Saligprisningene

Luk 6:20 - 23

   20 Og Han løftet sine øyne, så på sine disipler og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. 21 Salige er dere som nå hungrer, for dere skal bli mettet. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le. 22 Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld. 23 Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se, stor er den lønn dere har i himmelen. For på samme vis gjorde deres fedre med profetene.
 

   «Og Han løftet sine øyne, så på sine disipler og sa: Salige er dere fattige.» (v.20). Der ser du hva slags folk Jesus valgte ut – «dere fattige.»
   Er ikke så sikker på om dette viser til materiell fattigdom. De drev jo sin egen virksomhet flere av disse. Og når fariseeren og skriftlærde Saulus siden kom inn i flokken og ble apostelen Paulus, så var det ikke tale om noen fattig person hva det materielle angikk.
   Men det vet vi av det vi leser i evangeliene at fattigdommen var stor hos disse når det kom til spørsmålet om åndelig rikdom. I den sammenheng var de som en flokk med barn i hælene på Ham, og tok feil i det meste. Og da er det en salig trøst for oss å se at ikke én av dem ble forkastet av den grunn.
   En av dem ble riktignok forkastet, men ikke av den grunn.
   De falt jo i den ene synd etter den andre mens de vandret med Ham - svært ofte i den mest alvorlige synd av dem alle, nemlig hovmodssynden: Hvem av dem skulle gjelde for å være størst? Hvem av dem skulle sitte ved Hans høyre og venstre side og lignende? Og Peter falt endatil i den synd å avsverge seg Ham – banne på at han ikke kjente det menneske. Men hør det igjen: Ikke én av dem endte med å bli kastet utenfor! For Herren hadde utvalgt dem til frelse. Og Han hadde utvalgt dem til å være Hans apostler og sitte med Ham på Hans trone. Og hør hva Paulus skriver i Rom 11:29, etter å ha fått se inn i dette nådehavet: «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.»
   Å du, hvor trege vi er til å tro dette! At vår frelse ene og alene har sin grunn i det! Men i det øyeblikk du får tro det kommer gleden i kristenlivet, og du begynner å gi Gud det Han vil ha – nemlig det apostelen i Hebr 13:15, kaller et lovrisningsoffer: «La oss derfor ved Ham alltid bære frem lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser Hans navn.»
   Merk deg hva som står: Dette offer bæres frem ved Ham! Uten Ham er ikke dette offer mulig! Det er jo frukt av lepper som priser nettopp Hans navn! Og som vi vet av Skriften, og som det gjentas så fint i den kjente nyttårssalmen: «Hans navn skal kalles Jesus, Det er et frelsernavn!»
   Ingen priser dette navn uten å ha sett at det er nettopp et frelsernavn. Det er mange som bøyer sine knær for konger og keisere og diktatorer, men det er fordi de må. Det er av frykt for konsekvensene om de ikke gjør det. Det er ikke et slikt folk Jesus vil ha. Ikke frykt, men glede!

   Vil du se hva slags folk Jesus vil ha? Vi kan lese om Peter der de får se Jesus på stranden etter Hans oppstandelse: «Den disippel som Jesus elsket, sier da til Peter: Det er Herren! Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg - for han var naken - og kastet seg i sjøen.» (Joh. 21,7). Kunne likesom ikke komme fort nok inn dit hvor Jesus var.
   I Mrk. 16,2, leser vi om noen kvinner som ville ut til Hans grav: «Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp.» Her var det ikke noe som kunne utsettes til ettermiddagen for eksempel – nei, så tidlig som mulig måtte de ut dit, hvor Han var, selv om Han nå lå i en grav.
   Ser du hva Jesus gjør med dem Han får i tale? Han skaper ikke treller fulle av frykt for at de ikke holder mål, men barn som ikke vet seg noe bedre sted å være enn i Hans nærhet.
   Den som har fått om bare et lite glimt inn i denne åndelige verden hvor Jesus er Herre, han vet av hele sitt hjerte at dette er noe denne verden aldri kan kompensere for. Der hos Ham finnes noe denne verden aldri kan gi – nemlig det som gikk tapt i fallet: Liv i Gud!
   Og så sier Han altså – og da må du særlig legge øret til, du som kjenner deg som den fattigste her i kveld, for synet er så dunkelt, og hørselen likeså – og den synd du har sett og stadig ser i deg selv er ikke til å snakke om – hør nå hva Han sier her: «Salige er dere fattige!» Det vil altså si, de som ingenting – ingenting – har! Hvorfor det? Hvorfor har de grunn til å prise seg salige? «- for Guds rike er deres!» Deres!

