|
I
den overskrift som her er satt over denne teksten, kalles denne sønnen
for den bortkomne, skjønt han jo ikke var bortkommen
- det vil si, at den «tittel» peker i en gal retning, av hva hans
situasjon egentlig var. Han hadde selv gått bort! Det var en
bevisst og gjennomtenkt handling fra hans side. Han valgte
å gå bort! Han ville ikke lenger være i farshuset,
og vendte sin far ryggen for å leve som han selv ville.
Dette er vel kan hende den mest kjente av alle beretninger
i Skrifter - beretningen om den fortapte sønn.
Og han var virkelig fortapt denne - tapt,
som det står i teksten vår. Andre oversettelser, som for eksempel
KJ, bruker ordet fortapt.
Det er nemlig hva det menneske er, som lever borte fra
Gud - i landet langt borte =
synden. (v.13).
Borte fra Gud, fra farshuset. I det øyeblikk du vender deg
mot synden, vender du ryggen til farshuset.
Vi taler om at et menneske går fortapt, og tenker da
gjerne på det øyeblikk døden inntrer, uten at dette menneske har mottatt
frelsen i Jesus Kristus. - Og sant nok, da er det endelig - da er
det ingen mulighet for redning mer - men sannheten er den, at det
menneske som lever borte fra Jesus, det menneske lever i en fortapt
tilstand allerede her.
Han
forlot Gud helt bevisst denne, og valgte
livet i landet langt borte. Det virket mer forlokkende på ham - og
vi ser hva det var som lokket der - nemlig muligheten for tilfredsstillelse
av alle lyster. (v.13b).
Farshuset opplevdes begrensende - for synden ble ikke
tolerert der.
Men hva mennesket ikke er klar over, er at synden er
som en orm som suger ut, og fortærer alt etter hvert, og du blir stående
tom tilbake. Noe
også denne opplevde - «han sløste bort alt han eide.» (v.13).
Men da
åpenbares også den farens omsorg og kjærlighet, som han hele tiden
hadde vært - og fremdeles var - gjenstand for.
Alt
i Skriften - om det skal forstås rett - må ses i lys av Skriftens
samlede vitnesbyrd. Så også her. Og noe av en nøkkel her er ordet
- funnet. (v.24
og 32).
Bare den det er søkt
etter, kan bli funnet!
Noe blant annet de to foregående lignelsene i Lukas 15 viser oss.
Faren hadde altså ikke bare forholdt seg passivt ventende
der hjemme, i håp om at han skulle dukke opp, men selv sendt ut sine
tjenere, for å minne ham om hjemmet han hadde forlatt.
Så dukket det opp en, nå og da hos ham, mens han levde
sitt utsvevende liv, og sa: «Hei, er det ikke på tide å tenke på å
vende hjem nå? - Arvedelen du tok med deg skrumper inn, og dette livet
vil snart ende i ruin!»
Men så lenge det ennå var arvegods igjen å handle med,
var ørene døve for dette kallet. Så fikk han sette alt over styr.
Men da kom hungersnøden
i landet - nå fikk han smake hva lønn synden gir. Det beste han nå
fikk av det folket som hadde festet med ham i de «glade» dager, det
var å få mette seg med de skolmer som de kastet til svina! - Og for
disse måtte han endatil arbeide.
Han fikk ikke engang dem gratis.
«Da kom
han til seg selv.» (v.17).
Da begynte han å se, hvilken velsignet stand han hadde forlatt.
Men alt dette - hungersnøden, det fremmede folkets harde
behandling av ham i hans nød, og minnelsen om hjemmets herlighet -
var tjenere sendt ut av hans far, for å nå ham med redningen.
Slik har Gud,
vår himmelske Far, ikke forholdt seg passiv i forhold til oss. - Han
har sendt ut sine tjenere, profetene, vitnesbyrdene i den gamle pakts
tid, så Sønnen selv - Han som var «kommet for å søke og frelse det
som var fortapt,» som Han selv sier (Luk
19:10) - og som her forteller denne historien som vi har stanset
for nå. Han igjen sendte ut sine disipler, som igjen utbredde
Ordet, som igjen har drevet ut tusener på tusener av vitner gjennom
historien - Ordet som ennå i dag søker, og som Den Hellige Ånd bruker
til å legge inn på ditt hjerte, så du «kommer til deg selv.» (v.17).
