|
Jeg
stanser i kveld for ett eneste vers - og jeg har satt som overskrift
over denne talen: Han er lyset!
«Legg vinn på opplesningen av Skriften,» formanes
det i 1 Tim 4:13. Det var jo særlig viktig i den tid det ble skrevet,
da det var mange analfabeter blant vanlige folk – viktig også i i
dag det, men nå altså kun ett vers denne gang!
Igjen talte Jesus til dem! I dette igjen
åpenbares igjen for oss Guds tålmodighet, langmodighet og vilje til
å frelse, også dem som står Ham imot. Det minner oss om de mange utsagn
for eksempel i det Gamle Testamente, som i Jes 65:2-3: «Hele dagen
bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk, som går på den
vei som ikke er god, og følger sine egne tanker, til et folk som stadig
krenker meg rett opp i ansiktet, som ofrer i hagene og brenner røkelse
på teglsteinene osv.»
Les
gjerne versene om igjen, og stans vel og lenge for hva slags
folk, og hva slags gjerninger som fulgte det
folk Han hele dagen strakte ut sine hender til!
Og så leser vi i vår tekst altså: «Igjen talte
Jesus til dem og sa.» Det er den samme Herre som til alle tider har
søkt menneskets frelse - Han som har båret over med, som har latt
seg krenke, ja som til sist har gitt sitt liv for at vi skulle leve.
Og her ligger selve årsaken til at Herren har kunnet
bære over med, og ikke har måttet fullstendig utslette denne syndige
og falne skapning som krenker Ham like opp i ansiktet - mennesket,
- Han skulle selv gi sitt liv til en soning for våre
synder.
Har
Herren da spart på noe, når det gjelder din frelse?
Begynner du å se noe av dette, da bekreftes
nettopp hva Jesus sier her: «Jeg er verdens lys!» Han
er lyset fra Gud - Han er lyset over Gud,
så du ser Ham - og Han er ved det verdens
lys, lys for verden.
Det var Jesu primære oppgave, å lære oss Gud å kjenne,
det vil si, føre oss tilbake til Ham, og det ved å åpenbare seg som
den frelser «som sparte seg ei, men allting Han ofret for meg.» Han
er Guds lys, og Han er verdens lys!
Det vil si, at Han er det lys Gud har gitt oss til å kjenne seg selv.
Den som virkelig ser Jesus, ser Faderen ifølge Joh
14:9. Jesus taler kraftige ord, og taler dem like ut, uten hensyn
til at mennesker anså Ham både for stormannsgal og besatt. Her står
en tømmermannssønn fra Nasaret (hedningenes Galilea) frem og sier
ting som: «Jeg er verdens lys!» «Jeg er verdens frelser!» «Jeg og
Faderen vi er ett!» «Den som følger meg ... skal ha livets lys!»
og lignende. Og det er dette konsekvente ved Jesus, som både sier
oss hvem Han er, nemlig: Sannheten! - og som mennesket
reagerer så kraftig imot, fordi det stiller deg på et helt konkret
valg. Her er ingen mulighet for å bukte seg utenom, til egen fordel.
Det vil si, det man tror er til egen fordel. «Du velsignede skoddeheim,»
som en stor dikter har sagt. Vi elsker «skoddeheimen,» hvor ting ikke
er helt klare, og helt avgjorte,
så vi kan jukse oss videre på ett vis, uten oppgjør og uten omvendelse.
«Igjen talte Jesus
til dem!» Det var nettopp hva Han gjorde - Han talte!
Han appellerte ikke. Det vil si - Han talte ikke
til fornuften - «Du forstår vel at når osv. osv.» Det var i tilfelle
bare for å gjøre dem oppmerksom på, hvor lite deres egne tanker dugde,
noe som igjen førte til selverkjennelse. Nei, Han stilte frem for
dem, sannheten og løgnen, mørket og lyset,
og sa: Slik erdet!
Dette er mennesket i sin falne stand meget lite
glad i, blant annet på grunn av det forannevnte, men også fordi mennesket
da blir stående aldeles uten ære for Gud. Det har da ikke noe annet
igjen - der hvor lyset er sluppet til - enn et påtrengende, og aldeles
nødvendig, frelsesbehov. Det er jo ikke mye å skryte av!
Ikke noe å rose seg av! Hvordan skal jeg kunne leve
med det? Det er den trange port, og den smale vei, på hvilken mennesket
finner sin frelse.
De følger da ikke lenger sine egne tanker,
som de jøder vi leste om hos Jesaja, men lyset! De
følger lyset! - eller rettere ledes/drives av lyset!
Appellen fører
til, at mennesket tror det selv har kommet frem til
slutningen, eller i alle fall selv har forstått det,
nå når det bare fikk det skikkelig forklart, slik som for eksempel
all appellforkynnelse i frelsessaken fører til, at mennesket tror
det selv har bidratt i sin frelse, og derfor sier:
«Jeg har tatt et standpunkt for Jesus!» «Jeg har
omvendt meg!» «Jeg har bøyd meg!» «Jeg har
døpt meg!» og lignende. Ja, du legger nok merke til det lille, men
betydningsfulle ordet på tre bokstaver som går igjen her: Jeg!