E.K.

   Slik tenker vi aldri noen sinne ut fra vår naturlige tankegang. Ikke under noen omstendighet. Det er en helt fremmed tanke for vårt kjød. Vi tenker at det må først skje noe med oss først. Vi kan ikke bare være fattige! Iallfall ikke så fattig som det du er!
   Men ser du ikke da, at dette du da begjærer, det er noe du vil betale for deg med. Men det blir jo i tilfelle noe i tillegg til den prisen Jesus allerede har betalt det da. Som om det ikke var nok! Du underkjenner i virkeligheten Jesu verk ved dette – ikke bevisst, men fordi ditt gamle menneske er slik – det tror ikke evangeliet!

   Evangeliet er et ord, en røst, et budskap fra himmelen – det er ikke noe du skal finne i ditt eget bryst! Det er et budskap til deg fra Herren! Derfor heter det også igjen og igjen: Hør! «Hør! Så skal deres sjel leve!» (Jes 55:3).
   Kan du unngå å høre? Noen kan sitte med nesa ned i en bok – eller i våre dager med PC’n, og du kan henvende deg til vedkommende opp til flere ganger, før han eller henne oppfatter at noen snakker til dem. Hører ikke fordi de er opptatt med noe annet.
   Du kan også være så opptatt med din egen åndelighet at du ikke hører denne røsten som taler til deg. «Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.» (Ef 5:14).
   Det er Kristus som skal lyse for deg! Det er ved Ham vi skal lovprise Gud – eller komme til å lovprise Gud – og det vi da lovpriser det er Hans navn! «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder,» sa engelen til Josef. (Matt 1:21).
   Finner du da noen grunn til å lovprise dette navn!

   Så finner vi i Jesu saligprisninger løfter om tilfredsstillelse av alle behov, noen allerede her på jord og noen i evigheten – for sin fattigdom skal de få Guds rike, for sin hunger skal de mettes, for sin gråt skal de trøstes osv., men så kommer det noe som virker helt utrolig for den som ikke kjenner menneskets synd og syndens følger og virkning: «Salige er dere når menneskene hater dere, og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt for Menneskesønnens skyld.» (v.22).
   Hvordan kan dette ha seg? Vi forkynner jo ikke bare et godt budskap, men det beste. De skal få himmel og salighet for intet fordi en annen har betalt for dem. Hvorfor skal de hate oss, støte oss ut av det «gode selskap,» kaste vårt navn fra seg som noe ondt? Og det for Hans skyld som har gitt dem alt dette for intet!
   Ser du hvor fæl synden er? Ser du hva den har gjort mot mennesket? Ser du Adam der han står og anklager Gud midt opp i Hans åsyn fordi Han gav ham denne kvinnen som forførte ham. Nå var det plutselig Guds feil, Guds skyld, at han hadde falt og syndet! Det er virkelig mørkt! Men ennå skinner lyset! Ennå er Han her! Og så er det spørsmål da, om du er en av dem Han har fått i tale – eller har begynt å få i tale, så Han kan få opplyse deg og gjøre deg vis til frelse, som det heter i 2 Tim 3:15. Hvordan? Jo, som det står i den forbindelse: «- og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.»
   Ved Ordet vis til frelse – og merk deg endelig: Ved troen på Jesus Kristus!

   Det er hva vi kan kalle å få løftet blikket høyere opp!