Tilbake            
                                               Pinsedag

 

 

 

 

 

Løfte om Ånd og fred

Joh. 14, 23 - 29

   23. Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. 24. Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord. Det ord som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, Han som har sendt meg. 25. Dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. 26. Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, Han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det jeg har sagt dere. 27. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke! 28. Dere hørte at jeg sa til dere: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Dersom dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til Faderen, for Faderen er større enn jeg. 29. Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.
 

   De troende er i Skriften blant annet beskrevet som barn - Guds barn - og vi forstår av Skriften ellers at de ikke bærer denne betegnelsen ene og alene fordi de er født av Gud - selv om det er hovedårsaken - men også fordi de i åndelige saker nettopp er som barn.
   Les bare historien om Jesu disipler, så ser du det klart nok. Og i tillegg har du vel også gjort dine egne erfaringer etter hvert?
   Vi ser det også på hedningemenighetene senere - for eksempel Korinter- og Galatermenigheten - og de store vanskeligheter Paulus hadde med dem. Ta også gjerne med sendebrevene til menighetene i åpenbaringsboken her. - Som barn falt de fra evangeliet som var forkynt dem - ja, utmalt for dem (Gal. 3.1), og lot seg lokke av forskjellige åndsretninger som lovte dem «større ting» osv.

   En annen betegnelse på de troende er jo - får (sauer). Dyr som fremfor andre må ledes.
   Disse menneskene kan gjerne være professorer i forskjellige fag og vitenskaper, men når det kommer til åndelige saker, åpenbares det likesom en så påtagelig innskrenkethet.
   Det har sin årsak i syndefallet dette, sier Skriften - det er syndefallets følger, denne fremmedheten i forhold til den åndelige verden - til Gud.
   Guds ord taler om at vi må vokse i nåde og kjennskap til den/Han. (2 Pet. 3,18).
   Den åndelige verden representerer derfor også en fare for oss mennesker, dersom vi søker den på gal måte og/eller ad gale kanaler.
   Du kan møte mennesker som synes så til de grader bibeltro og tillitsfulle i forhold til Gud; «- jeg tror at når jeg har overgitt meg til Gud, ber til Ham om veiledning og lys, og gjerne vil høre Ham til, så vil Han ikke la meg fare vill, men opplyse meg ved sin Ånd» - alt mens de ikke vil låne øre til de advarsler og formaninger Guds ord - som jo nettopp er Åndens ord, kommer med!
   Man forlater, eller vil ikke høre ordet når det blir ubehagelig nærgående, eller ikke stemmer med deres lyst, og søker i stedet Åndens veiledning ad mystisk vis. Dette ser man svært mye av i dag.

   Det er altså nødvendig med en vekst; og i denne vekstperioden står vi i særlig stor fare for å bli slått ned (som kornstrået som ennå ikke har fått kraft til å stå den sterke vinden imot), og bli ført vill, bort fra grunnvollen.

   Jesus taler om å erkjenne sannheten. - Det betyr da også, og ikke minst, sannheten om oss selv, og da også denne sannheten om vår åndelige forkommenhet. Det virker nemlig det, at du blir engstelig for å gå på egenhånd. Som et menneske i mørket ber du om lys, du lærer deg å lytte etter hyrderøsten (budskapet), du må vite at det er Jesu ord før du våger å ta skrittet.

   Hvordan er det med det mennesket som ikke har erkjent denne sannheten? Jo, det frykter ikke for å fare vill, derfor flagrer det som en sommerfugl fra den ene «blomsten» til den andre, det ene lærdomsvær etter det annet, og ender så opp med en blanding av alt mulig. Dette er også noe som er særlig påtagelig i dag. All barneforståelse av seg selv er borte, en er blitt voksen i egne øyne - til tross for at man i virkeligheten er barn - og dermed selvklok og påståelig i stedet for lyttende og bedende.
   Kan det finnes noe mer påståelig enn et barn som har fått det for seg, at det har rett i en sak?
   Dette er en farlig tilstand djevelen fører de «vågale» inn i. For den som ikke vil lytte til veiledning med et ydmykt sinn, han kan verken Gud eller mennesker hjelpe.
   Men alt dette har altså sin årsak i at man ikke erkjente sannheten om seg selv!

