Tilbake            
                                               Samefolkets dag

 

 

 




Jesus møter disiplene el. Han venter!

Joh. 21, 9 - 13

   Vi tar med noen vers før og etter oppsatt tekst:

   1. Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberias-sjøen, og Han åpenbarte seg da på denne måten: 2. Simon Peter, Tomas, som ble kalt tvilling, Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og to andre av Hans disipler var sammen. 3. Simon Peter sa til de andre: Jeg går av sted for å fiske! De sier til ham: Vi går også med deg! De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting. 4. Da det alt led mot morgen, stod Jesus på stranden. Men disiplene visste ikke at det var Jesus. 5. Jesus sier da til dem: Barn, dere skulle vel ikke ha noe fisk? De svarte Ham: Nei. 6. Han sa til dem: Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk! De kastet det da ut, og nå maktet de ikke å trekke det opp, så mye fisk var det. 7. Den disippel som Jesus elsket, sier da til Peter: Det er Herren! Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg - for han var naken - og kastet seg i sjøen. 8. Men de andre disiplene kom etter i båten. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen, og de slepte garnet med fiskene etter seg.

   9. Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød. 10. Jesus sier til dem: Kom hit med noe av fisken dere nå fikk! 11. Simon Peter gikk da ombord og drog garnet på land. Det var fullt av stor fisk, et hundre og femtitre stykker. Men enda det var så mange, hadde ikke garnet revnet. 12. Jesus sier til dem: Kom og få dere morgenmat! Men ingen av disiplene våget å spørre Ham: Hvem er du? For de visste at det var Herren. 13. Jesus kommer og tar brødet og gir dem, og likeså fisken.

   14. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at Han var oppstått fra de døde.
 

   Har Jesus virkelig oppstått fra de døde? Ja, det er ett spørsmål som stilles, vet vi, og kan hende er nettopp du en av dem som gjerne skulle eid full visshet om det?
   Hør du hva den fromme apostelen - kjærlighetens apostel - Johannes skriver om det. - En mann som ikke ville ønske å føre noe menneske vill - en mann for hvem livet ble en lang lidelse, under forfølgelse og forvisning (Johannes var apostelen som var forvist til Patmos blant annet. (Åp.1,9)), - for Jesu skyld - og ikke mindre, han var en from jøde, for hvem det var om å gjøre å nå frem til himmel og salighet, og ville derfor aldri finne på å fare med løgn.
   Hør hvordan han i detaljer skildrer hvordan Jesus gikk der på stranden i morgentimene - samlet sammen kvist til bål og gjorde i stand ildsted, mens Han ventet på at de skulle komme inn fra sjøen. Og da de nærmet seg land den morgenen, «stod Jesus på stranden,» leser vi. (v.4).
   Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at Han var oppstått fra de døde. (v.14). Johannes var øyenvitne! «Det er den disippel (Johannes selv) som vitner om dette og har skrevet dette,» sier han i vers 24, i det samme kapittel.

   Og disse åpenbaringene var altså ikke bare noen «blaff» - det vil si «syner,» men langvarige samvær, som f.eks. samtalen med de såkalte Emmausvandrerne i Lukas 24, og her, hvor Han blir hos dem, taler med dem, eter sammen med dem - ja, er selv den som steller i stand maten for dem osv.
   Jesus, som var død på et kors - Jesus, hvis hjerte var gjennomboret av et romersk spyd (med andre ord, Han var virkelig død!), og lagt i grav. - Han var det Johannes hadde omgang med nå som en høyst levende person - ja, selve Livet selv. For dette liv som nå var i Jesus, var ikke noe Han hadde tilegnet seg selv alene, men det er vårt liv! - Han vant oss det! «Jeg lever, og dere skal leve,» sier Han i Joh.14,19. Altså, så lenge Jesus lever, lever også jeg som har tatt min tilflukt til Ham. For jeg har ikke lenger liv i meg selv, og mitt eget, men i Ham. Gud har gitt meg nytt liv, og dette livet er i Ham! Det er hva oppstandelsens morgen roper ut til deg, og meg.
   Tenk, Gud regner bare med Ham, i ditt sted, og du går kan hende ennå og kretser omkring ditt eget og undres om det mon holder! Ser du ikke den oppstandne frelser, som blant annet Johannes vitner om her? Han skriver også om dette i sitt brev: «Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn.» (1 Joh.5,11). Han har gitt oss evig liv i Ham! Det er vitnesbyrdet!
   Det var vanlig før, at de troende spurte hverandre: «Har du vitnesbyrdet?» Og her leste du hva vitnesbyrdet er. Og legg nå merke til, at dette ikke er noe du skal oppnå etter hvert, ved ett eller annet fromt. Heller ikke noe som skal oppnås ved en bestemt handling (les: lovgjerning), men det er noe Gud allerede har gitt oss! Det er noe du alt har fått - det er ditt ! Det evige liv! Det er gitt deg i Jesus! Det er Jesus! (Joh. 11,25).
   Idet dette begynner å gå opp for deg, har du vitnesbyrdet - Guds vitnesbyrd. Da er du og Han blitt samstemte i synet på Jesus og Hans gjerning. Det er nemlig det som er om å gjøre - at du får se Jesus slik Gud ser Ham - det er å komme til tro. Da har du Sønnen - Livets Ord. (1 Joh.1,1). Og det er ett underlig Ord.
   Det som var fra begynnelsen, vitner han, det som vi har hørt - ja, at en hører ett ord, det forstår vi - men så fortsetter han: «- det som vi har sett med våre øyne - det som vi betraktet og våre hender rørte ved.» Ser du? Det var Han som stod der på stranden og ventet på dem denne morgenen - Livets Ord! Ordet som var i begynnelsen - Ordet som var hos Gud, og Ordet som var (er) Gud! (Joh. 1,1). Der på stranden, hos dem! Ikke å undres på at de ble glade i Jesus. I Ham åpenbarte Gud seg for dem på en helt ny måte, og alt ble nytt for dem.
   Det er nettopp hva som er så nødvendig for oss også - du og jeg - at Gud får åpenbare seg for oss på en helt ny måte, i forhold til våre naturlige tanker om Ham, nemlig i Jesus Kristus, og den nåde som ved Ham er åpenbart i verden.