En kristen derimot, må erkjenne og bekjenne, midt
imot sitt protesterende kjød, at dette er av Gud alene!
Hva jeg selv eventuelt skal ha bidratt med, blir mer og mer en gåte.
|
Visst
bestemte jeg meg, og ja visst bøyde jeg meg osv., men hvor lenge bar
denne min viljesbeslutning?
Hvor lenge holdt det?
Jeg har i lyset fått se og erfare,
at ingenting kan bygges på den det vil si, på meg. Han
har ført meg til erkjennelse på de mest underlige veier, som jeg nok
ikke kan forstå fullt ut, før i himmelen en dag. Min frelse er en
Guds sak alene. Han har gjort det! Mitt
eget har bare vært i veien for Gud. Jeg har bare trettet
Ham med mine synder, og voldt Ham møye med mine misgjerningersom Han
sier til israelsfolket i Jes 43:24.
Jeg
er verdens lys! sier Jesus her, og på denne tale følger så et veldig
løfte: «Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets
lys.»
Legg merke til at du her kun får Hans ord!
Du får ikke noe bevis på forhånd. Han taler dette til deg!
Hører du hva Han sier? Du har fått Hans ord! Det hører du vel? Men
du får ikke noe mer! Dette Han taler til deg er en forpliktelse.
Og det er ikke som du ofte får det fremstilt i så mye «kristen» forkynnelse, du som
må forplikte deg på noe - det er Han som forplikter
seg! Han gir deg jo et løfte, som du hører. Og Han sier
ikke engang: «Den som vil følge meg!» men: «Den som følger meg!»
Den som altså er kommet i den salige stilling, at
han faktisk følger Jesus, han skal også få ha livets lys, og slippe
å vandre i mørket. Men som vi da - forhåpentligvis! - ser, så følger
en da et lys utenfor seg selv. En har da gitt opp
sitt eget, som ubrukelig materiale, en har med andre ord, «mistet
sitt liv,» som Jesus taler om blant annet i Matt 16:25. Ja, dette
er virkelig dødens vei for alt kjød.
Legg
merke til at når Jesus kaller på mennesker, og «appellerer,» med et
«Kom til meg!» eller «Kom hit!» så følger det alltid en grunn på.
«Kom til meg! - For jeg er verdens lys!» «For jeg er den som
Gud har sendt!» «For jeg er den som gir hvile!» «For jeg er verdens
frelser!» «Frykt ikke! Det er jeg!» osv. Alltid dette «Jeg er!»
Du ser, Han «appellerer» ikke slik, at du blir stående
igjen med noe av ditt eget, men med Ham! Alt det Han her sier, er lysover Ham. Det kastes lys over Hans person,
så du skal bli stående igjen med det.
Derfor har dette å følge Ham, alltid en grunn utenfor oss
- en grunn i Ham! Det er riktignok jeg som
følger Ham, men det er fordi «Han er mitt lys!» «Han er min frelse!»
- og den som har kommet langt i erkjennelse vil rett og slett si:
«Fordi Han er Jesus!»
Her er det samsvar mellom Jesus og Hans troende.
De vandrer i sannheten. Hans «Jeg er,» besvares
av dem med deres «Han er.»
Et
menneskes omvendelse og frelse, har altså ikke sin grunn i, at menneskets
fornuft til sist har kommet til den slutning osv., men i lys!
Sin grunn i lys! Lys fra himmelen! Jesus Kristus selv! Han
er min overbevisning! Og jeg er en troende, akkurat så lenge
som dette lys skinner for meg. Så lenge dette lys skinner for meg,
følger jeg Ham - idet dette lys ikke lenger skulle skinne for meg,
er jeg overlatt til meg selv og mine egne tanker - det vil si, mørket.
Hvordan står det så til med den kristne menighet
i dag? er den så fattig, blind, ussel og naken i seg selv, at den
følger dette lys? - eller følger den sitt eget lys,
slik som israelittene det klages over i Jesajas bok?
Stans bare et øyeblikk for dette store alvor: Det
var disse - etter sine egne tanker gudsdyrkende israelitter - som
endte opp med å sage Jesaja, Guds utsendte profet, i to! De drepte
ham i sitt bitre hat mot den sannhet han forkynte, på verst
tenkelige måte! Siden skjedde det samme med Herren selv - Han
som ikke bare forkynte sannheten, men er selv sannheten.
Det var altså mennesker i den samme situasjon, som endte opp med å
korsfeste Jesus, Guds Sønn!
Hva lys følger menigheten? Det er ikke et likegyldig
spørsmål, forstår vi vel da?
«I ditt lys
ser vi lys!» vitner salmisten i Sal 36:10. Vend det også da om,
og spør: Hva da, om det ikke er i Hans lys vi vandrer? hva «lys» vandrer
vi i da?
Jesus sier et sted: «Se til, at lyset i deg ikke er mørke!» (Luk
11:35). Og i Joh 11:10: «Men den som vandrer om natten, han snubler,
fordi lyset ikke er i ham.» Måtte du og jeg få ta dette til oss i
dag! Måtte Guds menighet få ta til seg dette i dag!: - uten
dette lys snubler vi! Det må være så velment, og så åndelig, det
bare vil og kan: Vi snubler!
«Jeg
er verdens lys!»
|
Lysmesse
