|
Jesus peker på det her - og Skriften peker
på det flere steder - viktigheten av å bevare Åndens enhet i fredens
sambånd. (Ef 4:3).
Legg merke til at det er Åndens enhet det tales
om. Ikke et meningsfellesskap, men de fine tråder som Ånden har spunnet.
De som spinnes - ikke ved at vi ser på hverandre og blir fornøyd med
det vi ser der - men ved at vi sammen ser på Jesus. Ved at Ånden får
gi oss det samme syn på Ham.
Dette er bånd vi burde be Gud inderlig om at Han måtte
styrke! I stedet har vi, i selvhevdelse, retthaveri, egeninteresse,
vrangvilje og rett og slett uvørenhet, så lett for å rive disse bånd
sønder.
Det som Gud har sammenføyd, det skiller vi.
Så viktig er dette at Paulus i Ef
4:26, ber om at du - ja, nettopp du
- ikke må la solen gå ned over din vrede. Med andre ord, gjør opp
den samme dag - og tilgi, i dag!
Jesus peker på
en helt bestemt konsekvens av indre strid, når Han sier: «Hvert rike
som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke
noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående.» (Matt
12:25).
Derfor: «- legg vinn på å bevare Åndens enhet
i fredens sambånd.» Med andre ord, gjør noe aktivt for det,
om nødvendig. Hør bare konsekvensen Jesus peker på en gang til: «Det
vil ikke bli stående.»
Det vokser opp en bitter rot, som ikke bare hindrer vokster
av liv, men tvert imot sprer død. (Hebr 12:15 og 2 Tim 2:17a).
Og Paulus skriver kort og godt: «- en Herrens tjener
må ikke ligge i strid.» (2 Tim 2:14). For hvem er vel vi, Herrens
menighet? Jo, det er til oss det er ropt fra himmelen at vår strid
er endt, og vår skyld betalt - ja, at vi har fått dobbelt av Herrens
hånd for alle våre synder. (Jes 40:2). Og vi skal altså ligge
i strid?
Nå skal vi samtidig være klar over at den strid som går
på det læremessige og den derav følgende forkynnelse, det er ikke
en indre strid i egentlig forstand - det er strid med en fiende som
er kommet innenfor - og den striden må vi alltid ta! Det er nemlig
en strid for å bevare Åndens enhet i fredens sambånd, mot den som
vil rive det fra hverandre!
Men tilbake til det vi taler om nå: - Vi lever i en fallen
verden, så strid er umulig å unngå - derfor taler også Paulus om å
ligge i strid. Det vil si, vedbli i strid.
Isak ble vedvarende forfulgt av Ismael. Han unngikk ikke
den striden, selv om han var løftessønnen! - Nei, det var nettopp
årsaken til striden. Årsaken til striden var altså at han var et fredens
barn! Men Isak selv var ikke skyld i det.
Unngikk Jesus strid? - kan vi spørre.
Spørsmålet er
altså hva du gjør med det, når det oppstår strid.
Det er en ting du aldri skal gjøre - som mange dessverre
gjør - sette ditt lys under en skjeppe. Å være utro mot det lys du
har fått, for å holde fred med dem som strider imot det altså.
Da er alt tapt!
Apostlene har mange, mange formaninger til oss om hvordan
vi bør te oss som kristne - vise ydmykhet, finne oss i urett, bære
over med, tilgi, og ikke minst, be om tilgivelse. - Men det var en
ting de aldri gjorde selv heller - de ba aldri evangeliets fiender
om tilgivelse for at de forkynte evangeliet. Og det er deres
formaning til oss, i denne sak: «Be ingen om tilgivelse for at du
forkynner evangeliet.» Gjør det bare ikke for å yppe til strid - for
det går også an - og den fristelsen kan være stor i gitte situasjoner
- men evangeliet er gitt til menneskers frelse. Dette har også
å gjøre med hva du gjør med striden. Unngå smitten!
Apostelen taler i Hebr 12:25 om den bitre rot, som volder
skade, så mange blir smittet av den.
Har du sett hvordan det går når det ligger en råtten
potet tett sammen med de andre? - Eller en råtten plomme midt i en
klase av friske? Det er ikke de friske som leger den syke. Den må
ganske enkelt fjernes. De må bort fra den. Og skal en potet det er
kommet råte på, fortsatt være brukbar til det den var tenkt til, så
må det syke skjæres bort - ellers så går hele poteten til grunne.
Det er jo denne «beskjærelse» Jesus taler om her i teksten.
