|
Denne beretningen oppfattes
gjerne – og helst – som forbilledlig for oss troende. I den katolske kirke for
eksempel
gjør jo iallfall presteskapet dette helt bokstavelig hver påske, som en egen seremoni.
De vasker hverandres føtter. Hva de gjør resten av året er vel en annen ting.
Og det er jo ikke galt oppfattet det – Jesus sier det jo selv like
ut her: «Jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg
har gjort mot dere.» (v.15). Da var det ikke først og fremst denne konkrete handlingen
Han tenkte på. Jeg greier nemlig helt greit å vaske føttene mine selv –
men Han viste ved dette at Han inntok en tjeners
rolle overfor dem; og som Han da sier: «Sannelig, sannelig, sier jeg dere: En
tjener er ikke større enn sin herre. Heller ikke er en utsending større enn den
som har sendt ham.» (v.16).
Han ville altså ikke ha noen slike
herskere i sin menighet – Han ville ha tjenere!
At vi skulle tjene hverandre. Du som er blitt en Jesu venn, du er blitt de andres
tjener ved det. Eller er du større enn Ham?
Du ser hvordan Jesu
gjerning her nagler ditt eget til korsets tre.
Men det denne
spesielle handlingen – fotvaskingen – minner særlig om, er at vi skal få være
med å vaske av hverandre den urenhet som vandringen her på jord påfører oss.
For eksempel, du ser så mye skittent i denne verden, så mye urett – kanskje
påføres du urett også – du må ha med så mange ting i denne verden å gjøre, så
mange verdslige gjøremål, som ikke nødvendigvis er noe galt i seg selv, men alt
dette til sammen griper inn i deg, det legger seg likesom på deg, fyller tanker
og sinn, og etter hvert begynner du også å føle deg verdsliggjort og direkte syndig
på grunn av det. Så lite kristelig og lignende. Dette lammer deg som kristen. Får du
ikke bukt med det, så tar det det nye livet fra deg.
Da er det
viktig at du har noen fotvaskere i nærheten, som kan minne deg for eksempel om dette
Jesu ord: «Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo
helt ren.» (v.10).
Nå må du legge merke til hva Jesus virkelig
sier her: Den som er badet! Hvem er nå det? Det er jo den som har tatt sin tilflukt
til Ham. Til blodet!
Det er jo de som vil hevde at disiplene ennå ikke hadde
forstått dette med blodet – og det er jo rett på ett vis, at de ennå
ikke forsto det konkret – men de søkte frelse for sin sjel i Jesus
Kristus. I dette ligger jo det hele, selv om det ikke var helt klart
for deres bevissthet, hvordan Han skulle få dem som var syndere ifølge
loven, inn i sin himmel. Gå fra meg Herre, for jeg er en syndig mann,
sa Peter. (Luk 5:8). Og Jesus talte om at Han var kommet for å frelse
syndere – åt med dem, og forkynte at Han søkte de fortapte. Dette
levde de i. Dette var den Jesus de tok sin tilflukt til. Du ser hva
stilling fariseerne og de skriftlærde inntok, i motsetning til disse!
Derfor sier Han her: «Også dere er rene!» (v.10b). Som du vel hørte:
Er rene! Med andre ord er
badet!
Det var det ene Jesus sa i den setningen – det andre var:
«- trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren.»
Dette sa – og sier Han – altså om den som har tatt sin tilflukt til Ham, synderes
frelser: «- han er jo helt ren.» Du
som ikke vet deg noe annet til frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet for
deg – du er helt ren!
På denne måten skal vi altså komme hverandre til hjelp – med ordet om korset.
Det er fotvaskingen i praksis! Det er ikke noe annet som kan rense vår samvittighet
for Gud, slik at vi søker Ham med frimodighet! Det andre er åndelig blindhet –
altså at en søker Ham - med eller uten frimodighet - på noe annet grunnlag!
Og her er vi da innom noe alvorlig med tanke på Hans menighet: Hva grunnlag søker
du Ham egentlig på? Hva er grunnen for din frimodighet?
Det er
som Luther sier et sted – noe slikt som: Alt hva Jesus har gjort, og er, for dem
– det kan de nok lytte til og glede seg over uten vanskeligheter – men når dette
går opp for dem, at dette er i stedet for
deres eget – at deres eget ikke skal gjelde noe for Gud – da reiser det gamle
menneske seg i protest og opprør mot denne Guds vei til frelse.
Som Jesus også med sorg måtte meddele i teksten her, hvor Han taler
– og da selvsagt med glede – om disiplenes renhet, tilføyer: «- men
ikke alle.» Judas var også der, med sitt lukkede sinn. Lukket for
frelserens usigelige gave – som vi nettopp har minnet hverandre på
– men åpen for det timelige utbytte han kunne ha av å følge Mesteren.
