Salige er de som blir forfulgt el. bare: Salige er ... Matt 5:10 - 12 Vi skal også ta med oss de foregående vers i dette kapittel: 1.
Da Han så folket, gikk Han opp i fjellet. Der satte Han seg, og Hans disipler
kom til Ham. 2. Han tok til orde, lærte dem og sa: 3. Salige er de fattige
i ånden, for himlenes rike er deres. 4. Salige er de som sørger, for de
skal trøstes. 5. Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden. 6.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal
mettes. 7. Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.
8. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. 9. Salige er de som
stifter fred, for de skal kalles Guds barn. |
Det er en tid for alt, som Skriften sier. Og nå var det ikke tiden for
å tale til folket. Tvert imot - Han trakk seg tilbake, opp i fjellet,
da Han så folket. Der samlet Han sine disipler omkring seg.
De ting Jesus forkynner her er blant de ting Ånden skal minne
dem på, når Jesus ikke lenger vandrer fysisk blant dem. (Joh
14:26).
Jesus underviste, det vil si, at Han forkynte en bestemt lære.
Noe vi i vår tid bør legge oss på hjertet. Paulus taler endatil om
disse som «av hjertet er blitt lydige mot den læreform de er
overgitt til.» (Rom
6:17).
Her i saligprisningene taler Jesus om hvordan en sann kristen er.
Her taler altså Jesus om hvordan en kristen er av hjertet. «Men akk
jeg har et kjød som alltid gjør meg møye,» sier Per Nordsletten i en kjent
bedehussang. Hvorfor akker han? Jo, fordi det er blitt en strid mellom hva han
er av hjertet – det vil si, i Kristus - i ånden - og hva han er etter kjødet. |
Fattig i ånden - (ikke på Ånd) - det er ikke verdens
syn på seg selv. Men det menneske som har sett, og ser seg selv, innfor
det fullkomne, det hellige - det menneske blir liten i seg selv, og
det er nettopp der Guds Ånd får virkerom, og Jesus blir stor og umistelig
for en. (2 Kor 12:9-10).
Himlenes rike er deres, sier Jesus her, og altså: Ingen annens!
De som sørger!
Gleden i Herren
har en troende - en glede verden ikke engang fatter det minste av
- Jesu Kristi egen glede, den fullkomne (Joh
17:13), men et menneske
som har Guds Ånd i hjertet, kan ikke unngå sorg over seg selv, verdens
fortapte og gudopprørske tilstand, og ikke minst sorgen over «Josefs
skade» (Amos 6:6).
Det vil si, menighetens mange skrøpeligheter, villfarelser etc.
Et saktmodig menneske er definert som et menneske som har lagt sin sak
(liv) i Herrens hånd og liter på Ham. De - og altså også her: Ingen andre
- skal arve jorden.
Barmhjertighet. Ingen andre har den barmhjertighet det her
er tale om, i seg, enn de som har Hans Ånd som heter: Barmhjertighetens
Far. (2 Kor
1:3). Altså - den
i hvem all barmhjertighet har sitt utspring - sin fødsel.
Derfor kommer også all den forfølgelse, spott og løgn Jesus taler om her,
over dem. For Hans skyld! (v.11b).
Verden kan ikke tåle Ham, for Han blir den til dom. Han anerkjenner
den ikke, men anser den så håpløs - etter sitt vesen - at Han ikke
engang ber for den. (Joh
17:9). Den er redningsløst
fortapt i sitt gudfiendske og opprørske vesen. Du kan kun bli frelst
ut av den.
Verden mener den godt kan klare seg uten Jesus, og den mener den kan være
gudfryktig uten i Ham. |
E.K. |