Tilbake            
                                               Kristi åpenbaringsdag

 

 

 




 

Som lys er jeg kommet til verden el. Hans bud er ... !

Joh. 12, 42 - 47

   42 Likevel var det mange som trodde på Ham, også av rådsherrene. Men for fariseernes skyld bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. 43 For de ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud. 44 Men Jesus ropte og sa: Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på Ham som har sendt meg. 45 Og den som ser meg, ser Ham som har sendt meg. 46 Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket. 47 Om noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.

Vi tar også med oss noen flere vers:

   48 Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag. 49 For jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen, som har sendt meg, Han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale. 50 Og jeg vet at Hans bud er evig liv. Det som jeg da taler, det taler jeg slik som Faderen har sagt meg.
 

   Det er veldig mye tale i dag, om å tale som Guds ord – å holde frem det som Guds ord forkynner oss akkurat slik som det står. – Og det er det også all mulig grunn til, for det er så mange av dem som mener seg å være Ordets forkynnere som taler midt imot det Guds ord forkynner, og vrir og dreier på det, for å få det smakelig for det uomvendte menneske.
   Men nå er saken bare den, at Guds ord blir aldri smakelig for det menneske som er fornøyd med sitt eget, og derfor ønsker å fortsette i sitt eget. Guds ord smaker bare den som søker redning og frelse – nettopp fra sitt eget.
   Det er mange som søker til den troende forsamling for å søke redning fra sykdom for eksempel fra psykiske plager, fra tomhetsopplevelse – altså mangel på mening med livet – eller rett og slett fra død og fortapelse. En vil jo til himmelen! Og en kan en få lov til å søke Gud for alt dette – det kan være begynnelsen for mange – men det den som er av sannheten først og fremst søker redning fra, det er seg selv. En har i Guds ords lys funnet at en er en fortapt synder innfor Gud. Mitt eget er under dommen!
   Dette er det som kalles det vakte stadium. En er blitt vakt opp av syndesøvnen og står dømt innfor Gud. Men det er her Den Hellige Ånd – Jesu Kristi Ånd – får åpenbare for hjertet, det Han her peker på: «Og jeg vet at Hans bud er evig liv.» (v.50a). Hans bud = Hans vilje.
   Faderen har ved sitt ord, og ved sin Ånd, brakt deg til denne erkjennelse for å kunne nå deg med sitt evangelium – om frelsen i Jesus alene
   Du som måtte sitte og kjenne på en dom i hjertet på grunn av din synd – du er en fullmoden frukt. Du er klar til å høstes inn for Guds rike. Det er ikke slik som du gjerne tenker, at nå er det umulig for meg – nå er jeg så langt borte fra Guds rike og Hans frelse som et menneske kan komme – men det er tvert imot: Da du ikke hadde disse problemer med din egen synd, men levde borte fra Gud, i ditt eget, uten å føle noe spesielt ved det, da var du langt borte fra Guds rike. Men ikke nå, når du kjenner dommen så snart du ser på ditt eget, og skal veie og måle det med Guds mål.
   Men nå er det jo ikke frelse i å bli klar over sin egen synd, og oppleve dommen over den. Nei, da er du jo ikke kommet lenger enn nettopp til Guds dom!
   Men så hører du altså dette: «Og jeg vet at Hans bud er evig liv.» (v.50a).
   Og hør Jesu ord nå – for om det etter hvert er mange prester og forkynnere som ikke taler som Guds ord – så er det nettopp Guds ord du hører når Han taler til deg, som Han også sier i teksten her: «For jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen, som har sendt meg, Han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale.» (v.49). Og hva er det så Han sier? «Jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.» (v.47b).
   Når dette budskap er gått opp for et menneskes hjerte, da er det et frelst menneske. Da søker det ikke først og fremst redning og hjelp og alt det der – det søker først og fremst Jesus! Og det søker Faderen som er åpenbart i Jesus – som Jesus forkynner det her: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på Ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser Ham som har sendt meg. (v.44-45). Du ser at dette er Faderen – og slik er Faderen: «Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket.» (v.46).
   Han er altså den som har sendt sin egen Sønn til verden som et lys, for at jeg – nettopp jeg – ikke skulle bli i mørket.
   Det er først ved åpenbaringen av Gud, ved Jesus Kristus, at jeg som er en synder våger å nærme meg Ham. Som det heter i en sang: «Gud er oss ikke streng og vred, Det kan vi derav vite, At Han har sendt sin Sønn her ned For verdens synd å lide.»
   Det er som Jesus sier: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg!» (Joh. 14,6). Og i Luk. 10,22: «Alle ting er overgitt til meg av min Far. Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
   Hvem vil Sønnen åpenbare det for? I utgangspunktet for alt som heter menneske: «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» (1 Tim. 2,4). Men likevel kan vi tale om – i snevrere forstand – dem som lar Guds ord slippe til. De som bøyer seg for Ordet og gir det rett, der det kommer til deg med sitt lys.