Men når det ikke lenger var noe å tjene på å følge ham – etter hans
regnemåte – så slår han til, for å få mest mulig ut av det. Judas
lot seg ikke rense på grunn av vantro, og at denne verdens ting
helt fikk innta hans sinn og tanker.
E.K. |
Hør på Peter – tross all hans skrøpelighet og direkte
uforstand så ofte – når Jesus taler alvorlig til ham: «Herre, ikke bare mine
føtter, men også hendene og hodet!»
Peter var jo slett ikke det en kunne
kalle en god disippel, den tid han vandret med Jesus – men han kunne lagt hele
sitt hjerte i sangen: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus
miste!»
Der ligger det, forstår du. Jesus hadde fått sitt ord
inn i hans hjerte! Og da sier Han dette forunderlige om denne skrøpelige
disippelflokken: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har
talt til dere.» (Joh 15:3).
Ikke på grunn av at dere har holdt mål, etter lovens
målestokk, eller noen annen målestokk for den saks skyld – men fordi,
som Jesus vitner innfor sin himmelske Far i sin yppersteprestelige
bønn: «For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har
tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har
trodd at du har utsendt meg.» (Joh 17:8).
De
har trodd! Jeg har fått overbevist dem om hvem jeg er! Jeg har fått lagt mitt
ord inn i deres hjerter – derfor er
de rene!
Og derfor er du
ren – du som har del i den samme tilflukt som dem! Ikke når du ser på deg selv,
å nei. Tror du disiplene så renheten i seg selv på det tidspunkt – for ikke å
tale om like etter, da de alle hadde forlatt Ham og løpt for sitt eget liv, mens
Han alene måtte ta støyten? Tror du de fant renheten i seg selv da? Å nei, men
de var jo fremdeles rene! De klynget seg jo fremdeles til ordet om Ham – i håp
om tilgivelse. De trodde ikke på frelse ved dem selv, slik som fariseerne og de
skriftlærde, som trodde de bare trengte Guds hjelp på veien – nei, de søkte syndenes
forlatelse ved Ham! Og den fant de! Den finner alle som søker den hos Ham!
Jesus kom ikke hit og «satset» på disiplene – men dessverre for Ham
så svarte de ikke helt til forventningene osv. Jo visst svarte de
til forventningene – Han hadde ikke forventet noe annet enn det som
skjedde, ja, det var til og med forutsagt i Skriften. Han visste at
de var slik! Men så er Han jo også den som har utvalgt seg det lave
i verden, det som ingenting er! (1 Kor 1:28). Så i denne skrøpelige
disippelflokken hadde Han funnet akkurat det materiale Han ønsket
deg – noen som så til de grader falt igjennom med sitt eget, at de
måtte regne med Ham i stedet, i ett og alt!
Som også Paulus, denne stolte, kloke og egenrettferdige
fariseeren fikk innse det: «Men Han (Gud) sa til meg: Min nåde er nok for deg,
for min kraft fullendes i skrøpelighet.»
I skrøpelighet! Kan det være tilfelle? Er det lett å tro? Er det lett for deg
å tro dette, når du kjenner deg nettopp så skrøpelig? – så skrøpelig at du likesom
brister for det minste!
Hør hva Paulus sier videre – og spør
deg selv om du kan legge hjertet ditt i dette: «Derfor vil jeg helst rose meg av
min skrøpelighet.»
Når gjorde du det sist? Når roste du deg
selv av din skrøpelighet? Når takket du Gud for den sist?
Paulus hadde fått se inn i hemmeligheten, som han vitner
videre: «- for at Kristi kraft kan bo i meg.» (2 Kor 12:9).
Det er forutsetningen for at Kristi
kraft kan bo i deg! Og dette vil du helst ikke ha, ikke sant? Du vil helst føle
deg sterk og oppegående!
Ja, slik er vi. Men dette hører også med til fotvaskingen
– disse dine vrange tanker om dette, som jo stammer fra det gamle
menneske, er nettopp smuss som henger ved deg. Vi trenger å få kristnet
tanken! For svært mye av dette som er virksomt iblant oss er grunnet
på mennesketanker, og derfor går det også under i prøvelsen og dommen.
Hør dette fine om Jesus til slutt: «Da Han hadde vasket deres føtter og tatt på
seg klærne, satte Han seg til bords igjen.» (v.12).
Han satte seg ikke til bords før Han hadde fullført dette.
Og som vi leser om Ham i Hebreerbrevet: «Etter at han hadde fullført
renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd
i det høye.» (Hebr 1:3).
Han stilte et spørsmål der
Han satt ved bordet igjen: «Forstår dere hva jeg har gjort med dere?»
Vi kan jo la det samme spørsmål gå ut her nå: «Forstår dere hva jeg har
gjort med dere? |
For
kristen enhet
