Her møter vi en kraftig formaning fra Herren selv - og et mektig løfte om rikelig velsignelse. Hør bare: «Et godt mål, stappet, ristet og overfylt!» Og det direkte i fanget! (v.38).
   Dessuten er det knyttet løfter til dette, å la disse ting være: «Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt.» (v.37). I dette ligger også det motsatte: «Døm, så skal du bli dømt. Fordøm, så skal du bli fordømt. Ettergi ikke, så skal du heller ikke bli ettergitt.»
   Paulus skriver jo til disse som praktiserte loven - og da først og fremst overfor andre: «Men om du kaller deg jøde, og du setter din lit til loven og roser deg av Gud, og kjenner Hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven, og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige, siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven: Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer? Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven!» (Rom 2:17-23).
   I samme øyeblikk som du feller dom over et annet menneske, det være seg en hjertets dom eller med ord, har du trådt inn i lovens rike. Da er det lovens vilkår som gjelder, og den er ikke tilfreds med å vende lyset mot alle andre - den snur om og lar sitt lys falle også på deg, og hvordan går det da? Jo, nettopp som vår tekst - det vil si, Jesu ord - mer enn antyder: Du blir dømt og fordømt!
   «Kan vel en blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøften?» (v.39). Jo visst vil de det!

   Dette har alltid vært - og er fremdeles - et vanskelig ord for mange troende: «Skal vi ikke få påtale det som er galt ifølge Guds ord?»
    Og det har på den annen side, alltid vært et elsket ord av verden og falske kristne til å kunne fortsette et liv i strid med Guds vilje: «Dere har ingen rett til å dømme!»
   Men dette er jo ikke et forbud mot å forkynne det Guds ord sier om synd. Det er et ord som retter seg mot ditt sinnelag! Hvordan står det egentlig til med deg selv - du som opphøyer deg til å felle dom?

   Du kjenner fortellingen om disse som kom trekkende til Jesus med kvinnen som var grepet i hor - de toer likesom sine hender ved nettopp å vise til hva Ordet - det vil i dette tilfelle si loven - sier: «I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du?» Og Jesus ville jo aldri tale imot loven, men Han stiller dem overfor noe som avslører deres sinnelag: «Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne!» (Joh 8:5 og 7).
   Hva er det de ser da? Jo, hvis denne loven, som de nå påberoper seg å ha på sin side, skulle bli praktisert, ville også de blitt steinet!
   Har du sett dette? Har du sett at om Herren skulle komme med sin dom, da ville også du gått under, sammen med dem du eventuelt dømmer!
   Men hva gjør så Herren? Kommer Han hit til jord, med dom over oss som har syndet både mot Gud og mennesker? Nei, vi leser tvert imot dette forunderlige: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» (Joh 3:17).
   Her møter du et sinnelag - det er Guds sinnelag! Han, den rettferdige og hellige kunne med all rett ha dømt oss, og vil også på den siste dag vise all verden det, at Han er den som har rett til å dømme. Men så ser vi altså dette forunderlige i Skriften, at Han i stedet tenker ut et vis Han kan spare oss for dommen på! Han sender sin Sønn hit ned - det vil si at Han selv kommer hit ned. Hos profeten Sakarja leser vi: «Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn! For Han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.» (Sak 2:17). Og hos profeten Jesaja: «Han kommer selv og frelser dere.» (Jes 35:4). Så ser du altså hvem Jesus virkelig er!
   Og så er altså Hans oppgave her på jord, å legge grunn for at vi kan frikjennes på et sant og rett grunnlag. Som Han sier om loven, som vi nettopp har vært innom nå: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» (Matt 5:17).
   Her kommer lovgiveren selv og oppfyller loven som menneske - og du som nå sitter her, du bør jo da spørre: Hvorfor? Han den evig rettferdige behøvde da vel ikke å rettferdiggjøre seg selv, ved en oppfyllelse av loven! Det er et velsignet svar på dette!: For din skyld!
   Ja men, dersom det var for min skyld Han oppfylte loven, da har jo jeg en oppfylt lov! Ja, nettopp!
   Videre: Han som var fullkomment uten synd, både i seg selv og i handling - Han går til korsets tre og soner synd! Igjen: Hvorfor? Og igjen: Jo, for din skyld! Som vi synger i en sang: «Hvorfor henger Han der på forbannelsens tre? Jo, fordi dine synder er der. Hvorfor roper Han så, av sin Fader forlatt? Kun for deg, for din sjel det jo er.»
   Ja men, dersom Han har sonet for min synd, da er jeg jo fullkomment fri fra syndens fordømmelse! Ja, nettopp!
   Det er jo dette som er evangeliet! Det var dette den tidligere - og vi kan trygt si: Dømmende! - fariseer og skriftlærde, Paulus kjempet for - at mennesker skulle få se inn i denne Guds usigelige gave, som han kaller den, og bli frelst! For Guds frelse var nå ferdig for dem! Guds frelse er ferdig for deg! Du synder ved ditt selvstrev på den veien! Det er ferdig!

