Romjulssøndag

Simeons lovsang el. Din frelse!

Luk 2:25 - 38

25. Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. 26. Det var åpenbart for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. 27. Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med Ham som skikken var etter loven, 28. tok Simeon Ham i armene sine og lovet Gud, og sa: 29. Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, 30. for mine øyne har sett din frelse, 31 som du har beredt for alle folks åsyn, 32. et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel. 33. Og Josef og Hans mor undret seg over det som ble sagt om Ham. 34. Og Simeon velsignet dem og sa til Hans mor, Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt, 35. men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.

Vi tar med oss noen flere vers her:

36. Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann. 37. Deretter hadde hun levd som enke til en alder av åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt. 38. I samme stund stod også hun frem og lovpriste Gud, og hun talte om Ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.

Jesus var kommet til verden.
Hvem kan si at han fatter fullt ut hva det betyr for oss!

   Simeon og Anna lovpriser Gud høylydt for denne hendelse. De så inn i hva det betydde for dem, og for alle som ventet på forløsning.
   Vi skal merke oss hvem Anna - denne bemerkelsesverdig gudfryktige kvinnen - talte om Ham til: «Til alle dem som ventet på forløsning» på stedet. I dette tilfellet: Jerusalem. (v.38).
   Jesus har ingen relevans for andre enn de fortapte får. Han var sendt til de fortapte får av Israel. (Mt. 15,24).
   I sin levetid var det - selv om vi ser Han gjøre unntak - i første rekke Israel Hans omvendelses og frelsesbudskap var rettet til. Etter forkastelsen går budskapet på en særlig måte ut til hedningene - som også Simeon profeterer her - mens et forferdelig mørke senker seg over Israel, og siden over hvert enkelt menneske, og hvert folk, som har begått den samme synd - nemlig forkastet dette lys til åpenbaring og denne herlighet. (v.32).

   Jesus var - som vi ser klart og uimotsigelig her - ikke kun satt til oppreisning (frelse), men også til fall. (v.34). Det skal vi være klar over, at der hvor Guds ord lyder i sannhet, der skjer ikke bare frelse, men også fall! Tenk på det når en stor - eller liten - flokk mennesker går ut gjennom dørene etter et møte hvor Guds ord har lydt i sannhet, der går også mennesker for hvem det som er talt er blitt til fall.
   Budskapet som av Gud er sendt til frelse for mennesker, det blir disse til fall. De bindes ved det i sin fortapte tilstand. Og når frelsesbudskapet ikke kan bli dem til frelse, men virker tvert imot, hva skal da kunne frelse dem? De er fortapt! Det var bedre for dem at de aldri mer hørte Guds ord forkynt, for de bare øker sin synd ved det. Jesus er satt til dette, sier Simeon oss her.
   Men merk deg også da - du som venter på forløsning, lengter etter frelse og oppreisning - Han er også satt til det!

Ja det vil vel si at jeg ved Hans hjelp og «kristelige virkemidler,» etter hvert skal bli en slags Simeon eller Anna. Noe jeg etter å ha arbeidet og prøvd- og gjennom det lært meg selv å kjenne til en viss grad - ikke har noe som helst håp om, overhode.
Det er ikke rent få som har slike tanker om hva oppreisning ved Jesus innebærer. Men du som måtte befinne deg i en slik erkjennelse av deg selv og ditt eget, du er nettopp en slik som - om ikke riktig venter nettopp - så iallfall en som lengter etter forløsning.

   Til deg forkynnes oppreisning i Jesus. Hør bare: «Han kommer de elendige i hu.» (Sal 9:13). «Til deg overgir den elendige sin sak.» (Sal 10:14). «Du frelser elendige folk.» (Sal 18:28). «I din godhet gjorde du det (landet) i stand for den elendige, Gud!» (Sal 68:11). «Jeg vet at Herren gir den elendige rett.» (Sal 140:13). «Der (i Sion) skal de elendige i Hans folk finne ly.» (Jes 14:32). «Han forbarmer seg over sine elendige.» (Jes 49:13). «Men den jeg vil se til, det er den elendige.» (Jes 66:2).
   Dette var noe av Skriftens vitnesbyrd om saken, og det kan vel ikke være noen tvil om hva slags folk Guds rike er for?
   Hør gjerne Paulus også - han som vi med rette kaller den største av apostlene, men som selv kaller seg den minste av de hellige (kristne) (Ef 3:8), og den største av syndere (1 Tim 1:15): «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!»
   Og hør så Guds rike åpenbart i det han videre forkynner: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Rom 7:24-25). For elendige!

