|
Det er veldig mye tale i dag, om å tale som Guds ord – å holde frem det som Guds
ord forkynner oss akkurat slik som det står. – Og det er det også all mulig grunn
til, for det er så mange av dem som mener seg å være Ordets forkynnere som taler
midt imot det Guds ord forkynner, og vrir og dreier på det, for å få det smakelig
for det uomvendte menneske.
Men nå er saken bare den, at Guds
ord blir aldri smakelig for det menneske som er fornøyd med sitt eget, og derfor
ønsker å fortsette i sitt eget. Guds ord smaker bare den som søker redning og
frelse – nettopp fra sitt eget.
Det er mange som søker til den
troende forsamling for å søke redning fra sykdom for eksempel fra psykiske plager, fra
tomhetsopplevelse – altså mangel på mening med livet – eller rett og slett fra
død og fortapelse. En vil jo til himmelen! Og en kan en få lov til å søke Gud
for alt dette – det kan være begynnelsen for mange – men det den som er av sannheten
først og fremst søker redning fra, det er seg selv. En har i Guds ords lys funnet
at en er en fortapt synder innfor Gud. Mitt eget er under dommen!
Dette er det som kalles det vakte stadium. En er blitt vakt opp av syndesøvnen
og står dømt innfor Gud. Men det
er her Den Hellige Ånd – Jesu Kristi Ånd – får åpenbare for hjertet, det Han her
peker på: «Og jeg vet at Hans bud er evig liv.» (v.50a). Hans bud =
Hans vilje.
Faderen har ved sitt ord, og ved sin Ånd, brakt deg
til denne erkjennelse for å kunne nå deg med sitt evangelium – om frelsen i Jesus
alene.
Du som måtte sitte og kjenne på en dom i
hjertet på grunn av din synd – du er en fullmoden frukt. Du er klar til å høstes
inn for Guds rike. Det er ikke slik som du gjerne tenker, at nå er det umulig
for meg – nå er jeg så langt borte fra Guds rike og Hans frelse som et menneske
kan komme – men det er tvert imot: Da du ikke hadde disse problemer med din egen
synd, men levde borte fra Gud, i ditt eget, uten å føle noe spesielt ved det,
da var du langt borte fra Guds rike. Men ikke nå, når du kjenner dommen
så snart du ser på ditt eget, og skal veie og måle det med Guds mål.
Men nå er det jo ikke frelse i å bli klar over sin egen synd, og
oppleve dommen over den. Nei, da er du jo ikke kommet lenger enn nettopp til Guds
dom!
Men så hører du altså dette: «Og jeg vet at Hans
bud er evig liv.» (v.50a).
Og hør Jesu ord nå – for om det etter
hvert er mange prester og forkynnere som ikke taler som Guds ord – så er det nettopp
Guds ord du hører når Han taler til deg, som Han også sier i teksten her: «For
jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen, som har sendt meg, Han har gitt meg
befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale.» (v.49). Og hva er det
så Han sier? «Jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.»
(v.47b).
Når dette budskap er gått opp for et menneskes hjerte,
da er det et frelst menneske. Da søker det ikke først og fremst redning og hjelp
og alt det der – det søker først og fremst Jesus! Og det søker Faderen
som er åpenbart i Jesus – som Jesus forkynner det her: «Den som tror på meg,
tror ikke på meg, men på Ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser Ham som
har sendt meg. (v.44-45). Du ser at dette er Faderen – og slik er Faderen:
«Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke
skal bli i mørket.» (v.46).
Han er altså den som har sendt
sin egen Sønn til verden som et lys, for at jeg – nettopp jeg – ikke skulle bli
i mørket.
Det er først ved åpenbaringen av Gud, ved Jesus Kristus,
at jeg som er en synder våger å nærme meg Ham. Som det heter i en sang: «Gud er
oss ikke streng og vred, Det kan vi derav vite, At Han har sendt sin Sønn her
ned For verdens synd å lide.»
Det er som Jesus sier: «Ingen kommer til Faderen uten
ved meg!» (Joh 14:6). Og i Luk 10:22: «Alle ting er overgitt til meg
av min Far. Ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem
Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
Hvem vil Sønnen åpenbare det for? I utgangspunktet for alt som heter menneske:
«Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.»
(1 Tim. 2,4). Men likevel kan vi tale om – i snevrere forstand – dem som lar Guds
ord slippe til. De som bøyer seg for Ordet og gir det rett, der det kommer til
deg med sitt lys. Derfor føyer Jesus også til, dette salige ord
om at Han ikke er kommet for å dømme oss, men tvert imot frelse – at «den
som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ord
jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag.» (v.48).
Altså, du tok ikke imot – men motsto - lyset som var sendt deg! E.K. |
Det du hørte var sannhetens – ja, selve Faderens ord – og du støtte det fra deg!
