Tilbake            
                                              Høsttakkefest

 

 

 



 

Gi oss hver dag vårt daglige brød el. Gi oss ...!

Luk 11:3

   3. Gi oss hver dag vårt daglige brød.

   Dette er jo en bønn i Fader Vår - og som vi jo vet, vel også av egen erfaring dessverre, har Fader Vår i det store og hele snart for å bli det motsatte av hva en bønn skal være ifølge Jesus - nemlig en oppramsing av ord. (Matt 6:7). Noe en kan utenat, slik at en overhodet ikke stanser opp for og tenker etter hva man egentlig ber om.
   Tenk bare på denne bønn som begynner med: «Gi oss ...!» Altså at man ber Gud, Faderen, om at Han må gi oss!
   Hvor ofte tenker du på det når du henter brød frem på bordet? Det er da en selvfølge at vi har brød, er det ikke så? Hvorfor ber du da den bønnen i tilfelle?

   Vi har, som nevnt, ofte, eller skal vi si som oftest, et temmelig bevisstløst forhold til bønnene i Fader Vår. Tenk bare på dette at du begynner bønnen med: Far! Du kaller Gud selv for far! - Din far!
   Du gjør altså ved denne bønnen krav på et så personlig forhold til Gud selv - Han er din far!
   Det er jo bare den som er født på ny som kan si det. - Den som ved tro på evangeliets ord, som også kalles sannhetens ord, er blitt Jesu Kristi bror eller søster. Ingen andre kan påkalle Gud som far. En slik alminnelig «Gudfadertro» er en vrangforestiling og en vranglære.
   Jakob sier om de troende, de som altså kan kalle Gud sin far, at de etter Hans vilje er født ved sannhets ord. (Jak 1:18).
   Er du det?
   Kanskje blir du engstelig når du får et slikt spørsmål, og så bryter det frem fra hjertets innerste: «Meg til frelse jeg intet vet Uten deg, Guds Lam, Ene i din rettferdighet Skjules all min skam!»
   Ja, det høres bra ut det, det er slik de har det de som er født ved sannhets ord. Når de er frimodige og glade så er det på det grunnlag at de har sitt alt i Jesus Kristus, og når de på den annen side er engstelige og anfektet så er det dette de klynger seg til. De har ikke noe å hvile på utenfor Ham.
   «Menneskesønnen hadde ikke det Han kunne helle sitt hode til» i denne verden (Matt 8:20; Luk 9:58), og det har heller ikke de. De kan for så vidt ha flust opp med brød, flust opp med penger og lignende, men de kan ikke helle sitt hode til det, for de vet ut av åndelig innsikt at dette i seg selv ikke kan berge dem. Når Herren kaller dem ut av tiden eller om Han bare tillater en sykdom å ramme dem, så ser de at dette er helt og holdent verdiløst når det kommer til det store spørsmålet.
   Evig død, det har du allerede del i - evig liv, det er ikke til salgs. Det finnes ikke mynt på jord som forslår når det gjelder den saken.
   Dette er altså mennesker som har fått del i visdom. - Verden den turer jo bare blind og døv frem imot stupet uten å vite hvor de går hen, men disse de ser, de hører, de forstår, de vet - og derfor er også deres bønn: «Gi oss ...!» Gi oss, Herre, for vi har ikke! Gi oss, Herre, for vi mangler alt!

   «Jeg er elendig og fattig,» sier David i sin Salme 40:18.
   Kanskje er det en fremmed tanke for deg! - Kanskje tenker du motsatt: Jeg har da krefter og ressurser, en god forstand og en god helse!
   Ja, det er jo mye å takke for, men hva det egentlig er verd, det ser du når du ser på eldre mennesker der de begynner å lute mot graven, og med det vitner for deg at alt dette må du gi fra deg en dag. Og hvor elendig og fattig du i virkeligheten alltid har vært, det åpenbares først på den store regnskapsdagen om du da skulle bli stående der med ditt eget, i din egen drakt.
   Det er visdom og innsikt som ligger til grunn når salmisten ber, og bekjenner for Gud: «Jeg er elendig og fattig!»
   Dette har altså med erkjennelse å gjøre - sannhets erkjennelse. Dette er like sant de dagene da livet mitt oppleves på topp, som vi sier, som når jeg er nede i «dalen.» Og det er farlig for oss å glemme dette! Den som ikke har del i denne visdom og innsikt, han vil tenke og si: Dette var mørkt, dette var negativt! Men nei, langt derifra! - Det er de som har del i dette som også er rike i Gud! - Og det er så visst ikke noe tap for oss, å få byttet vårt eget med det som er Hans.

   «Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» Det er apostelen Paulus' vitnesbyrd i Fil 3:7-9.

