Skjærtorsdag
  Tilbake            
                                               Skjærtorsdag

 

 

 




 

Jesus vasker disiplenes føtter el. Jesu påske

Joh. 13, 1 - 17

   1. Det var før påskehøytiden, og Jesus visste at Hans time var kommet da Han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Og som Han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket Han dem til det siste. 2. De holdt da måltid. Djevelen hadde allerede inngitt i hjertet til Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde Ham. 3. Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i Hans hender, at Han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4. Da reiser Han seg fra måltidet, legger av seg klærne, og tar et linklede og binder det om seg. 5. Deretter slår Han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som Han hadde bundet om seg. 6. Han kommer da til Simon Peter, og denne sier til Ham: Herre, vasker du mine føtter? 7. Jesus svarte og sa til ham: Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere. 8. Peter sier til Ham: Aldri i evighet skal du vaske mine føtter! Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg! 9. Simon Peter sier til Ham: Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet! 10. Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle. 11. For Han visste hvem som skulle forråde Ham. Derfor sa Han: Dere er ikke alle rene. 12. Da Han hadde vasket deres føtter og tatt på seg klærne, satte Han seg til bords igjen. Så sa Han til dem: Forstår dere hva jeg har gjort med dere? 13. Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. 14. Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. 15. For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere. 16. Sannelig, sannelig, sier jeg dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Heller ikke er en utsending større enn den som har sendt ham. 17. Om dere vet dette, da er dere salige, så sant dere gjør det.

   Vi tar med oss ytterligere 3 vers her:

   18. Jeg taler ikke om dere alle. Jeg vet hvem jeg har utvalgt - men Skriften måtte bli oppfylt: Han som eter sitt brød med meg, har løftet sin hæl mot meg. 19. Fra nå av sier jeg dere det før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at jeg er den jeg er. 20. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tar imot en som jeg sender, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot Ham som har sendt meg.
 

   Denne beretningen oppfattes gjerne – og helst – som forbilledlig for oss troende. I den katolske kirke for eksempel gjør jo iallfall presteskapet dette helt bokstavelig hver påske, som en egen seremoni. De vasker hverandres føtter. Hva de gjør resten av året er vel en annen ting.
   Og det er jo ikke galt oppfattet det – Jesus sier det jo selv like ut her: «Jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere.» (v.15). Da var det ikke først og fremst denne konkrete handlingen Han tenkte på.  Jeg greier nemlig helt greit å vaske føttene mine selv – men Han viste ved dette at Han inntok en tjeners rolle overfor dem; og som Han da sier: «Sannelig, sannelig, sier jeg dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Heller ikke er en utsending større enn den som har sendt ham.» (v.16).
   Han ville altså ikke ha noen slike herskere i sin menighet – Han ville ha tjenere!  At vi skulle tjene hverandre. Du som er blitt en Jesu venn, du er blitt de andres tjener ved det. Eller er du større enn Ham?
   Du ser hvordan Jesu gjerning her nagler ditt eget til korsets tre.
   Men det denne spesielle handlingen – fotvaskingen – minner særlig om, er at vi skal få være med å vaske av hverandre den urenhet som vandringen her på jord påfører oss.
   For eksempel, du ser så mye skittent i denne verden, så mye urett – kanskje påføres du urett også – du må ha med så mange ting i denne verden å gjøre, så mange verdslige gjøremål, som ikke nødvendigvis er noe galt i seg selv, men alt dette til sammen griper inn i deg, det legger seg likesom på deg, fyller tanker og sinn, og etter hvert begynner du også å føle deg verdsliggjort og direkte syndig på grunn av det.  Så lite kristelig og lignende. Dette lammer deg som kristen. Får du ikke bukt med det, så tar det det nye livet fra deg.
   Da er det viktig at du har noen fotvaskere i nærheten, som kan minne deg for eksempel om dette Jesu ord: «Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren.» (v.10).
   Nå må du legge merke til hva Jesus virkelig sier her: Den som er badet! Hvem er nå det? Det er jo den som har tatt sin tilflukt til Ham. Til blodet!
   Det er jo de som vil hevde at disiplene ennå ikke hadde forstått dette med blodet – og det er jo rett på ett vis, at de ennå ikke forsto det konkret – men de søkte frelse for sin sjel i Jesus Kristus. I dette ligger jo det hele, selv om det ikke var helt klart for deres bevissthet, hvordan Han skulle få dem som var syndere ifølge loven, inn i sin himmel. Gå fra meg Herre, for jeg er en syndig mann, sa Peter. (Luk. 5,8). Og Jesus talte om at Han var kommet for å frelse syndere – åt med dem, og forkynte at Han søkte de fortapte. Dette levde de i. Dette var den Jesus de tok sin tilflukt til. Du ser hva stilling fariseerne og de skriftlærde inntok, i motsetning til disse! Derfor sier Han her: «Også dere er rene!» (v.10b). Som du vel hørte: Er rene! Med andre ord er badet!
   Det var det ene Jesus sa i den setningen – det andre var: «- trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren.»
   Dette sa – og sier Han – altså om den som har tatt sin tilflukt til Ham, synderes frelser: «- han er jo helt ren.» Du som ikke vet deg noe annet til frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet for deg – du er helt ren! Selv når du under vandringen her skitner til dine føtter - er du helt ren.
   Du ser da at den renhet du har for Gud, er grunnet på noe helt annet enn din mer og mindre vellykkede vandring som kristen her i verden.

