Tilbake            
                                               Lysmesse

 

 

 

 

 

Han er lyset!

Joh 8:12

   12. Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.

   Jeg stanser i kveld for ett eneste vers - og jeg har satt som overskrift over denne talen: Han er lyset!
   «Legg vinn på opplesningen av Skriften,» formanes det i 1 Tim 4:13. Det var jo særlig viktig i den tid det ble skrevet, da det var mange analfabeter blant vanlige folk – viktig også i i dag det, men nå altså kun ett vers denne gang!

   Igjen talte Jesus til dem! I dette igjen åpenbares igjen for oss Guds tålmodighet, langmodighet og vilje til å frelse, også dem som står Ham imot. Det minner oss om de mange utsagn for eksempel i det Gamle Testamente, som i Jes 65:2-3: «Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker, til et folk som stadig krenker meg rett opp i ansiktet, som ofrer i hagene og brenner røkelse på teglsteinene osv.»

   Les gjerne versene om igjen, og stans vel og lenge for hva slags folk, og hva slags gjerninger som fulgte det folk Han hele dagen strakte ut sine hender til!
   Og så leser vi i vår tekst altså: «Igjen talte Jesus til dem og sa.» Det er den samme Herre som til alle tider har søkt menneskets frelse - Han som har båret over med, som har latt seg krenke, ja som til sist har gitt sitt liv for at vi skulle leve. Og her ligger selve årsaken til at Herren har kunnet bære over med, og ikke har måttet fullstendig utslette denne syndige og falne skapning som krenker Ham like opp i ansiktet - mennesket, - Han skulle selv gi sitt liv til en soning for våre synder.

   Har Herren da spart på noe, når det gjelder din frelse?
   Begynner du å se noe av dette, da bekreftes nettopp hva Jesus sier her: «Jeg er verdens lys!» Han er lyset fra Gud - Han er lyset over Gud, så du ser Ham - og Han er ved det verdens lys, lys for verden. 

   Det var Jesu primære oppgave, å lære oss Gud å kjenne, det vil si, føre oss tilbake til Ham, og det ved å åpenbare seg som den frelser «som sparte seg ei, men allting Han ofret for meg.» Han er Guds lys, og Han er verdens lys! Det vil si, at Han er det lys Gud har gitt oss til å kjenne seg selv. Den som virkelig ser Jesus, ser Faderen ifølge Joh 14:9. Jesus taler kraftige ord, og taler dem like ut, uten hensyn til at mennesker anså Ham både for stormannsgal og besatt. Her står en tømmermannssønn fra Nasaret (hedningenes Galilea) frem og sier ting som: «Jeg er verdens lys!» «Jeg er verdens frelser!» «Jeg og Faderen vi er ett!» «Den som følger meg ... skal ha livets lys!» og lignende. Og det er dette konsekvente ved Jesus, som både sier oss hvem Han er, nemlig: Sannheten! - og som mennesket reagerer så kraftig imot, fordi det stiller deg på et helt konkret valg. Her er ingen mulighet for å bukte seg utenom, til egen fordel. Det vil si, det man tror er til egen fordel. «Du velsignede skoddeheim,» som en stor dikter har sagt. Vi elsker «skoddeheimen,» hvor ting ikke er helt klare, og helt avgjorte, så vi kan jukse oss videre på ett vis, uten oppgjør og uten omvendelse.

   «Igjen talte Jesus til dem!» Det var nettopp hva Han gjorde - Han talte! Han appellerte ikke. Det vil si - Han talte ikke til fornuften - «Du forstår vel at når osv. osv.» Det var i tilfelle bare for å gjøre dem oppmerksom på, hvor lite deres egne tanker dugde, noe som igjen førte til selverkjennelse. Nei, Han stilte frem for dem, sannheten og løgnenmørket og lyset, og sa: Slik erdet!
   Dette er mennesket i sin falne stand meget lite glad i, blant annet på grunn av det forannevnte, men også fordi mennesket da blir stående aldeles uten ære for Gud. Det har da ikke noe annet igjen - der hvor lyset er sluppet til - enn et påtrengende, og aldeles nødvendig, frelsesbehov. Det er jo ikke mye å skryte av! Ikke noe å rose seg av! Hvordan skal jeg kunne leve med det? Det er den trange port, og den smale vei, på hvilken mennesket finner sin frelse.
   De følger da ikke lenger sine egne tanker, som de jøder vi leste om hos Jesaja, men lyset! De følger lyset! - eller rettere ledes/drives av lyset!

   Appellen fører til, at mennesket tror det selv har kommet frem til slutningen, eller i alle fall selv har forstått det, nå når det bare fikk det skikkelig forklart, slik som for eksempel all appellforkynnelse i frelsessaken fører til, at mennesket tror det selv har bidratt i sin frelse, og derfor sier: «Jeg har tatt et standpunkt for Jesus!» «Jeg har omvendt meg!» «Jeg har bøyd meg!» «Jeg har døpt meg!» og lignende. Ja, du legger nok merke til det lille, men betydningsfulle ordet på tre bokstaver som går igjen her: Jeg!
   En kristen derimot, må erkjenne og bekjenne, midt imot sitt protesterende kjød, at dette er av Gud alene! Hva jeg selv eventuelt skal ha bidratt med, blir mer og mer en gåte.