Det blir deg til en evig dom!
Men Jesus er altså sendt
fra Faderens trone i himmelen for å være et frelsens lys for deg. Hvorfor da ikke
bare la Han få være det for deg, som Faderen har sendt Ham til å være?
Jesus, jeg erkjenner at jeg ikke finner ut av dette – eller frem til himmelen
det vil si, Faderen – uten ved deg alene! Du må være A og Å for meg. Begynnelsen og enden
i enhver sammenheng.
Er det så vanskelig? Ja, det er det fordi
vi har dette i oss fra fallets dag av, at vi setter lit til vårt eget, og ikke
kan tenke oss en situasjon, hvor Gud ikke krever noe – en innsats – også av oss.
Evangeliet – at den innsats og den kvalitet Han krever, har Han i
sin nåde gitt oss i en annen - det er et uforståelig budskap for vår natur. Det
kan bare - ved Guds Ånd - tros.
Men slik taler altså Ordet. Det
er jo nettopp det Jesus forkynner her: «Jeg er ikke kommet for å dømme verden,
men for å frelse verden.» (v.47b).
Men hvis Han er kommet
for å frelse verden, hva er det da du arbeider med? Hvis du da fortsetter å arbeide
på dette – da avviser og forkaster du jo Hans frelse, ved det. Ikke sant?
Når det gjelder denne saken, da skal du legge dine hender
i fanget og bare si Gud takk for Hans usigelige gave. (2 Kor 9:15).
Det som skulle – og måtte – gjøres, er gjort!
Hvor er så vår ros? Den er utelukket, sier
Paulus. (Rom 3:27). Utelukket! Det er bøygen for så mang en.
Det er årsaken til at evangeliet blir så kontant avvist av
mange. Også av mange av de fromme kirke- og bedehusgjengere.
De går der gjerne og driver med sin «kristendom,» men har aldri virkelig trodd
og tatt imot evangeliets ord – det vil si, lyset som Faderen har sendt oss til
frelse. Og så er de lenger borte fra Guds rike enn «tollere og skjøger.»
Du som er her nå, du er i en av tre tilstander: Enten er du blant
dem som ikke engang er vakt av Guds ord. Du går der så trygg og stoler på din
kunnskap, dine opplevelser, dine opplevelser, din mer og mindre villige innsats
i Guds rike, eller bare rett og slett denne fullstendig gudfremmede tanken, at
Gud kan da ikke forlange mer av meg enn hva jeg faktisk er! Jeg er da iallfall
ikke verre enn så mange andre!
Her befinner nok de fleste seg i dag.
Eller så går du omkring
i den vakte tilstand, hvor du arbeider på deg selv – flikker og lapper – i håp
om at alt skal bli så mye bedre en dag, da du bare har fått skikkelig tak på det.
Gud, hjelp meg til det, ber du da. Gud, hjelp meg til mer fremgang i «helliggjørelse,»
som du da gjerne kaller det.
Eller du har sett: «Jeg er
ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden» (v.47b) – og er
et frelst og frigjort menneske.
«Og jeg vet at Hans bud er evig liv. Det som jeg da taler, det taler
jeg slik som Faderen har sagt meg.»
(v.50).
«Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på Ham
som har sendt meg. Og den som ser meg, ser Ham som har sendt meg.»
(v.44-45).
Den som vil nærme seg Faderen på noe annet grunnlag enn
dette – han nærmer seg ikke Faderen i det hele tatt, men Gud, den
fortærende ild imot all synd! (Hebr 12:29).
«Jeg er kommet som
et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket.»
(v.46).
All tanke på å skulle nå frem til Gud, eller å stå seg godt med Gud,
utenfor Han – Jesus Kristus – det er tanker i mørket. Det er håp man har, fordi
man rett og slett er i åndelig mørke, og ikke kjenner sannheten.
Man kan holde frem alle disse moralske bud og formaninger, man kan tale store
ord om kristendommens positive innflytelse på samfunnet, og nødvendigheten av
å vende seg til Gud og Hans bud, og samtidig være en som selv brenner opp med
alt sitt, når han skal vende seg til denne Gud som han taler så varmt om til andre.
Fordi lovens ord, bare har vært fine ord for en, og aldri Guds ufravikelige krav
på hjertelivet - og Jesus aldri har fått være det lys Han er sendt til å være.
Så går du gjerne der og taler store ord om et lys du selv ikke kjenner!
Altså, hvor er hjerteropet i denne stund? Hvor er sannhetens erkjennelse
av, at det kun er i dette lys din redning er? Og at uten det er du redningsløst
fortapt! Er det der hos deg nå – da er også takken og lovprisningen til Gud der,
for at Han har sendt deg dette frelsens lys, i sin Sønn, Jesus Kristus! |
Kristi
åpenbaringsdag
