«Og ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (v.27).
   Et yndet og meget brukt ord av mer og mindre velmenende «vekkelsespredikanter.» Et ord som er godt anvendelig til å skape uro i folk - noe de da gjerne holder for å være «vekkelse.»
   Sannheten er vel heller den at de skremmer opp de som ikke skulle være skremt - nemlig de som er av sannheten og derfor vel på det rene med sin egen skrøpelighet og bedragerske hjerte, mens de som skulle vært vakt - ofte disse vekkelsespredikantene selv - går like steile omkring.
   At du som en kristen, det vil si, en som har tatt sin tilflukt til Jesus, blir urolig for sin sjel og tviler på sin nådestand - det er ikke vekkelse, det er anfektelse, og altså ikke noe Gud vil. Vekkelse er av Den Hellige Ånd, anfektelse er av motkreftene. Hør Jesu ord her i teksten: «Kom til meg!»

   Likevel, det er en kraftig vekkelsestone i dette Jesu ord. Det er bare den forskjell at Han ikke anvender det for å støte mennesker bort, men tvert imot for å dra dem nettopp til seg. «Det er bare ved meg frelse er oppnådd! - Derfor, kom til meg!»

   Slik anvendt er det en sann vekkerøst i dette. 
   Det er aldri Guds ords - og dermed ikke Guds eget - mål, å støte mennesker bort fra seg. Hele hensikten med å åpenbare menneskets ugunst hos Gud, ved hva det er i seg selv, er at det skal få gripe frelsen i Jesus Kristus - eller som en som har levd en stund med Herren heller ville si: Bli grepet av frelsen i Jesus Kristus.

   Men la oss bli i disse «vekkelsespredikantenes» verden et lite øyeblikk til. «Men Han sier: Den som Sønnen vil åpenbare det for!» Så fremstår Jesus som en meget hård herre, som skalter og valter med menneskesjeler som om det skulle være ting. Denne vil jeg åpenbare det for, men ikke denne. De kan rope seg trette, det blir som jeg vil allikevel. Jeg velger den jeg «liker.»
   Nei, takk Gud! - det er ikke slik. To steder, bare i teksten vår, går det klart frem hvem de er som Jesus vil åpenbare det for: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære» (v.26), og: «...de umyndige.» (v.25).

   Jesus hadde nettopp vært i en disputt med en flokk i Israel som - i egne øyne - kunne Guds ord og kjente Guds rike bedre enn Ham. Men hør hva resultatet av deres meninger og deres bibeltroskap er: «Selv har dere ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har dere hindret.» (Luk. 11,52).
   For en dom! Og merk deg, dette er dommen over deres gudsdyrkelse - deres tjeneste - deres gode vilje - deres iver for sannhet og rett!
   Hvordan kunne det bli slik? Jesus sier det i samme vers: «Selv har dere ikke gått inn!» Hvordan skulle de da kunne lede andre inn?
   De kunne nok være alvorlige vekkelsespredikanter, og de kunne nok legge ut en masse av loven og om loven - og de kunne si mye om den kommende Messias. Men evangeliet var et lukket rom for dem. Guds sanne nåde var en aldeles fremmed ting for dem.
   Noen ville da kunne si: Men det er den da for oss også! Ja, for  vårt kjød og blod er den det - men en frelst sjel vet hva Guds nåde er, og han vet hva den utretter i et menneskes liv. Hvordan? Fordi han er selv gått inn! Og det var nettopp gjennom den dør som heter Guds nåde - slik den er åpenbart i Jesus Kristus. Ja, nettopp i Jesus Kristus! Hør bare Hans kall til deg her: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (v.28).
   Legg deg på hjertet hva Jesus gjør her - Han kaller deg til seg: «Kom til meg!» - Og så fremstiller Han seg som den som gir hvile - som den som har makt til å gi mennesket hvile. «Alt er overgitt til meg av min Far.» (v.27a). Alt!

   Hvor mye «kristendom» er det ikke på markedet, som skal vise mennesket veien til hvile? Og så er det alltid ved å gjøre noe bestemt. - Ved å følge et skjema. - Ved en eller annen metode.
 