   Visst bestemte jeg meg, og ja visst bøyde jeg meg osv., men hvor lenge bar denne min viljesbeslutning? Hvor lenge holdt det?
   Jeg har i lyset fått se og erfare, at ingenting kan bygges på den det vil si, på meg. Han har ført meg til erkjennelse på de mest underlige veier, som jeg nok ikke kan forstå fullt ut, før i himmelen en dag. Min frelse er en Guds sak aleneHan har gjort det! Mitt eget har bare vært i veien for Gud. Jeg har bare trettet Ham med mine synder, og voldt Ham møye med mine misgjerningersom Han sier til israelsfolket i Jes 43:24.

   Jeg er verdens lys! sier Jesus her, og på denne tale følger så et veldig løfte: «Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» 
   Legg merke til at du her kun får Hans ord! Du får ikke noe bevis på forhånd. Han taler dette til deg! Hører du hva Han sier? Du har fått Hans ord! Det hører du vel? Men du får ikke noe mer! Dette Han taler til deg er en forpliktelse. Og det er ikke som du ofte får det fremstilt i så mye «kristen» forkynnelse, du som må forplikte deg på noe - det er Han som forplikter seg! Han gir deg jo et løfte, som du hører. Og Han sier ikke engang: «Den som vil følge meg!» men: «Den som følger meg!» 
   Den som altså er kommet i den salige stilling, at han faktisk følger Jesus, han skal også få ha livets lys, og slippe å vandre i mørket. Men som vi da - forhåpentligvis! - ser, så følger en da et lys utenfor seg selv. En har da gitt opp sitt eget, som ubrukelig materiale, en har med andre ord, «mistet sitt liv,» som Jesus taler om blant annet i Matt 16:25. Ja, dette er virkelig dødens vei for alt kjød.

   Legg merke til at når Jesus kaller på mennesker, og «appellerer,» med et «Kom til meg!» eller «Kom hit!» så følger det alltid en grunn på. «Kom til meg!  - For jeg er verdens lys!» «For jeg er den som Gud har sendt!» «For jeg er den som gir hvile!» «For jeg er verdens frelser!» «Frykt ikke! Det er jeg!» osv. Alltid dette «Jeg er
   Du ser, Han «appellerer» ikke slik, at du blir stående igjen med noe av ditt eget, men med Ham! Alt det Han her sier, er lysover Ham. Det kastes lys over Hans person, så du skal bli stående igjen med det.
   Derfor har dette å følge Ham, alltid en grunn utenfor oss - en grunn i Ham! Det er riktignok jeg som følger Ham, men det er fordi «Han er mitt lys!» «Han er min frelse!» - og den som har kommet langt i erkjennelse vil rett og slett si: «Fordi Han er Jesus!»
   Her er det samsvar mellom Jesus og Hans troende. De vandrer i sannheten. Hans «Jeg er,» besvares av dem med deres «Han er

   Et menneskes omvendelse og frelse, har altså ikke sin grunn i, at menneskets fornuft til sist har kommet til den slutning osv., men i lys! Sin grunn i lys! Lys fra himmelen! Jesus Kristus selv! Han er min overbevisning! Og jeg er en troende, akkurat så lenge som dette lys skinner for meg. Så lenge dette lys skinner for meg, følger jeg Ham - idet dette lys ikke lenger skulle skinne for meg, er jeg overlatt til meg selv og mine egne tanker - det vil si, mørket.
   Hvordan står det så til med den kristne menighet i dag? er den så fattig, blind, ussel og naken i seg selv, at den følger dette lys? - eller følger den sitt eget lys, slik som israelittene det klages over i Jesajas bok?
   Stans bare et øyeblikk for dette store alvor: Det var disse - etter sine egne tanker gudsdyrkende israelitter - som endte opp med å sage Jesaja, Guds utsendte profet, i to! De drepte ham i sitt bitre hat mot den sannhet han forkynte, på verst tenkelige måte! Siden skjedde det samme med Herren selv - Han som ikke bare forkynte sannheten, men er selv sannheten. Det var altså mennesker i den samme situasjon, som endte opp med å korsfeste Jesus, Guds Sønn!
   Hva lys følger menigheten? Det er ikke et likegyldig spørsmål, forstår vi vel da?

   «I ditt lys ser vi lys!» vitner salmisten i Sal 36:10. Vend det også da om, og spør: Hva da, om det ikke er i Hans lys vi vandrer? hva «lys» vandrer vi i da?
   Jesus sier et sted: «Se til, at lyset i deg ikke er mørke!» (Luk 11:35). Og i Joh 11:10: «Men den som vandrer om natten, han snubler, fordi lyset ikke er i ham.» Måtte du og jeg få ta dette til oss i dag! Måtte Guds menighet få ta til seg dette i dag!: - uten dette lys snubler vi! Det må være så velment, og så åndelig, det bare vil og kan: Vi snubler!

   «Jeg er verdens lys


   
Vår formørkede forstand
Kan jo ikke sannhet kjenne,
Uten
din den gode Ånd
Vil sitt lys i oss opptenne;
Godt å tenke, tale, gjøre,
Dertil må din Ånd oss føre.

E.K.