Påskedag

   Nå skjer virkelig det som Jesus forutsa: «... og oppstå på den tredje dag» (Matt 16:21), og det snudde opp ned på alt for disiplene. - Fra håpløshet og mørke til glede og lys. Har det gjort det for deg, min venn? Hører du Herrens ord til deg: «Frykt ikke! for se jeg lever!» Ser du dette? Jesus er oppstanden, og lever nå! Slik at du henvender deg - ikke til en tenkt - men en virkelig levende person som både hører og ser deg. - En som har vært død, men lever. Jesus, Ham du henvender deg til, har vært din død, for dine synders skyld - ja, Han har vært din synd. (2 Kor 5:21).
   Det er hva hele påsken dreier seg om, alt det du ser skje - det er Herrens smertefulle kamp og strid for å fri deg både fra din synd og din synds følger. Hva bruker så du påsken til?
   Nå er det fullført - nå er vi fullkomment rettferdige i Ham. Det er hva det innebærer dette, at Han er oppstått fra de døde. Det var alt for å tilveiebringe en evig rettferdighet: «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet.» (Dan 9:24).
   Ser du påskens hendelser i dette? Denne profeti var det Jesus nå oppfylte og førte til ende, slik at himmelen nå kan rope til deg: «Det er skjedd!»
   Og det var altså tale om å tilveiebringe en evig rettferdighet for oss - vi som var evig fordømte for vår synds skyld. Det står derfor for oss mennesker kun mellom to ting - en evig rettferdighet, eller en evig fordømmelse. Det står eller faller med vårt forhold til Jesus - og bare det! Det er en hemmelighet her som du gjerne skulle fått se inn i. - Skal du se ditt rette forhold til Jesus, og skal du komme i det rette forhold til Jesus, må du få feste blikket på Faderens forhold til Jesus og det som skjer med Ham, for da vil du se din frelse!
   Nå er vi ikke lenger fordømt for vår synds skyld, sier den tomme grav. Vi har i Ham fått tilbake mer enn vi tapte - et evig liv og barnekår hos Gud - et barnekår som ikke kan rokkes av noe, verken i himmel eller på jord eller under jorden. (Rom 8:31-39).
   «Han er oppstanden, store bud, vår Gud er en forsonet Gud.»

   «Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro ...» måtte Jesus si til de to såkalte «Emmausvandrere.» (Luk 24:25). Det er som om Han undrer seg over denne uforstandighet og treghet til å tro.
   Vi ser det samme hos Maria Magdalena her - da hun så steinen veltet bort fra gravåpningen og Jesu legeme altså ikke var der hun hadde forventet at det skulle være, da kunne hun ikke fatte annet enn hva hun her sier til disiplene: «De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt Ham.» (v.2b). De! - Hvem de? Du ser hun trodde ennå på Jesu avmakt, og Hans fienders makt over Ham. Som en av Jesu nære følge hadde også hun hørt Ham tale om sin oppstandelse fra de døde, men ...
   Hva så med deg som leser nå - er du helt fri fra denne uforstandighet og treghet? Å stole på at et tau holder vekta di, er greit nok når du står på bakken og trekker i det, men noe helt annet er det om du skal henge fra kirkespiret i det, har en sagt - og slik er det nå også med vår tro - det er ikke så vanskelig å tro på solskinnsdager, men når uværet (prøven) kommer, da åpenbares ting som viser oss hva sannheten er.
   Vi skal nok alle være glade for at Jesus ikke støter fra seg, og forkaster slike lite troende, men tar seg av dem, og åpenbarer seg for dem, som vi ser overfor alle disiplene, inkludert den tvilende Thomas som ikke ville tro før han så.

   Dette er den Jesus - Skriftens Jesus - også du skal få vende deg til med din synd, dine svikt og din mangel på tro. Han er den samme i dag! (Hebr 13:8).
   Hvem er det så Han ikke åpenbarer seg for? de rettferdige. De hellige. De i egne øyne rettferdige. De i egne øyne hellige. De som har noe.
   Men de som ingenting har å rose seg av, de åpenbarer Han seg for - de tar Han seg av. Han er kommet nettopp for slike - Han «er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk 19:10).

   Her skjedde noe med «den disippel som Jesus elsket» - som han kalles (v.2) - det var Johannes: «- han så og trodde,» leser vi. (v.8b). Og hør deres åndelige tilstand, til tross for Jesu undervisning: «... de hadde ennå ikke forstått Skriften, at Han skulle stå opp fra de døde.» (v.9).
   Slik er det så ofte fatt med oss også, når noe kommer på - vi «glemmer hva Herren har talt!» Vi virrer omkring i våre egne tankers vrimmel og blir forvirret, som vi ser det også med disiplene i disse dager. Hvorfor var de forvirret? Fordi de ikke hadde gitt akt på og trodd Jesus ord! Han hadde jo sagt dem alt på forhånd. Dette er også en av årsakene til at Han vil gi oss Den Hellige Ånd, for at Han skal minne oss på alt det som Jesus har sagt, og undervise oss ut fra det. (Joh 14:26).
   Jesus vet hvor skrøpelige også vi er. Derfor har Han heller ikke etterlatt oss farløse, men kommer selv til oss. (Joh 14:18).
   Slik taler Guds ord snart om den ene person i guddommen, snart om den annen, og snart om den tredje, som om det var om hinannen. Dette er ikke mulig å forstå uten treenighetslæren: Gud er en og tre. Du skal vokte deg for all tale som deler opp, slik at du kan ha mottatt Jesus, men ennå ikke Den Hellige Ånd for eksempel - noe som er den mest utbredte vranglære om dette i dag. Den som har tatt imot Jesus (Sønnen) har også dermed tatt imot Den Hellige Ånd og Faderen. Den som har den ene, har alle tre. «Ingen kan si: Jesus er Herre! - uten i Den Hellige Ånd.» (1 Kor 12:3). Og da menes det, av hjertet! Og hvem kan ha mottatt Jesus uten å ha erkjent Ham som Herre? Et annet sted sies det om Jesus, at hele guddommens fylde bor legemlig i Ham. (Kol 2:9). Hva mangler så den som har mottatt Jesus, den i hvem hele guddommens fylde bor?

   Vår frelse - syndenes forlatelse - er den treenige Guds verk! Derfor kan du trygt forlate deg på det - ja, det er bare det du trygt kan forlate deg på. Ikke på tegn og under, ikke kraftige gjerninger, og slett ikke følelsesopplevelser, men på Ordet om Ham, slik du blant annet har lest det i teksten i dag.
   Der er Han! Du finner Ham i dette vitnesbyrdet om Hans livsløp, Hans soning, Hans død, Hans tomme grav, Hans oppstandelse osv.
   «Disiplene gikk så hjem til seg selv igjen,» leser vi (v.10), men Maria Magdalena ble stående gråtende igjen ved graven (der Jesus sist var sett!), og fikk ett møte med Ham selv! (Se resten av det 20 kapittel). Hun var da også den som kom tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. (v.1). Det sier noe om Marias hjerteforhold til Jesus.
   Ja, det var ennå mørkt for Maria på alle måter (v.2b), men det forblir aldri mørkt hos den som søker Jesus, den oppstandne og herliggjorte frelser og Herre! Noe også Maria snart fikk oppleve og erkjenne.

Bli i Ordet om Ham!