Tilbake            
                                               Fastelavnssøndag

 

 

 

 

 

Se vi går opp til Jerusalem el. Se!

Luk. 18, 31 - 34

   31. Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal oppfylles. 32. For Han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på. 33 De skal hudstryke Ham og slå Ham i hjel. Og på den tredje dag skal Han oppstå. 34. Men de forstod ikke noe av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det Han sa.

   Vi skal ta med oss ytterligere noen vers her:

   35. Og det skjedde da Han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget. 36. Da han hørte at mye folk gikk forbi, spurte han hva dette var. 37. De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi. 38. Og han ropte og sa: Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg! 39. De som gikk foran, truet ham at han skulle tie. Men han ropte enda mye mer: Du Davids sønn, miskunn deg over meg! 40. Da stanset Jesus og bød at de skulle føre den blinde til Ham. Og da han var kommet nær, spurte Han ham: 41. Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Han sa: Herre, at jeg må få synet igjen! 42. Og Jesus sa til ham: Bli seende! Din tro har frelst deg. 43. Og straks fikk han synet igjen. Han fulgte Ham og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, priste Gud.
 

   Se - sier Jesus her. (v.31).
   Så er det jo spørsmål om du gjør det da. Ser du det Jesus peker på her?
   Han forkynner evangeliet like ut - hvordan Han skal lide, og sone for menneskeslektens synd og skyld - og disiplene det ikke.
   Det er underlig å registrere hvor «tykt» dette understrekes i teksten her - at de ikke fikk tak i det Han sa. Les bare vers 34 opp igjen, og se. I tre forskjellige vendinger, i et eneste vers, fortelles dette, at de ikke fikk det med seg.
   Hvor mange er det som forstår det i dag? Og enda mer - hvor mange er det som har bruk/behov for det?
   Det er nemlig denne bruken - dette behovet for det - som er den åpne dør i menneskehjertet, gjennom hvilken evangeliet kan gå inn. For evangeliet er dypest sett ikke noe du kommer til - eller noe du griper og lignende, men det kommer til deg, det griper deg - den dagen det ikke lenger er skjult for deg.
(v.34)
   Legg merke til hvordan Skriften taler om troen som noe som kom, og noe som kommer.
(Se for eksempel Gal. 3,23 og Rom. 10,17).
   Men det trenger en åpen dør - en dør du aldri kan makte å åpne selv - derfor kan vi tale om en åpnet dør også i denne sammenheng - denne dør er nemlig syndserkjennelse, syndenød og erkjennelse av sin egen fortapthet, noe som alt er en følge av guddommelig åpenbaring. Denne dør kan bare Guds eget ord åpne.

   Se - sier altså Jesus.
   Du skal ikke tumle omkring i ditt eget hjerte - enn si hjerne - i søken og håp om å finne noe svar der - men hør hva Han forkynner deg!

   Denne hemmeligheten er åpenbart allerede hos profeten Jesaja blant annet: «Hør! Så skal deres sjel leve.» (Jes. 55,3).
   Og hva var det så de skulle høre til sjelens liv og frelse? Var det hva de nå skulle gjøre, slik vi gjerne tenker om det? Nei, «kom, kjøp uten penger og uten betaling... jeg vil gi dere Davids rike nåde, den visse.»
(Jes. 55, 1 og 3).
   Hvorfor er den så viss, denne Davids rike nåde? Jo, det ligger jo i selve dette at det er tale om nåde, det vil si, noe som gis uforskyldt. Men vi får best tak i det ved Ordets forkynnelse av at dette er gitt deg i en annen, på grunn av en annens fortjeneste og for en annens skyld.

   Nå er dette - i følge vår tekst - nettopp hva Jesus er i ferd med gjøre - gi oss Davids rike nåde, den visse - den som er grunnet på Hans verk alene, og ikke på noe av vårt eget.
   Vi kan - som disiplene den gang - bare stå og se på at Han går inn i striden i Jerusalem. En strid til vår frelse, slik at det nå kan ropes ut også til oss: «Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.»
(Jes. 40,1-2).
   Å, om dette kunne gå opp for oss. Hvem ville være så vanvittig at han gikk inn i en strid som var endt! - Eller ville betale en betalt gjeld! - Ja, som var dobbelt betalt! – Det vil si, som du var frikjent for! Men dette er nettopp hva vi gjør, når vi følger vår egen tanke om disse ting som har med vår frelse, og samfunnet med Gud å gjøre.

   Det er mye kristelig forkynnelse å høre også i dag, men hvor ofte blir Jesus forkynt? Ikke om Ham - ikke om Hans gaver, hva Han kan gjøre og lignende (noe som jo også er en nødvendig forkynnelse, i og for seg) - men Ham selv! Forkynnelse av Ordet, slik at du blir stående igjen med den Faderen sendte deg, alene!
   Dette er hva Jesus forkynner sine disipler i teksten vår her, men de forsto det ikke.
   Her står Han foran målet for sitt liv - til dette var Han kommet til jord - av denne grunn het Han Jesus. «Du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder
(Mt. 1,21).
   Og disiplene forstod det ikke! Forstår du det? Eller består din «kristendom» i hva du er?

   Ved hva ble Jerusalems strid endt? Og ved hva ble hennes skyld betalt? Jo, nettopp ved det Jesus her forkynner oss: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal oppfylles. For Han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på. De skal hudstryke Ham og slå Ham i hjel. Og på den tredje dag skal Han oppstå.» (v.31-33).

   Så kan du lese vers 34 igjen, og spørre: Var det av nåde disiplene fikk være disipler? Og så kan du spørres: Er det av nåde du får være en kristen, og eie alt hva Jesus' er?
   Forhåpentligvis forklares Han noe for ditt hjerte, gjennom slike tekster.