   Så skriver apostelen til kolosserne: «Og Ham (Jesus) forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.» (Kol 1:28). Fullkomment - ikke i seg selv, som en ofte kan få inntrykk av at mye av forkynnelsen sikter på - men i Kristus!
   Stans nå et øyeblikk for dette: Fullkomment! Og: I Kristus!

   Stans nå et øyeblikk - det er en måte å si det på, men jeg vil jo tilføye: Grunn på det! Bli aldri ferdig med å undre deg over det! For hør hva Ordet vitner til deg, og om deg som i din nød har tatt din tilflukt til Jesus - den Jesus vi nå nettopp har stanset for: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 8:1).
   Har du hørt det ordet så ofte at det er gått inflasjon i det? Stans nå for det: Ingen - overhodet ikke et snev av - fordømmelse! Blir du snart ferdig med den tanken? Og en ting til: Gir det deg noen videre trang til å dømme andre? Du som selv er gjenstand for en slik nåde, og av Gud selv er plassert i en slik situasjon og tilstand, at ikke noe kan fordømme deg mer!

   Vi kjenner til anklagen fra fariseerhjertet: Ja, om nå situasjonen er slik, da kan vi jo bare fortsette å synde! For det første er det helt utenkelig for en levende kristen å tenke slik - Jesus min frelser måtte jo lide og dø for disse ting! Og for det annet: Hva møter Guds ord deg med, du som synder?: «Den som synder, skal dø!» (Esek 18:4; 20). Jesus er jo ikke en fri adgang ut i synden - Han er en tilflukt for syndere, nettopp for at de ikke skal dø, som følge av sin synd!
   Og jeg nevnte på en kristens hjerte og sinnelag her: Synden er blitt en plage! Den forderver likesom alt for ham - og derfor lengter han etter den dagen han skal settes fullkomment fri fra dette gamle menneske! Hva er årsaken til at et menneske får vondt i forhold til synd? Jo, Den Hellige Ånd har begynt å virke på det! Hva er det som får et menneske til å fly til Jesus med dette onde? Det er at Den Hellige Ånd har tatt bolig i deg! Det er Kristus som bor i ditt hjerte! Ellers hadde du ikke brydd deg om det første - synden som bor i deg - eller gjort det annet - flydd til Ham for redning!
   Noen har et forhold til loven, kun som en ytre bokstav. Det er ille! Men hva verre er: Det er også mange som har et forhold til evangeliet, kun som enn ytre bokstav! Ja, det er i sannhet mye verre!
   Da kan man nok skjule seg for mennesker, bak fromme fraser og klart syn på både det ene og det andre i Guds ord, men Han som ser til hjertet, hva finner Han?
   Da vil et slikt menneske gjerne si, så ydmykt da, vet du: Hos meg finner Han bare synd! Det høres så rett ut, men om det skulle være tilfelle, at Gud på dommens dag kun skulle finne synd i deg, da var du fortapt! Nei, «i Ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt,» står det. (Ef 1:13). Han finner ikke et forbedret menneske, men Han finner sitt eget! «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1 Joh 5:12). Frukten av Ordets virkning er et sant behov for Jesus!
   David rotet seg bort fra Gud ved sitt begjær etter Batseba, men til tross for den store synd han begikk etter hvert, var han så rettferdig i egne øyne, at han uten å nøle felte en hard dom over denne synderen profeten Natan fremstilte for ham. Men da sier Natan: Du er mannen! Hva skjer da? David våkner opp av bedraget, og med det samme våkner et sant behov for frelseren! Om David hadde gått videre i sitt bedrag, og Den Hellige Ånd hadde veket fra ham, ville han nok resten av veien også regnet med Gud og Hans nåde, men verken Gud eller Hans nåde ville vært der!
   Men det kan vi ikke se, sier du? Hva er det som gir oss sorg over synden? Gjerne sorg over at vi ikke har noen sorg, om så skulle være - men dog sorg! Og hva er det som driver deg til Jesus og Hans verk, så du blir frimodig og glad, tross alt? Kan du ikke se det? For et bedrag!
   Det du ser et lite snev av her, det er jo den rike gave Gud har gitt deg i sitt evangelium - og det like i fanget, om vi skal bli i teksten vår. Ja, i mitt kjød bor intet godt, som også Paulus vitner, men det er kommet noe mer til, noe som har gjort synden til ild og vann for meg! Et nytt liv i Jesus Kristus! Mitt gamle menneske elsker fremdeles synden, men mitt nye sørger over denne kjærligheten!
   Måtte vi også se det i forhold til det Jesus holder frem for oss i teksten vår: Også denne vår dom og fordømmelse av andre, har sitt utspring i det gamle menneske, og er dermed synd - om vi påberoper oss dekning i Guds ord aldri så mye! Vi er jo selv i en tilstand hvor vi kun kan frelses av nåde! Og derfor har Han også bestemt at vi skal frelses av nåde, og kun av nåde! Ved Hans gave til oss - at Han ikke fordømmer oss for våre synders skyld, for Jesu Kristi skyld!

   Hvordan begynte teksten vår?: «Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig.» (v.36).
   Han er barmhjertig Han vi har med å gjøre, så Han endatil vekker en horkar og drapsmann som David av syndesøvnen, med det mål for øye å berge hans sjel!

E.K.