   Men fordi sannheten nå er denne: Vi er barn, - ja, får (sauer) - lover Jesus oss noe. Han lover oss en som skal ta seg av oss. (v.26). Vi skal altså slippe å finne ut av disse ting på egenhånd; vi skal få lov til å legge det over på Ham. Han er den som har påtatt seg denne saken - å føre oss frelst igjennom.
   Når en hyrde har ført saueflokken hjem, så er det han som er ansvarlig for de som eventuelt er blitt borte på veien. Men det var noen som ikke kjente hyrderøsten, og dermed åpenbarte at de ikke var Hans får. Derfor gikk de også etter andre røster. (Joh. 10,4-5).
   Den gode hyrde kaller Han seg. Legg merke til hva denne talsmannens oppgave er: Han skal ikke lære oss noe nytt, men Han skal utdype, minne om og forklare det som Jesus allerede har forkynt. (v.26).
   Jesus peker jo også på dette i teksten her, at vårt forhold til Hans ord åpenbarer vårt sanne forhold til Ham selv. At vi elsker Jesus viser seg ikke i første rekke i noen begeistrede følelser - som jo i høyeste grad kan frembringes på overflaten - men i at vi holder Hans ord. (v.23).
 

   Det vil i denne sammenheng si: Ikke å oppfylle noe ved en eller flere gjerninger, men å ta vare på budskapet og bli i det, som Jesus sier annetsteds: «Bli i meg!» Og: «Bli i mitt ord!»

   I gammel tid - også i Israel - gravde man verdisaker ned på et bestemt sted ute i naturen. De ting man fryktet for å miste og derfor ville verne om. Det er i denne betydning vi skal forstå Jesu ord her. Dette er å holde Hans ord, eller å gjøre ordet, som det også heter.
   Ikke skjule det så andre ikke finner det, men rett og slett å frykte for å miste det.

   Og hør hva Jesus sier om dette ordet i neste kapittel: «Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere.» (Joh. 15,3).
   Det burde vel være verd å hegne om! Det er ved dette ord du står ren for Gud. Og så må du merke deg hva Peter siden vitner: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Ap.gj. 4,12).
   Det er ikke kun dette, at det er ved dette ord/budskap vi blir frelst, men det finnes heller ikke noe annet! Mister du dette så mister du alt. Uten dette ordet i ditt hjerte, står du uten himmelborgerskap, uten en rett forståelse av Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, uten en rett forståelse av Gud og Hans frelse. Med andre ord: Du står fortapt tilbake.
   Derfor får blant annet Peter dette bud: «Gå av sted, stå frem i templet og forkynn alle dette livs ord for folket!» (Ap.gj. 5,20).
   Merk deg uttrykket: - livs ord. Altså, i dette ord er livet!
   Vi vet det er ordet om Jesus, ordet om korset, ordet om Lammets blod, med andre ord - selve evangeliet.
   Og så sier Jesus da, at på dette - og ikke på alle slags mektige gjerninger og «manifestasjoner» - skilles de sanne troende ut fra de uekte, de som elsker Jesus, og de som ikke elsker Ham: «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord.» (v.23).

   Elsker jeg Jesus? - spør du kanskje. Jeg føler meg så ofte både kald og tom og likegyldig.
   Ja, det er ikke bra, men kan du klare deg uten ordet om korset? Er det ordet om Jesu offer og stedfortredelse som alltid varmer deg opp igjen? Er det om å gjøre for deg å vite at Jesus iallfall elsker deg - noe som er blitt deg åpenbart nettopp ved at Han på korsets tre tar din plass? Da er du en av dem som holder Hans ord. «Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.»
   Og så får du, og har du dette mektige løfte: «- og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» (v.23).

   I den troende - den som altså holder Hans ord - er ifølge teksten her, den treenige Gud selv til stede. Fader, Sønn og Hellig Ånd har altså tatt bolig i ditt hjerte! Og så går du ofte så nedslått, som om du var overlatt til deg selv!

   Det menneske som lever i denne ydmyke erkjennelse av seg selv og sin tilkortkommenhet, kan ikke fare vill, for de har ifølge løftet Åndens lys, og derved Ordets veiledning. Men de andre, de som ikke har bøyd seg for Ordet, når det talte til dem om deres synd og svikt, og som derfor ikke er kommet til sannhets erkjennelse, de vet ikke å verdsette dette ordet. - De forlater det med den største letthet og låner øre snart til det ene og snart til det andre som synes mer spennende for dem, og åpenbarer dermed at de ikke elsker Ham, selv om de gjerne kan befinne seg i en åndstilstand hvor de roper og vitner mer om Ham enn noen andre, med munnen - men hjertet er bare opptatt med Hans gaver og alle fordeler en kan ha av samfunnet med Ham.

   «Det ord som dere hører, er ikke mitt ord, men Faderens, Han som har sendt meg.» (v.24b).
   Det er Faderen som vitner om meg, sier Jesus (Joh. 5,37). Derfor, vokt deg for hva du gjør med Hans vitnesbyrd.

   «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (v.27).
   Dette er Jesu gave til deg - den himmelske fred, Hans egen fred, som er mer enn en følelse - så du ikke skal frykte. Alt dette er i det ordet Han taler til oss om å holde.

   Alt det du treng for himmel og jord,
er gøymt i det eine ord; Jesus.

E.K.