Som nevnt, så
er strid uunngåelig i denne verden, selv om du for din egen del ønsker
og søker å unngå det.
|
Det er strid som har sin årsak i din synd mot andre. Du ble
overrumplet av et kan hende lett antennelig temperament, og så sa
eller gjorde du noe som aldri skulle vært sagt eller gjort. Eller
kan hende har synden selv tatt deg til fange - noe som meget vel kan
skje - og innhyllet i dette mørket, sier eller gjør du noe med fullt
overlegg som du aldri ville ha sagt eller gjort i «våken» tilstand.
Og så slåes du i samvittigheten. Hva da?
Det har også Jesus sagt klart: «Om du da bærer frem ditt
offer til alteret, og der kommer i hu at din bror har grunn til å
klage på deg, da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først
bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær frem ditt offer! Skynd
deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham
på veien.» (Matt 5:23-25a).
«Kommer i hu at din bror har grunn til å klage
på deg.» Du har altså gitt ham årsak til det.
Men dersom du da går til din bror, eller menigheten -
fordi du erkjenner din skyld - og sier: «Jeg skulle gjerne hatt det
ugjort, det jeg har forbrutt» - da er du fri. Da er det opp til dem.
Vil de på sin side ikke tilgi, eller ønske å utnytte denne situasjon
til å kreve deg for mer, eller legge noe bestemt på deg - det skjer
nemlig - så har du ingen plikt på deg til å godta det. Tvert imot,
så har de bud om å tilgi. Du er fri!
Dette må poengteres, for det er dessverre slik at noen
utnytter skyldfølelse hos andre.
Her i teksten
taler Jesus om det tilfelle, hvor din bror har syndet mot deg.
Og her viser Han også hva som er Hans overordnede mål med oppgjøret:
«Hører han på deg, så har du vunnet din bror.» (v.15b).
Målet er altså frelse! Han vil ikke at noe menneske - verken
din bror eller du selv - skal gå til grunne i sin synd.
Du skal først
og fremst gå til ham alene. Du skal ikke spre det utover. Og
så heter det videre: «Tal ham til rette.» Du skal altså nevne hans
synd for ham, med det rette navn. Hører han på deg, så har
du vunnet ham. Men om han ikke gjør det, da skal du tale med andre
troende om det - noen som du har tillit til - så også de kan minne
ham om det eventuelt. Hører han heller ikke da, så skal du gjøre det
allment kjent blant de troende. Og merk deg! - Dette er ikke baktalelse,
men Herrens vei. Husk bare på målet - at han skal høre og bli
vunnet. Og merk deg også - menigheten er de troende, og ikke et eller
annet bestemt styre. De styrer nemlig ofte skuta som de selv
vil.
De troende er ikke kalt til å underlegge seg, nærmest
blindt, et styre - de er tvert imot kalt til å prøve et styre, til
enhver tid, og i enhver sak.
Er det kommet
så vidt med den som har syndet mot deg, så skal han være for deg som
en hedning og en toller! (v.17b) - for det er hva han nå er for Gud.
Det mennesket slik binder på jorden, det er også bundet
i himmelen. Det er altså bare én mulig løsning på dette: Erkjennelse
og bekjennelse! Uten dette er du fortapt! Har du lyst
til strid, når du hører dette? Har du lyst til strid, så
hør dette nøye først.
Men tilgir (løser) din bror deg innfor Guds åsyn, etter
dette Jesu ord og anvisning, så er du også løst i himmelen. Men merk
deg: Har du offentlig for en eller flere erkjent og bekjent at du
gikk feil, så er du fri enten mennesker vil tilgi deg, eller ikke.
Vi er ikke kalt
til å leve i strid, men til å hjelpe hverandre til glede ifølge
2 Kor 1:24, og det ved den milde Guds Ånd som er gitt oss.
V. 19 - 20.
Merk deg nøye sammenhengen her - det er når de som er samlet i Hans
navn (v.20),
blir enige om å be Faderen om noe, at det også skal gis dem. Og du
vet, det er nok ikke alt du har frimodighet til å be om i Hans navn.
Du vil nok helst være viss på at det også er i samsvar med Hans vilje.
«For hvor
to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»
(v.20).
Dette vers er et vers som nok helst brukes som trøstevers,
når vi synes det er kommet lite folk til møtet - men hør du! Det er
Guds eget ord, Guds eget løfte til oss - Han vil være
der!. Les det nå, og se om du ikke ser mer i det da.
|
Nyttårsdag
/ Jesu navnedag