- Alt dette for å finne deg
- den fortapte sønn, eller datter.
|
Av og til sender
Han også andre ting, og lar deg smake syndens bitre frukter - lar
det bli bittert for deg, og hungersnød, sykdom, krig og lignende.
Han
hadde levd en tid i det fremmede landet - iallfall var han blitt fremmed
for sin fars sinnelag - så han begynte å tenke ut hva han skulle
betale
for seg med. Han eide jo ikke noe lenger, men han kunne nå vel betale
med en fin bekjennelse?
- Det vil si noe fra ham som faren skulle ta imot som en slags løsepenge
- eller kompensasjon.
Han fattet ikke sin egen forkommenhet - og at om ikke
arven hadde tatt slutt for ham, samt farens virksomhet, ville han
heller ha blitt i syndelandet.
Det var farens fortjeneste
at han kom hjem. - Han var blitt funnet!
Derfor ser vi også at faren forholder seg helt taus overfor
hans bekjennelse - Han på sin side kan bare ikke vente med å overøse
ham med gaver og æresbevisninger!
- Tenk nå på det! - æresbevisninger! Han
æret denne sønnen som hadde skuslet bort alt! Ikke for
hva han hadde gjort, men av glede over at han nå var hjemme!
Som om han hadde vendt hjem fra en seiersferd! Fatter du
Guds hjertelag for syndere?
Men
han hadde to sønner,
denne faren. Og om den andre kan vi trygt si, at han ikke fattet farens
hjertelag.
Han var den som alltid hadde skjøttet sine plikter -
ja, han sier det endatil så sterkt at «aldri
har jeg gjort imot ditt bud.» (v.29).
Og så holder han frem for sin far, sin egen fortreffelighet: «Se,
i så mange år har tjent deg.» (v.29).
Hva
hadde denne årelange nidkjære tjeneste, og budoverholdelse, ført til
i forhold til faren? En skjult hjertets bitterhet imot ham: «- meg
har du aldri gitt et kje så jeg kunne
glede meg osv. ...» Med andre ord: Du har ikke unt meg
noen glede.
Videre ser vi jo den åpenbare bitterhet overfor den hjemvendte, som
han ikke engang vil kalle bror,
men «denne sønnen din.» (v.30).
Noen
har ment - og noen mener - at denne hjemmeværende sønn er et bilde
på dem som all sin dag er blitt bevart i faderhuset - eller i sin
dåpspakt som det gjerne kalles - men er det en kristens
sinn Jesus maler ut for oss her? «Aldri
har jeg gjort imot ditt bud!» Hvilken kristen ville noen gang si det?
Nei, dette er ham som brakte Gud til korsets tre, fordi
Han tok imot syndere og åt med dem (Mark
2:16 og Luk 15:2), mens Han på samme tid ikke anerkjente hans
tjeneste. Dette er Kainssinnet! - han som slo sin bror Abel i hjel.
Hva han ikke hadde fattet, det er det som hans far gjør
ham oppmerksom på her: «Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er
ditt!» (v.31). Det er jo
ditt! - Det har alltid vært det! - Du kunne bare slakte og ete, og
glede deg! - Jeg unte deg det! Ikke fordi du arbeidet, men fordi du
var sønn - fodi du var barn. Vanskeligheten ligger ikke der du mener
den ligger, den ligger i ditt eget hjerte - ditt trange og formørkede
hjerte.
Vi har
en sang, hvor det lyder slik i et vers: «Er da ei Hans åpne
sår, Himmeldører vide?»
Hvor vide?
«Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger være langt
fra oss.» (Slm. 103,12) Kan du se portstolpene? Nei, de er for langt
borte! «For så høy som himmelen er over jorden, er Hans miskunnhet
mektig over dem som frykter Ham.» (Sal 103:11). Kan du se det øverste
dørtre? Nei, det er for høyt!
Hvorfor
er da poerten så trang? (Matt 7:14). Ikke fordi Jesus har gjort
den trang for oss - men fordi det er så trangt i vårt
hjerte for nåden. Nåden!
Hva
vil så Jesus si deg, med denne beretningen? Se, så har Gud elsket
- deg! Se, så elsker
jeg - deg! Jeg går
til korset med hele din forødte arv, og gjenoppretter alt på ny. Alt
du skuslet bort får du nå igjen (v.22-23).
Alt!
|
Bots-
og bønnedag