   På denne måten skal vi altså komme hverandre til hjelp – med ordet om korset.  Det er fotvaskingen i praksis! Det er ikke noe annet som kan rense vår samvittighet for Gud, slik at vi søker Ham med frimodighet! Det andre er åndelig blindhet – altså at en søker Ham - med eller uten frimodighet - på noe annet grunnlag!

   Og her er vi da innom noe alvorlig med tanke på Hans menighet: Hva grunnlag søker du Ham egentlig på? Hva er grunnen for din frimodighet?
   Det er som Luther sier et sted – noe slikt som: Alt hva Jesus har gjort, og er, for dem – det kan de nok lytte til og glede seg over uten vanskeligheter – men når dette går opp for dem, at dette er i stedet for deres eget – at deres eget ikke skal gjelde noe for Gud – da reiser det gamle menneske seg i protest og opprør mot denne Guds vei til frelse.

   Som Jesus også med sorg måtte meddele i teksten her, hvor Han taler – og da selvsagt med glede – om disiplenes renhet, tilføyer: «- men ikke alle.» Judas var også der, med sitt lukkede sinn. Lukket for frelserens usigelige gave – som vi nettopp har minnet hverandre på – men åpen for det timelige utbytte han kunne ha av å følge Mesteren. Men når det ikke lenger var noe å tjene på å følge ham – etter hans regnemåte – så slår han til, for å få mest mulig ut av det. Judas lot seg ikke rense på grunn av vantro, og at denne verdens ting helt fikk innta hans sinn og tanker.

E.K.

   Hør på Peter – tross all hans skrøpelighet og direkte uforstand så ofte – når Jesus taler alvorlig til ham: «Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!»
   Peter var jo slett ikke det en kunne kalle en god disippel, den tid han vandret med Jesus – men han kunne lagt hele sitt hjerte i sangen: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!»
   Der ligger det, forstår du. Jesus hadde fått sitt ord inn i hans hjerte! Og da sier Han dette forunderlige om denne skrøpelige disippelflokken: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.» (Joh. 15,3).
   Ikke på grunn av at dere har holdt mål, etter lovens målestokk, eller noen annen målestokk for den saks skyld – men fordi, som Jesus vitner innfor sin himmelske Far i sin yppersteprestelige bønn: «For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem.  Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg.» (Joh. 17,8).
   De har trodd! Jeg har fått overbevist dem om hvem jeg er! Jeg har fått lagt mitt ord inn i deres hjerter – derfor er de rene!
   Og derfor er du ren – du som har del i den samme tilflukt som dem! Ikke når du ser på deg selv, å nei. Tror du disiplene så renheten i seg selv på det tidspunkt – for ikke å tale om like etter, da de alle hadde forlatt Ham og løpt for sitt eget liv, mens Han alene måtte ta støyten? Tror du de fant renheten i seg selv da? Å nei, men de var jo fremdeles rene! De klynget seg jo fremdeles til ordet om Ham – i håp om tilgivelse. De trodde ikke på frelse ved dem selv, slik som fariseerne og de skriftlærde, som trodde de bare trengte Guds hjelp på veien – nei, de søkte syndenes forlatelse ved Ham! Og den fant de! Den finner alle som søker den hos Ham!

   Jesus kom ikke hit og «satset» på disiplene – men dessverre for Ham så svarte de ikke helt til forventningene osv. Jo visst svarte de til forventningene – Han hadde ikke forventet noe annet enn det som skjedde, ja, det var til og med forutsagt i Skriften. Han visste at de var slik! Men så er Han jo også den som har utvalgt seg det lave i verden, det som ingenting er! (1 Kor. 1,28). Så i denne skrøpelige disippelflokken hadde Han funnet akkurat det materiale Han ønsket seg – noen som så til de grader falt igjennom med sitt eget, at de måtte regne med Ham i stedet, i ett og alt!
   Som også Paulus, denne stolte, kloke og egenrettferdige fariseeren fikk innse det: «Men Han (Gud) sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet.» I skrøpelighet! Kan det være tilfelle? Er det lett å tro? Er det lett for deg å tro dette, når du kjenner deg nettopp så skrøpelig? – så skrøpelig at du likesom brister for det minste!
   Hør hva Paulus sier videre – og spør deg selv om du kan legge hjertet ditt i dette: «Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet.»
   Når gjorde du det sist? Når roste du deg selv av din skrøpelighet? Når takket du Gud for den sist?
   Paulus hadde fått se inn i hemmeligheten, som han vitner videre: «- for at Kristi kraft kan bo i meg.» (2 Kor. 12,9).
   Det er forutsetningen for at Kristi kraft kan bo i deg! Og dette vil du helst ikke ha, ikke sant? Du vil helst føle deg sterk og oppegående!
   Ja, slik er vi. Men dette hører også med til forvaskingen – disse dine vrange tanker om dette, som jo stammer fra det gamle menneske, er nettopp smuss som henger ved deg. Vi trenger å få kristnet tanken! For svært mye av dette som er virksomt iblant oss er grunnet på mennesketanker, og derfor går det også under i prøvelsen og dommen.

   Hør dette fine om Jesus til slutt: «Da Han hadde vasket deres føtter og tatt på seg klærne, satte Han seg til bords igjen.» (v.12).
   Han satte seg ikke til bords før Han hadde fullført dette. Og som vi leser om Ham i Hebreerbrevet: «Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.» (Hebr. 1,3).
   Han stilte et spørsmål der Han satt ved bordet igjen: «Forstår dere hva jeg har gjort med dere?»
   Vi kan jo la det samme spørsmål gå ut her nå: «Forstår dere hva jeg har gjort med dere?

Til toppen