Tilbake            
                                             Domssøndag / Kristi kongedag

 

 

 

 

 

 

Til dom er jeg kommet

Joh. 9, 39 - 41

   39 Og Jesus sa: Til dom er jeg kommet til denne verden, for at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde. 40 Noen av fariseerne som var der sammen med Ham, hørte dette, og de sa til Ham: Vi er kanskje også blinde? 41 Jesus sa til dem: Var dere blinde, da hadde dere ikke synd. Men nå sier dere: Vi ser! Derfor er dere fremdeles skyldige.  

   Vi er kommet til den siste søndag i kirkeåret, og denne søndagen bærer to navn - det ene minner oss på et stort alvor: Domssøndag! Altså dette at dommen kommer til sist - og den begynner ifølge ordet i 1 Pet. 4,17, med Guds hus. Og så det andre navnet: Kristi kongedag! Altså en påminnelse om at Kristus er Herre - kongenes konge.

   Til dom! «Til dom er jeg kommet til denne verden,» sier Han. Ja, hva er det Jesus har å si denne verden? Det kommer jo tydelig frem blant annet i Hans tale om Den Hellige Ånds oppgave i møte med verden i Joh. 16,8: «Og når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.»
   Det er altså det Han har å forkynne verden – synd og derfor dom, og at den eneste sanne rettferdighet ikke er verdens men Hans.
   Å hevde å være seende uten å se dette, blir deg til dom. Jesus sier ikke her at Han er kommet til verden for å dømme verden, for det er Han jo i følge Joh. 3,17 ikke – Han er tvert imot kommet for at verden skal bli frelst ved Ham – men det Han sier er at Han er kommet til dom. Han blir til dom for dem som hevder å se, men avsløres på at de ikke kjenner Ham som Faderen har sendt til verden.

   Jeg spør deg: Har du noe som helst i ditt naturlige – det vil si, ditt gamle menneske, du kan bestå for Gud ved? Er det noe som helst av ditt gamle menneske Gud i sin hellighet og rettferdighet kan akseptere? Er det noen annen rettferdighet enn Jesu Kristi rettferdighet du kan møte Ham med? Er det noen annen lydighet? Noen annen hellighet?
   Er du blant dem som hevder å se? «Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi Han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» (Joh. 3,18).
   Ser du hvorfor dommen rammet fariseerne? De hadde ikke blitt dømt om de var blinde, men nå hevdet de å se, og de så ikke hvem Han var. Jesus er ikke kommet for å dømme de blinde – også da de åndelig blinde – men for å gi oss synet. Han er ikke kommet for å dømme de som allerede er fortapt, men for de som ikke vil være fortapte, blir Han til dom. «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde.» (Joh. 3,19). Dette er dommen!
   Og den store tragedien er jo at vi elsker oss selv – det vil si det gamle mennesket med alt hva det innebærer – fremfor lyset. Det er å elske mørket! Vi vil leve vårt eget! Og når Gud ikke vil ha det, begynner vi å ville åndeliggjøre det så Han omsider skal ta imot det. Men korset vitner om hva Gud har gjort med det – alt! Det er under dommen og kan ikke på noen måte frikjennes og rettferdiggjøres. Det er lagt under synd! (Gal. 3,22). Du kan bare bli frelst fra det. Det Skriften kaller å bli født på ny. Alt blir nytt, og det blir det i Kristus alene kan vi lese i 2 Kor. 5,17. Vi kan lese dette i Gal. 3,22, og da vil jeg be deg stanse ved et bestemt ord – nemlig alt! Hør nå: «Men Skriften har innesluttet alt under synd -» Dersom alt er innesluttet under synd, hva vil du da møte Gud med? Det er jo allerede dømt! Men det står mer i dette vers 22 i Gal. 3, det står hvorfor alt ble innesluttet under synd: «- for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror.»
   Hører du? Du kan bare få det du trenger til frelse ved tro! Tro på Guds gave! Tro Hans ord om at det er alt gitt deg i Jesus.