   Tenk, nå står Han der, og har levd et fullkomment liv etter loven, deg til fortjeneste - nettopp hva du var skyldig å gjøre, men ikke kan - og ser strakt på det endelige målet - kronen på verket - der Han skal gjøre fullkommen soning for din synd.
   Derfor må du nå - du som er årsaken til det hele - høre evangeliet nøye: Din strid er endt - din skyld er betalt! - Og i tillegg har du fått Hans liv og fortjeneste innfor Gud. Ikke bare er du gjeldfri, men rik nok for himmel og salighet, ved Ham og Hans gjerning.

   Tjeneste for Herren er ikke å springe omkring og gjøre en hel masse for Ham - det er heller dette som skjer som en følge av pur takknemlighet, og da først og fremst å prise Ham av hjertet for Hans ufattelige nåde, gitt deg, og åpenbart deg i Jesus Kristus, Hans Sønn.
   Det finnes ingen annen tjeneste i Guds rike, enn den som er drevet frem av dette evangelium. Om det så er så store tegn og gjerninger, at hele verden må forundre seg.
(Les blant annet 1 Kor. 13).

   Jesus var på vandring gjennom denne verden. Den var ikke noe blivende sted for Ham - og skal derfor heller ikke være det for oss. Noe vi nok skulle legge oss mer på hjerte i denne tid.
   «Kom Lots hustru i hu,» sier Jesus i den sammenheng. Hun som nok fulgte sin mann Lot ut av Sodoma legemlig - men hennes hjertes lyst og glede var fremdeles i byen, og dens innhold - slik at hun ikke kunne annet enn å vende seg for å få et siste blikk av den, og åpenbarte dermed hvor hun hadde sitt hjerte. Der ble hun stående!

   Nå vender Jesus seg mot denne sin siste gjerning i sitt liv her på jord, før Han går tilbake dit hvor Han også så gjerne vil føre oss. Hør hva Han sier til sin Far, i sin yppersteprestelige bønn i Joh. 17,24: «Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet.»

   Men nå skal først denne verden - både den dypt religiøse, og den rent verdslige - få åpenbare sitt sanne ansikt i møtet med den sanne, hellige og rene Jesus.
   Hvordan tar den imot sannhet, hellighet, lys og renhet - dette som den gjerne opphøyer i ord? Den slår det i hjel!
   Det er Guds ords vitnesbyrd om verden, gjennom det som skjer i Jerusalem. Det var verdens mest alvorlige og nidkjære gudsdyrkere, som sto bak denne misgjerningen. De som hadde Messiasprofetiene i Skriften som forbilder. - I dag ville vi kalt det «å ligne Jesus.»
   Det hjelper altså ikke hva vi foretar oss - vi kan ikke bli annet enn hva vi faktisk er, nemlig fortapte syndere og gudsfiender.

   På Hans vei til Jerusalem er det en som roper på Ham - en som riktignok var legemlig blind, og derfor ikke regnet med av folket - men åndelig seende. Her hadde Guds ords forkynnelse - som han, som jøde, hadde hørt fra barnsben av - fått gjøre sin gjerning i hans hjerte. Da han hørte forkynnelsen om Jesus som gikk omkring i Israel, da han at dette var den som Skriften vitnet om. Han ropte nemlig ikke på en hvilken som helst mirakelmann, profet eller lærer sendt fra Gud - han roper på: «Jesus, du Davids sønn(v.38).
   Det er en troende som roper - en i Kristi tro gjenfødt kristen ifølge Guds ord i 1 Joh. 5,1: «Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud.»
   Derfor er det også et rop som ikke lar seg dempe av trusler fra mengden. En troende blir aldri tilfreds - kan aldri falle til ro - før han er seg bevisst at han har Jesus selv.
   En kan nok være en kristen uten å ha frelsesvisshet, men en kan ikke slå seg til ro uten. Derfor, er det noe en Jesu venn er vel kjent med, så er det dette «ropende» hjerte. Ropet til Ham som tar inn hos en syndig mann.
(Luk. 19.7).

   Jesus hører da også dette ropet utenfor Jeriko, og stanser. (v.40). Og legg merke til den blindes bønn, også i dette at han ber om å få synet igjen. Det tyder på at han engang hadde synet, men mistet det. La dette få være en hilsen fra Herren selv også til den som engang hadde åndelig syn, men har mistet det. Rop på Ham idet Han nå går forbi deg - at du må få synet igjen.

   Så bekrefter da også Jesus - gir vitnesbyrd om - den tro, ved hvilken han ropte på Ham. (v.42).
   Han var en av dem, om hvem Jesus sier: «Hver den som hører av Faderen og lærer, kommer til meg
(Joh. 6,45). Det er det eneste sanne kjennetegn på en kristen - at han kommer til Ham. Til Ham selv - til den som Faderen vitner om.

   «Se, vi går opp til Jerusalem,» sier Jesus til disiplene her. De går sammen opp dit, men derifra og ut handler det bare om Ham.
   Deres opptreden i Jerusalem står det ikke mye ære av, og den som tror han skulle kunne gjort det bedre, kan neppe kjenne seg selv særlig godt.

   Skal også du nå, hva din frelse angår, la det få handle om Ham, herifra og ut?
   Da er du kommet inn i Guds vilje med deg! Det er nemlig ikke hva du skal være og gjøre for Ham, men å få plassert deg inn i hva Han er, og har gjort for deg!
   Det er Guds vilje for oss mennesker, slik den kommer til uttrykk ved evangeliet!


 


   Se, se, se og lev!
Det er liv i å se på det Golgata kors,
Ja, just nu er det liv og for deg.

E.K.