Tilbake            
                                              Olavsdagen / Olsok

 

 


 

 


Et annerledes rike

Luk 22:24 - 27

   24. Det ble også en trette blant dem om hvem av dem som skulle gjelde for å være størst. 25. Da sa Han til dem: Folkenes konger hersker over dem, og de som bruker makt over dem, kalles velgjørere. 26. Men slik er det ikke blant dere. Den største blant dere skal være som den yngste, og lederen skal være som tjeneren. 27. For hvem er størst, han som sitter til bords eller han som varter opp? Er det ikke han som sitter til bords? Men jeg er som en tjener blant dere.

   «Men slik er det ikke blant dere!» (v. 26a).
   Er det noe vi mennesker har vanskelig for å ta til oss, og forstå - selv etter å ha vært kristne i mange år - så er det hva Jesus sier der Han står overfor Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden!» (Joh 18:36).
   Og så går Han straks videre med å si, at om det så hadde vært, så hadde det fungert på en annen måte enn hva det nå gjorde: «Mine tjenere hadde kjempet for meg.»

   Men nå vil Jesus altså ikke ha det slik. Guds rike skal ikke fremmes ved sverd, ved menneskelig makt og vold. «Det skal ei skje ved kraft og makt, men ved din Ånd, som du har sagt.» (Sak 4:6).

   «Før jeg ble ydmyket fór jeg vill, men nå (altså, etter å ha blitt ydmyket) holder jeg ditt ord,» sier salmisten i Sal 119:67.
   Denne ydmykelse er altså nødvendig, og skjer ved opplevelsen av at alt ens eget - tanker, fornuft, kløkt, klokskap, visdom, makt, kraft osv., bryter sammen og går under - blir til
intet - i møte med Gud og det som har med Ham og Hans rike å gjøre.
   Man kan ikke uten videre overføre sitt eget - verdens vis - til anvendelse i Guds rike. Da går det
galt! For i Guds rike er det som snudd opp ned på så mangt, i forhold til vår naturlige tanke om ting. Det er som med dette kjente bildet av å skulle knytte slipset foran speilet - når du står der og ser på speilbildet, er det som en tro kopi av deg selv, inntil du går i gang med noe, for eksempel å knytte et slips - da ser du at alt fungerer motsatt, og du må tenke på en annen måte, om det skal lykkes.

   Dette reagerer det naturlige og selvbestaltede menneske imot, og så får en høre slikt som: Så radikalt kan det da ikke være! Skulle en følge dette ble jo ingenting gjort (noe som jo også viser hvem man egentlig tror på) osv.
   Hva skulle så Abraham ha sagt da, han som måtte vente med oppfyllelsen, til han så et 100 år gammelt utlevd legeme, og Saras
døde morsliv!
   Men nettopp på grunn av dette opprøret og denne motstanden mot Guds ord - Hans tanker og veier - fra det naturlige menneskets side, får aldri den nødvendige ydmykelse som salmisten taler om, skje. Den ydmykelse som førte til at han holdt
Hans ord! Rettet seg etter det, og ikke etter sine egne tanker.

   Det er når vi slik skal underlegge oss Guds ord, at vi virkelig oppdager vår synd, vårt opprør, og ikke minst årsaken til det hele – vår vantro.
   Guds vei er jo helt håpløs (for oss å gå på), i forhold til den vi har tenkt ut selv!
   Så drives kirkesamfunn og kristne organisasjoner som en art bedrifter. Noe som skal
svare seg, etter våre begreper! Og de metoder som da tas i bruk etter hvert, er helt i tråd med det naturlige, ugjenfødte, av Guds Ånd uopplyste, menneskes tanker. Og det blir også mer og mer,vår strid for Herren, enn Hans strid for oss. Han er nemlig ikke virksom i vår virksomhet!
   Guds rike er
Ordets rike! Det er ved den forkynnelse - det vitnesbyrd som (merk deg!) kommer av Kristi ord (Rom 10:17), at Guds rike går frem. Og da, bare der hvor Ordet, i Åndens kraft når inn til menneskets hjerte og samvittighet, og frir det ut ved evangeliets klare lys, og renselse.
   Her er det viktig å være edrue, for mennesker er i stand til å slutte seg til så mangt, som det også står om israelittene den gang de drog ut av Egypt: «Det drog også med dem en stor,
blandet folkemengde.» (2 Mos 12:38).
   De var ikke egentlig israelitter selv, men fulgte bare med, og da selvsagt fordi de så en eller annen fordel for seg selv ved det. Og det var endatil en
stor flokk!
   Denne flokken ble siden til fall for israelittene: «Men den sammenløpne hop
som fulgte med dem, ble grepet av lystenhet. Da begynte også Israels barn å ...» (4 Mos 11:4).

