Tilbake            
                                               Såmannssøndag

 

 



 

 

Ugresset i hveten el. Hveteåkeren

Mt. 13, 24 - 30

   24. En annen lignelse fremsatte Han for dem og sa: Himlenes rike kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. 25. Mens folkene sov, kom Hans fiende og sådde ugress blant hveten, og gikk så bort. 26. Men da strået skjøt opp og satte aks, da kom også ugresset til syne. 27. Tjenerne gikk da til husbonden og sa: Herre, var det ikke godt korn du sådde i åkeren din? Hvor har den da ugresset fra? 28. Han sa til dem: Dette har en fiende gjort. Da spurte tjenerne ham : Vil du at vi skal gå og sanke det sammen? 29. Han sa: Nei, for da ville dere også komme til å rive opp hveten når dere sanker ugresset sammen. 30. La dem vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøstning, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.
 

   En kan først av alt legge merke til tjenernes forundring her - forundring over tilstanden i den ytre synlige menighet på jord: «Herre, var det ikke godt korn du sådde i åkeren din? Hvor har den da ugresset fra?»
   De hadde forventet at menigheten skulle være god, og så ser de ganske snart at den også er full av all slags ondt. Hvordan kan dette ha seg, blir spørsmålet da. Hvordan kan Guds menighet være så full av ondt?
   De får et svar av Jesus her, som vel de færreste våger å si åpent ut i dag. «Dette har en fiende (det vil si selve fienden av Guds rike) gjort.»
(v.24 og 28).
   Altså er menigheten også full av tjenere som djevelen har sådd! Tenk deg da tilfeller, hvor disse inntar de øverste og styrende stillinger i menigheten.
   Dette er ikke bare tale om forskjellige syn på saker og ting, og mer og mindre bra mennesker, men man er født av forskjellige «foreldre.»
   Hva et Guds barn er født ved er jo klart - det er ved Guds ord, evangeliet
(1 Pet. 1,23-25) - det som også kalles sannhetens ord. (Jak. 1,18).
   Hva er så ugresset født ved? Dette er det alvorlige. Det er en virkelighet Jesus beskriver her. Slik vil det være i Hans menighet på jord til alle tider - de vil vokse sammen til høsten. Og de vil ofte være så like i det ytre at det ikke tilrådes av Herren at noen gir seg ut på å skille dem. Det står rett og slett ikke i menneskelig makt, og om for eksempel en menighetsleder (hyrde) hadde nådegave til å skille disse ut, så ville en stor del av menigheten ikke ha forstått det, og ville derfor heller ikke kunne ha gitt sin tilslutning til at alle disse «gode» menneskene skulle støtes ut. Med andre ord, det ville gått nettopp som Jesus sier her: «- da ville dere også komme til å rive opp hveten når dere sanker ugresset sammen.»
(v.29). Også hveten ville tatt skade.

   Men skal man tenke over det, og se sant på det, så er det jo ingen grunn til å forundres over dette. Hvor skulle fienden sette inn om ikke midt i Herrens leir? Det er jo strid mellom to riker dette, mellom to folk som har sitt opphav to vidt forskjellige steder - himmel og helvete.
   Dette smaker oss mennesker så dårlig. Det er et budskap som særlig møter motstand i verden dette Jesu/Skriftens budskap om to forskjellige folk, med helt forskjellige opphav, og helt forskjellige mål. Denne dom tar verden ikke gjerne imot, men Jesu ord er klare nok, også i teksten her: «Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.»
(v.30).
   Er ikke utgangen forskjellig? Og utgangen bestemmes av hvem de er. Og det igjen har sin årsak i hvem som har sådd dem.
   De som består er altså født ved sannhets ord, og de som forgår ved løgnens.
   Sannhets ord - kort: - at kjød og blod ikke arver Guds rike så «dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod, har dere ikke liv i dere!»
(Joh. 6,53).
   Her ser du både den absolutte og ufravikelige utestengelse av det naturlige menneske, hvordan det enn er, godt eller ondt, gudfryktig og fromt eller totalt vanhellig - kjød og blod arver ikke! - Men du ser også den åpne dør - Han gir sitt legeme og blod for deg.

