hvilket Jakob sier: «- da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg.» (v.10b).
   Og iallfall var det denne veldige sinnsforandring hos Esau, denne jegeren, denne tøffe mannen, som også gjorde noe med Jakobs sinn. Det skal vi se på her.
   Jakob hadde nettopp hatt sin nattlige kamp med Herren, der ute ved Jabboks vadested, hvor han seiret over Herren ved å erkjenne hvem han selv virkelig var, og fikk navnet Israel. Dette hadde selvsagt gjort noe vesentlig med Jakobs sinn – det forstår jo ethvert menneske. Og så står han plutselig overfor denne veldige krisen – Esau kommer imot oss med en stor hær! Og da skal vi se noe her – han sender som allerede nevnt denne gaven i forveien for seg, men av hvilken grunn? Jo, sier du kan hende da, det var selvsagt for å blidgjøre sin bror. Er det noen grunn til å spørre om det? - det er jo opplagt! Ja, men da ser du bare det ytre i handlingen og det er jo ikke særlig åndelig opplysende. Men hva var drivkraften? Årsaken i bunn, om vi kan si det slik? Jo, frykt! Det vil altså si, at ikke ett av disse dyrene han sendte avsted som gave til Esau, var gitt med glede! Ser du det? Men hva skjer så, når hele denne veldige truende krisen snus helt om, og blir en av de lykkeligste dager i Jakobs liv? Jo, han vil av hjertet at Esau skal ta imot denne hans gave! Han nøder ham til å ta imot den! Nå vil han av hjertet at Esau skal beholde den.
   Vi sier gjerne det at vi har vanskelig for å ta imot noe for intet vi mennesker – og det på grunn av synden i oss, vi vil gjerne opprettholde æren ved å gi en gjengave av noe slag. Og det er mye sant i det – men det er også dette vi ser velle frem i Jakob her, lysten til å gi noe til den som har vist deg så stor nåde, og som vi hører Johannes vitne i 1 Joh 4:19, om den troendes forhold til Herren: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.»
   Jakob var seg bevisst å ha syndet mot sin bror, og så møtte han bare nåde!
   Jeg er meg bevisst å ha syndet imot Herren, og så møter jeg bare nåde!
   Vi er jo også vitne til det samme der overtolleren og rikmannen Sakkeus, for møte Jesu ubetingede nåde og kjærlighet – en kjærlighet Sakkeus erkjenner som Guds kjærlighet nettopp til ham – der utbryter han: «Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger ut av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen.» (Luk 19:8).
   Han var åpenbart ikke av den verste sorten Sakkeus – han kunne tydeligvis ikke huske at han skulle ha presset penger av noen, men om det hadde skjedd så osv. Men altså i dette tilfelle er reaksjonen hans på nåden verd å merke seg for oss. Og da ser du vel noe, min venn? - nemlig hvordan Guds ord er, at denne historien om møtet mellom disse to brødrene, taler om og åpenbarer noe som er viktig for deg og meg å være klar over, nemlig at det er Guds ord vi har for oss, og der møter vi evangeliet, Jesus, hele veien. En underlig bok, Bibelen – fordi det dypest sett er Herren selv som har skrevet den. Den er bare ført i pennen av mennesker, men forfatteren er Herren selv. Derfor må det gis lys over den, Guds Ånds åpenbaring, og Han gir til alle som søker Ham, for det er nemlig ingen som søker Ham i sannhet uten at Han først har oppsøkt dem. Han elsket oss først!

   Du, hva er det som driver deg i ditt forhold til Gud? Er det frykten Jakob innehadde før han hadde sett Esaus åsyn – eller gleden i hans hjerte etter at han hadde møtt og sett det? Og merk deg at han sammenligner det med Herrens åsyn! Jakobs Gud hadde et vennlig åsyn i Jakobs bevissthet. Slik er det forhåpentligvis for deg også!

   Høyt fra det himmelske høye
vennlig et blikk på deg ser.
|: Ser du det smilende øye?
Stille, hva ønsker du mer? :|

   «Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh 2:1b-2).