   «Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste,» sier Jesus i Matt 24:12, der Han taler om den siste tid.
   At kjærligheten blir kald, har altså sin årsak i at lovløsheten tar overhånd, og at lovløsheten tar overhånd, har igjen sin årsak i de falske, forførende, profeter, Han har talt om like før.
   En kjent bibelfortolker mener at dette (at kjærligheten blir kald), har sin grunn i at loven ikke blir holdt frem på en rett måte, slik at menigheten fylles opp med og overtas av ugjenfødte mennesker som ikke har måttet ta sin tilflukt til evangeliet i sin
nød, og derfor er uten det hjerte i hvilket Guds kjærlighet er utøst ved Den Hellige Ånd (Rom 5:5) - og som heller ikke kan ta imot, det som hører Guds Ånd til. (1 Kor 2:14).

   Dette vil medføre lovløshet! (jmf. her, den nødvendige ydmykelse vi tidligere nevnte,. Det er den som ikke har noen plass i menigheten lenger).
   Der vårt eget ikke går til grunne, vil det naturlig nok ta overhånd.

   Se nå bare på denne trette blant disiplene, om hvem av dem som skulle gjelde for å være størst! (v.24). Og da kommer de like fra påskemåltidet og innstiftelsen av nattverden, hvor Jesus har talt om at Han skal forrådes av en av dem, og hvor Han har talt om sin lidelse og død, dem til gode, og fremstilt seg selv nettopp som en tjener for dem, som sagt her: «Men jeg er som en tjener blant dere.» (v.27b).
   Og så tretter altså de om hvem av
dem som skal gjelde for å være størst! Ligner det oss ikke på en prikk?
   All verdens formaninger og irettesettelser (som de jo også får) kunne ikke ha forandret dette. Natur kan ikke forandres! Jesus gir dem dypest sett heller ikke et nytt ideal: «Nå skal dere gå inn for å være små» - nei, som den pedagog fremfor alle pedagoger Han er, og med sitt fullkomne kjennskap til menneskenaturen, så sier Han: Fortsett med det - fortsett å strebe etter å bli den største! Men nå skal dere høre hvordan det er i Guds rike - der er den minste, den største, og den øverste er alles tjener og lignende.
   Legg merke til hvordan Han ordlegger seg her. Han sier ikke: «Men slik
skal det ikke være blant dere,» men: «Men slik er det ikke ...»
   Og i kapittel 9 i Lukasevangeliet, hvor Han fremstiller barnet som idealet, sier Han: «For den som
er den minste iblant dere alle, han er stor.»
   Slik sier heller ikke Jesus til dem i Matt 4:19, at de
skal bli menneskefiskere, som et påbud de måtte etterfølge, men Han sier: «Så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.»
   Og dette skulle de bli som en følge av at de
fulgte Ham. (Se samme vers i Matteus).
   De ble altså ikke menneskefiskere ved å fokusere på å bli det, men ved å følge Jesus. Slik også når Jesus videre bruker
skal i teksten vår og andre steder, så er det tale om hva de vil bli, ved å følge, det vil si, bli i Ham.
   Gud gi oss å skjelne her!

   Når Han vil knekke deres selvklokskap og tro på seg selv, i henhold til Guds rike, så åpenbarer Han det rett og slett for dem, og da ser de - dess mer jeg streber på naturlig vis etter for eksempel å bli stor, dess mindre blir jeg da der! Dess mer jeg strekker meg etter målet på det vis som er naturlig for meg, dess lenger bort fra det kommer jeg.
   Dermed er det satt en bom for enhver kjødelig streben, og dermed også en fullstendig sønderknuselse for den som ser sannheten, virkeligheten og ufravikeligheten i dette. For slikt er aldeles imot naturen - unaturlig - for det naturlige menneske.
Slik kan jeg aldri bli!
   I denne sannhets erkjennelse sier Paulus: «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike.» (1 Kor 15:50). Og i denne sannhets erkjennelse sier Peter (som nok ikke var den minst aktive i diskusjonen om hvem som skulle gjelde for å være den største): «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.» (1 Pet 5:5).

   Du som ved dette ser deg som i en hengemyr (Davids dype gjørme (Sal 40:3)), hør Jesu, den virkelig stores, ord i teksten her: «Jeg er som en tjener blant dere.» (v.27b).
   Det er jo klart, at bare den i seg selv aldeles fortapte, kan høre og se
denne frelser (tjener).
   Er det ikke nok for deg å bli tjent av Ham?
   Hadde det skjedd noen feil, i og med at Jesus var blitt alles tjener? Noe Han ikke hadde regnet med fra først av, men som nå engang bare var blitt slik? Nei, nettopp til det var Han kommet til verden, for å
tjene deg til frelse! «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge ...» (Matt 20:28).
   Tjene deg, inntil det å dø for deg! Han er blitt deg «visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» (1 Kor 1:30) -
tjeneren Jesus, den største av alle!


   
Den som knust av dommen;
Lykkelig er kommen
Løs av lovens bann,
Frykter dog sitt hjerte,
Kjenner synd med smerte,
Lenges til sitt land.

E.K.