   Gud har nemlig åpenbart seg - sitt sanne vesen - i verden, som mennesket Jesus Kristus.
   For det første: At Han er Gud - ikke mindre enn det - viser teksten oss i dag, ved dette at Han i det hele tatt levde bak død og grav. Døden kunne ikke holde på Ham. Han hadde altså, som menneske, overvunnet - oppfylt - loven, og dermed vunnet retten til å leve.

   Det kunne ikke noe syndig menneske ha gjort, for vi er født syndere, og er allerede født under fordømmelsen, ut fra hva vi er i oss selv. Denne måtte altså være hellig - uten synd - i og med at Han nå lever.
   For det annet: At Gud i Ham har åpenbart sitt sanne vesen, uttrykker Skriften slik: «Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (Joh. 1,17). Det er et sterkt uttrykk dette - det er som om nåden og sannheten ikke før har vært forkynt og kjent - de «kom ved Jesus Kristus,» leser vi.
   Dette med Jesus er noe veldig - noe ufattelig! «Stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød osv.,» skriver Paulus i 1 Tim. 3,16. Det er Gud åpenbart slik som Han er.

   Vi vet jo at Han også var åpenbart i bildespråk og profetier gjennom hele GT, men nå er Han åpenbart i kjød for alle og enhver - men ennå dunkel og skjult for de friske og rettferdige og selvtilfredse, både i og utenfor menigheten. Og mange av de som mener at de virkelig kjenner Ham, og forkynner med fynd og klem, skal bli avvist på den siste dag som mennesker som gjorde urett, og aldri hadde vært kjent av Ham. Det sier Jesus selv i Mt. 7,22-23.
   La det få trenge helt inn hos deg nå! - Prøv ikke å bryte brodden av det - at slike mennesker - med så store gjerninger i Jesu navn, skal oppleve å bli avvist på den siste dag.

   De hadde oversett noe som Jesus, og apostlene, gjentar gang på gang, på forskjellige vis - men vi skal finne denne hemmeligheten åpenbart i GT: I Salme 68,11 leser vi - og nå må du høre nøye etter: «Ditt folk bosatte seg i landet. I din godhet gjorde du det i stand for den elendige, Gud!» Hørte du hemmeligheten? Hvem gjorde Han det i stand for? Den elendige!
   Det var slike elendige Han stod på stranden av Genesaretsjøen og ventet på i disse morgentimene - det er slike elendige Han står der og venter på også i dag - venter på at du skal «legge inntil,» fordi du, slik som disiplene her, ingenting har fått (v.3b), til tross for alt ditt strev etter både lykke og resultat.

   Straks kontakten med Jesus var der, var også garnene sprengfulle.
   Du som har tatt din tilflukt til Jesus, fordi du nettopp er så elendig, når sant skal sies - det er ikke sikkert du ser med dine øyne alltid - kan hende aldri - de sprengfulle garn, men se i Ordet! Du har fått himmel og salighet, det evige liv, all synds forlatelse, samfunn med den levende Gud - ja, du har fått Gud selv med alt hva Han er og har. Han har ikke spart på noe når det gjelder deg - og det var også det Han ville sende disse sine disipler ut i verden med: Vår Gud er en forsonet Gud - Han er kjærlighet og nåde!
   Derfor får det også så veldige konsekvenser å «ikke ville ha Ham,» men søke en annen som passer ditt hjerte bedre. Ved det har du åpenbart ditt hjerte og felt dommen over deg selv. Men det ser vi først fullt ut på den siste dag. Og da heter det nettopp, at «Gud skal dømme det skjulte hos menneskene» (Rom.2,16), med andre ord, det som befinner seg i hjertet, det som ingen andre mennesker ser - og da har han et overraskende ord til oss mennesker her, den gode Paulus: Gud skal dømme dette, «etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.»
   Trodde du det var noe annet som blir det norske folk til dom? Hva var det som ble Israel til dom og undergang? Det har jo Skriften åpenbart oss - de avviste Jesus! Det vil si, at de ikke tok imot evangeliet, den sanne åpenbaring av Guds sanne vesen og vis.
   Tror du det er noe annet som blir det norske folk til dom? Tror du det er all deres synd? All synd og frekkhet og overmot som brer seg som en koldbrann i folket, har jo sin dypeste årsak nettopp i forkastelsen av evangeliet.
   En ser det så mye - også i kristelig sammenheng - i dag, at det fyres løs på symptomene, tilsynelatende uten å se den dype egentlige årsak.
   Men det gjør vel du som er ett Guds barn - som selv har mottatt evangeliet og kjenner virkningen av det?

   «Siden åpenbarte Jesus seg igjen for sine disipler ved Tiberias-sjøen.» (v.1).
   Slik begynte teksten vår i dag. Det er ikke Hans vilje å ville skjule seg for deg - stell deg bare ikke slik at Han !


   Så søk da alene hos Kristus din ro,
For der er du trygg i all fare!
Bli liten, bli barn, bli enfoldig og tro,
Bli én blant de synderes skare
Som kun vet å takke og love!

E.K.