   Paulus snur dette vårt naturlige syn aldeles på hodet: «Men det som var en vinning for meg» - da peker han tilbake på det han har skrevet om like før, det han eide i seg selv som fariseer og egenrettferdig - «det har jeg for Kristi skyld aktet som tap.»
   Med andre ord, det som vi klamrer oss til, anser som verdifullt og gjerne vil rose oss av, det aktet han for bare tap og skrap. - Ikke nødvendigvis i seg selv, for menneskelig sett kan det ha stor verdi - men mot det å eie Kristus og bli funnet i Ham! - Å med hjertets fulle tillit og visshet kunne be Fader vår!

   Vårt daglige brød, som vi ber om i denne bønnen, det er jo mer enn bare maten, det er alt det vi trenger til livets opphold. - Det er av de ting vi trenger til for å kunne utføre den oppgave vi er tenkt til og komme igjennom denne verden med livet i Gud i behold! - For det er faktisk av betydning også for vårt åndelige liv det, at vi får vårt daglige behov dekket, at vi får det vi trenger for den dagen og verken mer eller mindre. Det er en som ber i Ordspråkene, og Ordspråkene er jo som kjent nettopp en samling av visdomsord: «Gi meg ikke armod, og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød, for at jeg ikke skal fornekte deg når jeg blir mett, og si: Hvem er Herren? - og ikke, når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn.» (Ordspr 30:8b-9).
   En visdomsbønn, det er det du ber i Fader Vår når du ber: «Gi oss hver dag vårt daglige brød!»
   Det er så visst ikke gitt til oppramsing!
   Dette at Herren har tilmålt deg din del, det er vel en del skuldre som skulle ha senket seg om vi virkelig trodde det!

   Og så åpenbarer apostelen noe velsignet når det gjelder dette, Guds disposisjoner om du vil, som jeg håper du kunne få gripe nå - han ber i en helt konkret nødssituasjon om at Herren må fri ham fra den konkrete nød han var i, den berømte tornen i kjødet. - Vi vet av apostelens egne ord at det var en Satans engel, en demon som «slo ham i ansiktet.» - Vi vet ikke hva dette ga seg utslag i, men det er åpenbart av det svar han fikk fra Herren, at det var noe Paulus opplevde som et hinder som kristen, noe som anfektet ham, for dette er svaret han får: «Min nåde er nok for deg!» (2 Kor 12:9).
   Altså, det jeg har tilmålt deg, Paulus, det er fullstendig nok for deg!
   Og det gjelder også deg, som leser dette nå. - Den Guds nåde du så ofte kan komme i tvil om kan være nok for deg - den er i virkeligheten nok for all verdens synd! (1 Joh 2:2). Det er ikke noe mål på den! Om din synd hadde vært tusen ganger større enn hva den faktisk er - det kan du vel vanskelig forestille deg, for det er vel ille nok som det er - ja, så ville nåden bare bli tilsvarende større! Det er som du har hørt så mange ganger: «Der synden ble stor, ble nåden enda større!» (Rom 5:20b).
   Kan du ikke da tro at «din synd ihukommes ei mer!» Du ærer iallfall Gud om du så gjør, og tilsvarende vanærer du Ham om du ikke gjør det!
   Når Han med så tydelige ord har sagt at det er nok, da skal ikke du og jeg gå omkring og tenke at det ikke er nok! Tenk å stå der fremfor Guds Sønns blodige kors og tenke: «Det er ikke nok!» Da ser du noe av hva tvilen på evangeliet egentlig er for noe!

   Ja men, du skulle bare vite, sier noen da - det er jo alt dette i meg, all denne falskhet og usannhet og urenhet, og alt det jeg har gjort imot Ham etter at jeg ble en kristen, alt dette jeg må erkjenne fremdeles er så grovt!
   Hva er det han sier Krogedal i den kjente sangen: «Du visste alt om meg før du meg kalla!»
   Tenkte Han da Han kalte deg: Å her har jeg et fint menneske, han eller henne kan jeg få gjort noe skikkelig ut av - men så har Han blitt så skuffet over deg?
   Nei, det er så absolutt ikke slik! Men en skulle ofte tro det var det når en ser på våre tanker om det.
   Nei, da Han kalte deg, da visste Han fullt ut hva Han gjorde og hva Han fikk. - Og Han visste at med min nåde skal jeg makte å gjøre dette menneske til et redskap og et vitne, og å føre dette helt frem til himmel og salighet - men kun ved min nåde!
   Han er ingen dårlig hyrde, Han er den gode! (Joh 10). - Han har det sauen trenger helt til den er hjemme!
   Så la oss fortsette å be: «Gi oss ...!»


   Han pekte på de merker Hans hånd og side bar,
Det var min synd Han sonet,
Å, hvor Han elsket har!
Jeg tror det skjønt jeg fatter ei:
Han elsker syndere som meg.

E.K.