   Se nå det bakvendte i alt dette - at en skal finne hvile ved å gjøre noe! Den som allerede strever, og allerede har tungt å bære, skal altså finne hvile ved å pålegge seg enda mer?! Nei, ved meg, sier Herren - ved min person og ved min gjerning.
   Hvordan - og hvorfor - skal jeg finne hvile ved å komme til Ham? Fordi det i Ham er oppfylt alt! Det er et fullbrakt verk! Hva trodde du fullbrakt betydde?
   Evangeliet er i sannhet en lite kjent sak i verden. Og også midt i menigheten.

   Hvorfor har Gud gjort det så vanskelig at det er skjult for mennesket, sier mang en. Men hørte du ikke Jesu ord? - Gud har ikke skjult det for andre enn de vise og forstandige. For de umyndige har Han åpenbart det. Det vil si at evangeliet er for dem. Den som kommer til Herren som en umyndig - det vil si, en fattig i ånden - han går ikke tomhendt bort. Men den som kommer til Herren som vis og forstandig, han har noe å miste før han kan se.
   Vis og forstandig i denne sammenheng, betyr rett og slett at man tror seg å være det, uten at det er tilfelle. En setter sin vishet og forstand opp imot Guds ord.

   Det er salig å se at Jesus fryder seg over Guds vei her (v.25), og i parallellteksten i Lukas 10, 21, står det at «I samme stund frydet Han seg i Den Hellige Ånd, og sa ...»
  Dette er til behag for Gud. (v.26). Å skjule det for de vise og forstandige? Ja, men også - og enda mer - å åpenbare det for de umyndige. Det forstår vi av Jesu kall i det 28 vers her.

   V.29. I Norsk Bibel - som vi bruker her - og i tidligere norske oversettelser, leser vi i Jer. 6,16: «Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler.» Ser du likheten med v. 29 her? Guds ord henger fint sammen.
   Men i den såkalte King James oversettelsen av dette verset - og det er mer i samsvar med grunnteksten - heter det: «Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! osv.» Ser du forskjellen her? Det første taler om en vei til det gode, - den andre fremstiller veien i seg selv som god. Når du da hører Jesu ord fra Joh. 14, 6: «Jeg er veien og sannheten og livet,» så forstår du hva det dreier seg om - og at det Jesus taler om i vers 29 og 30 ikke er en påleggelse av byrder, men tvert imot en frigjørelse fra dem. I Ham er du satt fri!
   Det er det åk du er kalt til å ta imot fra Ham, og det er den lære du er kalt til å motta og leve i. Det er dette som gjør byrden lett og veien salig å gå, selv om det koster å være en Jesu disippel i denne verden.

   «Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.» (v.29). Å være et saktmodig menneske, er definert som et menneske som har lagt sin sak i Guds hånd. Denne saktmodighet og ydmykhet innehadde Jesus: «Og av meg selv gjør jeg intet, men slik som Faderen har lært meg, slik taler jeg dette.» (Joh. 8,28b).
   Denne saktmodighet og denne ydmykhet er også du kalt til - og den viser seg i et menneskes liv, nettopp i at det til syvende og sist alltid legger sin sak i Herrens hånd, idet det erkjenner sin egen hjelpeløshet, blindhet og fortapthet. Det er med andre ord en saktmodighet og ydmykhet ikke noe menneske kan ta seg til, men kommer (gis) nettopp ved sannhets erkjennelse.
   «Alt er overgitt til meg,» sa Jesus. - Altså gitt Ham. Slik også med oss - alt vi måtte ha, er i tilfelle gitt oss. Han fikk alt fordi Han var Sønn, lydig til døden. Vi ved vår tilflukt til Ham.

   Og så, til slutt - det er mer enn fysisk hvile Jesus har kalt oss til - det er hvile for sjelen! (v.29b). Uten et åpnet øye for evangeliets herlighet, er denne hvile utelukket! Merk deg det!

E.K.