Det er jo også her loven virker avslørende på oss, og fremstiller oss som de syndere vi er.
   Våre tanker, ord og gjerninger som så ofte er forvente, våre forsømmelser, vår likegyldighet, vår kulde overfor vår neste og lignende, åpenbarer at vi ikke har den kjærlighet som loven åpenbarer, og krever av oss!
   Derfor - fordi lovens innhold er kjærlighet - taler også Skriften om at det ikke er noen gagn i å ha loven, og å kjenne loven, men i å gjøre den. For kjærligheten kan aldri være likegyldig.

   Skriften vitner om den tro som evangeliet virker - at den er virksom i kjærlighet. (Gal 5:6). Den er!
   Stans opp for det, for det fremstilles så ofte slik - at nå er du riktignok kommet til tro, men du kan ikke bare sitte der og tro, du må også gjøre noe.
   Skriften vitner at den tro evangeliet virker, er virksom. Så bli i Hans kjærlighet slik den er åpenbart i hele Jesu liv, og ikke mindre, i Hans død - ja, kort sagt i Hans gjerning. Det kan ikke bli uten frukt.

   Det sniker seg så snart inn at vi må legge noe til, men her er vi inne på den hellige grunn, hvor du bare må ta av deg skoene og bli stille!
   Vi har ganske enkelt ikke den kjærlighet som loven vitner om, og krever. Og vi kan heller ikke opparbeide oss den, men den er gitt oss i Jesus Kristus, vitner Ordet, og utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd. (Rom 5:5).
   Loven vitner om en fullkommen rettferdighet, og denne rettferdighet forutsetter en fullkommen kjærlighet. Ingen fullkommen rettferdighet uten en fullkommen kjærlighet! Og hør nå ordet som går igjen her: Fullkommen! Nå har vi med Guds rike å gjøre, forstår du, og ikke denne verdens rike.
   Nå vitner Ordet om at denne rettferdighet er blitt åpenbart uten loven - den fullkomne rettferdighet åpenbart uten loven - det er Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror, vitner apostelen Paulus i Rom 3:21-22.
   Vi får altså denne rettferdighet - som ikke er noe mindre enn Guds rettferdighet - tilregnet for Jesu Kristi skyld, som om vi selv, ved vår egen kjærlighet skulle ha oppfylt loven.
   Dette vil si at den er åpenbart uten loven.

   Så snart lovens: «Du skal!» Og: «Du skal ikke!» lyder, er det som om fengselets porter slås igjen fremfor en. Alt blir så tungt og tregt, og så kommer angsten og det uendelige strevet.
   Noe helt annet er det når en ved vitnesbyrdet om Sønnen settes ut i den fullkomne frihet: Se, alt er ferdig! Det er allerede oppfylt!

   Du kan ikke komme lenger enn til Jesus! Du kan ikke bli bedre, mer rettferdiggjort eller mer helliggjort enn hva du allerede er i Ham. Du skal slippe å streve noe mer med den saken, og i stedet få vitne om den store nåde som er blitt deg til del - en nåde og frelse som i Jesus Kristus er tilveiebrakt for alle mennesker. Bli i dette, så Kristus kan vinne skikkelse i deg!
   Kampen fra nå av, vil stå om å få bli i denne frihet!

   Denne skriftlærde i teksten vår var nådd langt hva lys i loven angikk. Så langt at Jesus sier til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike!» (v.34).
   Han så inn i den fullkomne kjærlighet loven vitnet om, og dermed krevde. Nå manglet det bare at dette «fjellet» falt over ham - og knuste ham.
   Ja, min kjære skriftlærde, du ser langt inn i hva loven vitner om - nå mangler det bare at du innser: Det er dette Gud vil ha av deg! Du skal være fullkommen, hellig, uten fnugg av syndig lyst, full av kjærlighet og sannhet, lys uten skygge av mørke, aldri sviktende, uten snev av tvil noen gang, full av tro, lydighet og villighet - ja, til korsets død om det krevdes, av en eneste grunn: Du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft og av all din makt - og din neste som deg selv.
   Kan du bestige dette «fjell,» eller må du som tolleren i templet si: «Gud vær meg arme synder nådig!» (Luk 18:13).

   At denne forkynnelse av lov og evangelium på det nærmeste er blitt borte i forsamlingene, forårsaker at mennesker kan trives der i sin uomvendte tilstand - noe som er en tragedie for disse menneskene selv, og en forsømmelse og synd menighetens ledere en dag må svare for.

   Enn du som leser, her og nå - kan hende ser du ikke engang så dypt i loven som denne skriftlærde Jesus talte med? Du vet det selv!
   «Du er ikke langt borte fra Guds rike,» sa Jesus. Nei, ikke langt, men altså - borte fra! Her sto ennå noe tilbake, som vi har nevnt tidligere.

   På et bestemt havstrekk i Norge, har mange skip forlist - noen langt fra land, andre nær. Like ille gikk det for alle, men du kan si: Verst var det likevel å gå ned så nær land - så nær redning!

   Teksten vår slutter med denne noe underlige opplysning: «Og ingen våget å spørre Ham mer.» (v.34).
   Jesus var jo ingen hård mann, men saktmodig og ydmyk av hjertet, som vi kan lese det i Matt 11:29. Men Han var også lyset, som opplyste hvert menneske, som Johannes vitner om det i sitt evangelium. (Joh 1:9).
   Kom det noen folk uventet på besøk en kveld, og du verken hadde vasket, støvsugd eller ryddet i huset på lang tid, så hadde du neppe satt på så mye lys som mulig, men jo mindre dere kunne klare dere med, desto bedre. For du hadde noe å skjule!
   Dette sitter dypt i hvert eneste menneske. Ofte bare som en følelse av- en anelse om - noe som ikke tåler lyset. Og dette slår ut i full blomst der Guds ords klare lys får skinne.
   De ante en fullstendig overmann i Jesus, og så var det denne dype frykten for å bli avslørt - akkurat slik som du nå engang er - både for deg selv, og andre.
   Er du redd for å bli avslørt, så alle kan se hvordan det egentlig er fatt med deg? Går du og skjuler hvordan du egentlig har det?

   Det er dette det tales om i Joh 3: «- og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.»
   Det er bare ett av to en kan gjøre i møte med dette lyset - enten søker en å slukke det ut, slik som jødene gjorde - eller en tar det innover seg, og bekjenner sin synd for Ham. Dette kalles å gjøre sannheten, som det står videre i Joh 3, i denne sammenheng: «Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud.»
   Det er Guds gjerning at vi vil og virker til Hans behag, som det står skrevet.

   Når et menneske tar imot sannheten, og bekjenner sannheten, så er det en Guds gjerning. Og en slik en kan ikke leve i mørket, kan ikke ha noe uoppgjort med Gud. Han kommer til lyset, for at mørket må bli avslørt og drevet ut.

   Denne skriftlærde var nær Guds rike, og Jesus satte pris på den forstandighet Han fant hos ham.
   Enn du, er du i Guds rike?
   Johannes taler i sitt brev om denne forstandighet verden ikke har - heller ikke denne skriftlærde - i sitt brev: «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og Han har gitt oss forstand så vi kjenner den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud, og det evige liv.»
   Forstanden er altså å se hvem Jesus virkelig er. Og så føyer Johannes til, og avslutter sitt brev med denne alvorlige formaning: «Mine barn, ta dere i vare for avgudene!» (1 Joh 5:20-21).

E.K.