   Derfor føyer Jesus også til, dette salige ord om at Han ikke er kommet for å dømme oss, men tvert imot frelse – at «den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag.» (v.48). 
   Altså, du tok ikke imot – men motsto - lyset som var sendt deg!

E.K.

   Det du hørte var sannhetens – ja, selve Faderens ord – og du støtte det fra deg! Det blir deg til en evig dom!
   Men Jesus er altså sendt fra Faderens trone i himmelen for å være et frelsens lys for deg. Hvorfor da ikke bare la Han få være det for deg, som Faderen har sendt Ham til å være?

   Jesus, jeg erkjenner at jeg ikke finner ut av dette – eller frem til himmelen det vil si, Faderen – uten ved deg alene! Du må være A og Å for meg. Begynnelsen og enden i enhver sammenheng.
   Er det så vanskelig? Ja, det er det fordi vi har dette i oss fra fallets dag av, at vi setter lit til vårt eget, og ikke kan tenke oss en situasjon, hvor Gud ikke krever noe – en innsats – også av oss.
   Evangeliet – at den innsats og den kvalitet Han krever, har Han i sin nåde gitt oss i en annen - det er et uforståelig budskap for vår natur. Det kan bare - ved Guds Ånd - tros.
   Men slik taler altså Ordet. Det er jo nettopp det Jesus forkynner her: «Jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.» (v.47b).
   Men hvis Han er kommet for å frelse verden, hva er det da du arbeider med? Hvis du da fortsetter å arbeide på dette – da avviser og forkaster du jo Hans frelse, ved det. Ikke sant?
   Når det gjelder denne saken, da skal du legge dine hender i fanget og bare si Gud takk for Hans usigelige gave. (2 Kor. 9,15). Det som skulle – og måtte – gjøres, er gjort!
   Hvor er så vår ros? Den er utelukket, sier Paulus. (Rom. 3,27). Utelukket! Det er bøygen for så mang en. Det er årsaken til at evangeliet blir så kontant avvist av mange. Også av mange av de fromme kirke- og bedehusgjengere.
   De går der gjerne og driver med sin «kristendom,» men har aldri virkelig trodd og tatt imot evangeliets ord – det vil si, lyset som Faderen har sendt oss til frelse. Og så er de lenger borte fra Guds rike enn «tollere og skjøger.»
   Du som er her nå, du er i en av tre tilstander: Enten er du blant dem som ikke engang er vakt av Guds ord. Du går der så trygg og stoler på din kunnskap, dine opplevelser, dine opplevelser, din mer og mindre villige innsats i Guds rike, eller bare rett og slett denne fullstendig gudfremmede tanken, at Gud kan da ikke forlange mer av meg enn hva jeg faktisk er! Jeg er da iallfall ikke verre enn så mange andre! 
 
   Her befinner nok de fleste seg i dag.
   Eller så går du omkring i den vakte tilstand, hvor du arbeider på deg selv – flikker og lapper – i håp om at alt skal bli så mye bedre en dag, da du bare har fått skikkelig tak på det. Gud, hjelp meg til det, ber du da. Gud, hjelp meg til mer fremgang i «helliggjørelse,» som du da gjerne kaller det.
   Eller du har sett: «Jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden» (v.47b) – og er et frelst og frigjort menneske.

   «Og jeg vet at Hans bud er evig liv. Det som jeg da taler, det taler jeg slik som Faderen har sagt meg.» (v.50).
«
Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på Ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser Ham som har sendt meg.» (v.44-45). 
   Den som vil nærme seg Faderen på noe annet grunnlag enn dette – han nærmer seg ikke Faderen i det hele tatt, men Gud, den fortærende ild imot all synd! (Hebr. 12,29).

   «Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket.» (v.46).
   All tanke på å skulle nå frem til Gud, eller å stå seg godt med Gud, utenfor Han – Jesus Kristus – det er tanker i mørket. Det er håp man har, fordi man rett og slett er i åndelig mørke, og ikke kjenner sannheten.
   Man kan holde frem alle disse moralske bud og formaninger, man kan tale store ord om kristendommens positive innflytelse på samfunnet, og nødvendigheten av å vende seg til Gud og Hans bud, og samtidig være en som selv brenner opp med alt sitt, når han skal vende seg til denne Gud som han taler så varmt om til andre. Fordi lovens ord, bare har vært fine ord for en, og aldri Guds ufravikelige krav på hjertelivet - og Jesus aldri har fått være det lys Han er sendt til å være.
   Så går du gjerne der og taler store ord om et lys du selv ikke kjenner!
   Altså, hvor er hjerteropet i denne stund? Hvor er sannhetens erkjennelse av, at det kun er i dette lys din redning er? Og at uten det er du redningsløst fortapt! Er det der hos deg nå – da er også takken og lovprisningen til Gud der, for at Han har sendt deg dette frelsens lys, i sin Sønn, Jesus Kristus!