   Denne teksten vi har lest kan virke skremmende om vi ikke forstår hvorfor, og for hvem Jesus kom. Han kom for syndere! Han kom for de fattige! Han kom for de som ikke har! Ser du? Det betyr ingenting om du er stokk blind og døv. Det betyr ingenting om du ikke forstår! Det betyr ingenting om du ikke får til å tro som du ville! Det betyr ikke noe om du ligger under for det ene eller det andre bare du nå vil ta imot dette vitnesbyrdet at Han er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. (Mt. 18,11; Luk. 19,10). Fortapt!

E.K.

   Er det ikke nettopp her vi igjen og igjen går så feil? Vi tror vi må være noe for Gud – og det er jo for så vidt sant, vi må være det vi rett og slett er: Fortapte med alt vårt! For det er den slags Han er kommet for å kalle – ikke de som er noe. Ikke de som er slik vi gjerne ville være, men de som ingenting har og er for Gud.
   Ja, dette er virkelig vanskelig å fatte og forstå rett, men det er Skriftens vitnesbyrd.

   Hos enhver sann troende ligger dette ønsket og lengsel i hjertets dyp: Å, om jeg bare hadde vært annerledes! Men fordi det ikke bare er et nytt menneske til stede, men også det gamle, så er denne lengselen ofte smittet av det som ikke kan stå for Gud. Det er nemlig det gamle mennesket som streber etter en mulighet til å leve ved å kle seg i hellig skrud. Men bak denne falske fasaden kan det ikke skjule seg annet enn det som er råttent.

   Måtte Han alltid få avsløre oss i tide – og måtte vi alltid være villige til å ta imot og bøye oss for dette lyset, så vi ikke skal ende som disse fariseerne vi leser om i teksten vår, men blir frelst på den siste dag, den dagen da alt det som er skjult i mørket her skal frem i lyset.

   «Men nå sier dere: Vi ser! Derfor er dere fremdeles skyldige.» (v.41).  Fremdeles skyldige! Noe så ille! De mente jo selv at de så.
   Er det da noen her som fremdeles er skyldige? Eller tør du stå for Herren og si: Jeg ser! Eller må du si som sangeren: «Meg til frelse jeg intet vet, Uten deg Guds Lam. Ene i din rettferdighet, Skjules all min skam!»
   Da kommer du til Jesus, ikke sant? – for du har ikke noe annet sted å fly – og Han vil jo i følge sitt eget løfte slett ikke støte den ut som kommer til Ham.
   Om du kunne forstå meg rett når jeg sier dette: Vi er ikke kalt til å være opptatt av og fokusert på synet, på hørselen, på troen osv., men på Jesus selv! Det er Hans verk som er vår frelse!

   Da er det de som sier: Ja men, vi må jo tro! Men troen er ikke noen gjerning fra vår side – den er tvert imot virket gjennom forkynnelsen av Kristi ord, som nettopp er ordet om Jesus, ordet om korset, ordet om den frie nåde, ordet om stedfortrederen, ordet om blodet!
   Tenker du at det skulle være noen annen måte å få eie en frelsende tro på? Hva skulle i tilfelle ha virket den? Din evne til å tro? Nei, du har vel opplevd nok hvor vaklevoren den er, har du ikke? Men midt i alle disse opp og ned og hit og dit hos deg, har Herren knyttet et bånd som ikke slipper deg – det er Hans arm som ikke er for kort til å frelse. (Jes. 59,1). Nei, den er lang nok til å nå deg overalt hvor du måtte befinne deg, om du så var så skitten at du ikke lenger så ut som et menneske – men det er en den ikke når, det er den egenrettferdige, for han tar aldri imot denne arm som er utrakt til frelse.
   Og hvorfor gjør han ikke det? Det er jo opplagt – det er fordi han ikke ser sitt behov for den, for hva behov skulle en frisk ha for lege?
   Men du er vel ikke frisk, er du vel? Når du ser deg selv i det speil Guds lov holder opp for deg. Da er det så velsignet godt å få se i det samme ord at denne lege ikke kom for de friske, men for de som har ondt!
   Gud velsigne deg som har ondt når du ser på ditt eget, men blir glad når du ser på Jesus!