   Hva er så det løgnens ord som ugresset er født ved? Det har så mange avskygninger som djevelen selv er en tusenkunstner, men det kjennes alltid på at det har gått utenom dette sannhetens ord.
   Dermed er det ikke så lett avgjort hvem ugresset er - for dersom det er læren det er tale om, så har også ugresset sannhetens ord i munnen - men altså ikke i hjertet.

Det har ingen hjertelig tilslutning hos dem - for det er ikke deres opphav! - De ser heller på det med ulyst og et nødvendig onde - læren er jo slik - men taler noen over og utlegger dette, så får det snart være måte på mørkemannstale! Da blir hjertets tanker åpenbart og de blir avslørt som dem de i virkeligheten er.

   Hvor likt kan det være i det ytre? Det er det ikke gitt noen av oss å svare på. Det er noe i det indre av mennesket - noe bare Gud ser - og når Han i sin tid sender ut sine høstfolk (englene) tas det ikke feil. (v.30).
   I Joh. 8,31 for eksempel leser vi om noen jøder som betegnes som «de jøder som var kommet til tro på Ham.» Men da Jesus begynner å forkynne sannhets ord, reagerer de imot denne tale og vil rettferdiggjøre seg overfor den.
   Du ser, de var lik hveten inntil sannhets ord lød. Med andre ord, de var skjult - lik de ekte - inntil sannhets ord. Og Jesus sier da også like ut til sist: «Dere har djevelen til far.»
(Joh. 8,44).
   De var altså korn som fienden hadde sådd. De var kommet til en slags tro på Ham, og utad ville de ha bekjent seg som kristne, og blitt anerkjent som det, men hvordan var det egentlig fatt? Jesus sier det i fortsettelse av v.44 i Joh. 8: «...og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen...»
   De hadde tanker om å tro på- og å tjene Ham, men Jesus sier at det de dypest sett ville var å ta livet av Ham! Dette var som gal manns tale for dem. Dette stemte jo ikke med de tanker de hadde om seg selv, og derfor sier de da også: «Sier vi ikke med rette at du er en samaritan (vranglærer) og besatt (inntatt av djevelen)?» Ja, det måtte jo Jesus være når Hans lære om dem ikke stemte med deres egne tanker om det samme!
   Du ser de var i mørke hva deres egen person angikk. Jesu lære er ikke at det finnes noen slike mennesker, som i dypet av sitt hjerte vil ta Hans liv, og andre som er bedre og ikke vil det, men at vi alle - alt kjød - er slik. Forskjellen er at noen har tatt imot og bøyd seg for denne sannheten - andre ikke.

   Her i Joh. 8, ser vi ugresset trukket frem i lyset, og du vil også få se det ganske raskt, så snart du holder frem denne Jesu lære, i alle fall hos dem som ikke er blitt mestere i å skjule denne sin uvilje mot sannheten.

   Vi skal likevel ikke fortape oss i denne elendighet som her stiger frem for oss. Denne lignelse taler også om noe ufattelig stort og salig - tenk det finnes en slik god åker i verden, hvor det er sådd godt korn: Himlenes rike kan lignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. (v.24). Her finnes virkelig mennesker som er født av Gud, og har dette himmelske liv i sitt hjerte. Og så lenge er det også mulig for all verdens ugress å bli frelst. Også du og jeg! For også vi, selv om vi har fått denne salige visshet om frelse ved Jesus Kristus i Herrens ord, er vi alltid ugress i oss selv. Et ugress som helt til det siste vil true med å kvele det gode korn som er sådd. Men hør du - det er et salig budskap - det som berger deg er ikke ditt strev og ikke din møye, men det gode korn som er sådd.
   Bli i Hans ord, vitner Skriften, så blir du i Ham! Han har ikke villet utestenge noe menneske, men veien er sannhets ord!
   Det blir bøygen for mang en.

 


   O Fader la ditt ord, din Ånd
Hos oss få overhånd!
Og se hvor full din urtegård
Av torn og tistel står!
Din vekst du har vel her,
Men akk, hvor tynn den er!
Hvor lite er dog kraften kjent
Av ord og sakrament!

E.K.