Simeon får det vitnesbyrd i Skriften at han er en rettferdig og gudfryktig mann. Men han ventet på Israels trøst (v.25), og kunne ikke fare herfra i fred uten at hans øyne hadde sett Guds frelse - hvilket vil si, Jesus! (v.29-30).

   Det var altså ikke tale om en rettferdighet og en gudfryktighet han kunne stå innfor Gud ved, og som gav ham noen fred med tanke på inngangen til evigheten. Den rettferdighet og gudfryktighet hadde han i Jesus alene. Og han så, og han visste etter Guds ord (v.29), at han kunne møte evigheten med frimodighet og fred, ved det han så. Og det han så, det var Jesus!
   Se du også på dette barnet Simeon holder i armene. Han er den frelse Gud har gitt de elendige. Frelst, ikke ved hva du er i deg selv, men ved hva du er i Ham. Å, for en vanskelig lekse å lære! Men det er den hellige og ryddede vei (Jes 35:8) som går like inn i Guds rike, midt iblant de utallige avveier.
   For mennesker kan den nok fortone seg bare som en av flere, men i virkeligheten er den hevet himmelhøyt over alle andre. Den fører til himmel og salighet, de andre i fortapelse. Dette er Guds vei, de andre er våre. Og Veien det er Jesus selv! (Joh 14:6).

   Det er mye tale om Den Hellige Ånd i våre dager, og vi ser mange underlige utslag som da skal være en slags bevis på Åndens tilstedeværelse. Simeon får også det vitnesbyrd at Den Hellige Ånd var over ham. (v.25b). Den Hellige Ånd hadde også inngytt ham den overbevisning - sikkert under bønn og skriftlesning - at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. (v.26). Og her får vi da også et klart eksempel på det sanne kjennetegn på Åndens tilstedeværelse: «Han kom til templet, drevet av Ånden.» (v.27). Til templet, der hvor Jesus var!
   Dette er også i samsvar med hva Jesus selv sier om det: Han «skal vitne om meg.» (Joh 15:26). Og: «Han skal herliggjøre meg.» (Joh 16:14).
   Sannhetens Ånd leder alltid til Sannheten, og som Jesus sier: «Jeg er sannheten.» (Joh 14:6). Han driver til Skriftens Jesus.
   Den falske åndsforkynnelse har i seg en forunderlig forakt for dette Skriftens vitnesbyrd. Det er likesom noe man snarest mulig må få lagt bak seg! Denne forakt stiger også frem helt uten blussel overfor dem som ikke kommer lenger enn til «de første grunner.» En har i beste fall en slags medlidende overbærenhet med dem. Nei, det er hva Jesus gjør i dag som er det store og viktige, heter det. Som om Jesus kunne - enn si ville - gjøre noe som helst også i dag, uten nettopp ved sitt ord! Ved Skriftens vitnesbyrd om Ham.
   Er det noen som har kommet til fred med Gud uten å ha sett denne frelse Simeon vitner om her? (v.30). Ja, da er det vel grunn til å stanse opp! Det disse ved sin «Jesus i dag» forkynnelse helst fører deg til, er slett ikke Jesus og hva Han gjør, men til seg selv, og hva de selv gjør.
   Her er vi nok også inne på hva ordet her taler om, når det vitner om Ham som «et tegn som blir motsagt.» (v.34b). Vi tenker gjerne på tegn helst som hva Jesus selv gjorde, men denne forunderlige person er i seg selv et tegn. Tenk bare på Hans forunderlige fødsel, og Hans forunderlige liv.

   En frelse for de elendige altså. For dem som venter på Israels trøst.
   Du må altså ikke bli så rettferdig og gudfryktig - etter din egen tanke - for at du ved det skal eie frelse hos Gud. Seieren er ikke i det. Du må tvert imot bli så avkledd ditt eget at du villig tar imot løsepengen Han har betalt for deg. Så avkledd at du venter på Israels trøst, for å si det med teksten.
   Det er bare den store forskjell nå - som Simeon også åpenbarer deg i teksten her - at ventetiden er over! «Mine øyne har sett din frelse.» (v.30).
   Og Anna talte om Ham - som altså var til stede - til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem. Og hva talte hun? Nå er Han kommet! Din forløsning er Ham som Simeon bærer i sine armer nå!

Hører du?