|
«Gå og forkynn!» Jesus kaller sine disipler, og det vi først av alt
skal merke oss er det vi leser i vers 13 her – «Han kalte til seg
dem Han selv ville.» Ikke kreti og pleti, men dem Han selv ville.
Dem Han hadde tatt ut til dette.
Jesus vil at også vi skal være klar over dette, og derfor
ber Han oss om å be at «høstens herre vil drive arbeidere ut
til sin høst!» (Matt 9:38: Luk 10:2).
Dette har det nok vært syndet mye imot, dessverre – så
vi har drevet arbeidere ut, og det også dessverre til vår
høst. Vårt kirkesamfunn, vår misjon. Men det vi skulle gjøre, om vi
virkelig forsto betydningen av dette, det var å be Han fortsette som
vi ser Han gjør her – nemlig kaller til seg dem Han selv vil.
Og da sender dem ut.
Å gå ut i denne striden uten å være kalt til det, det
er en alvorlig ting, både for den som gjør det og dem som blir sittende
under talerstolen deres. Enhver troende er et vitne, men det er ikke
alle som skal gå ut på denne måten. Men noen kan oppglødes til dette
ved innstendig forkynnelse om det. Andre kan ta seg til det for likesom
å bli noe i Guds forsamling, og det kan være andre motiv, men altså
ikke dette å være drevet ut av Herren selv. Fordi Han vil det!
Han tar dem ut til å være særlige vitner, og da burde
det jo være av interesse hva disse fikk å forkynne folket, ikke sant?
I Mark 16:15, leser vi: «Og Han sa til dem: Gå ut i all
verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» Forkynn evangeliet!
Hva er så evangeliet? Det kunne jo holdes mange bibeltimer ut fra
et slikt spørsmål, men la oss nå bare sitere apostelen Paulus fra
Ef 1:13: Det er det sannhets ord ved hvilket vi blir frelst. Det er
det sannhets ord ved hvilket vi blir født på ny. Det heter evangeliet
om vår frelse! Det er altså hva evangeliets ord er – det er ordet
om vår frelse i Jesus Kristus, vår Herre.
Dette skulle de altså gå ut og forkynne. Men for hvem?
For noen bestemte? Nei, for all skapningen! For som vi ser av 1 Tim
2:4: «Han (Gud) som vil at alle mennesker skal bli frelst og
komme til sannhets erkjennelse.» Her har ingen noe fortrinn og ingen
er unntatt. Alle betyr nettopp alle! Det må du legge deg på
hjerte og sinn, for det er det frelsens ord som bringer deg til Gud.
Jesus gjorde soning for all verdens synd! (1 Joh 2:2).
I
Luk 9:60, kan vi lese: «Gå du av sted og forkynn Guds rike.» Guds
rike. Jesus åpenbarer noe viktig om dette i Matt 12:28: «Men er det
ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet
til dere.»
Vi finner et nærmest parallelt ord i Luk 11:20, men der
står det ikke ved Guds Ånd, men ved Guds finger. Der
kalles altså Guds Ånd for Guds finger – altså den Han virker ved her
på jord. Og er det ved Hans Ånd eller ved Hans finger jeg driver de
onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til dere. Ser du ikke hva
dette innebærer? Det vil jo si at Guds rike er kommet til oss og gitt
oss i Jesus Kristus. Da vi ikke ved noe middel kunne komme til det,
eller i det hele tatt finne veien til det – kom det til oss.
Ordet om riket er altså ikke noe annet enn evangeliet
– Ordet om Jesus, Ordet om korset, Ordet om blodet, Ordet om den Guds
nåde som sendte Sønnen ned hit for å bringe oss både soning og en
evig rettferdighet.
I Sal 119:142, skriver salmisten om denne rettferdighet som kom ved
Jesus: «Din rettferdighet er en evig rettferdighet.»
Hvorfor en evig rettferdighet? Jo, fordi det er Guds
rettferdighet – Han som lever og blir uforanderlig til evig tid.
Men det kunne jo ikke hjelpe oss arme syndere at Gud har sin rettferdighet
fullkomment og i behold – men i Dan 9:24, kan vi lese en profeti om
at Gud ikke har planlagt å beholde denne sin fullkomne rettferdighet
for seg selv, men dele den med oss. Bare hør: «Sytti uker er tilmålt
ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle
synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig
rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et
Aller-helligste.»
Vi skal ikke gå inn på de enkelte ting der, men bare
stanse for det som har med vår sammenheng nå å gjøre: «- føre frem
en evig rettferdighet.» Det skulle komme en til jord og føre
frem en evig rettferdighet – og Han som skulle komme og gjøre dette,
Han fikk et underlig navn via profeten Jeremia: «I Hans dager skal
Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som Han skal
kalles med: Herren, vår rettferdighet.» Vår rettferdighet!
Det er det navn Jesus bærer! Han heter rett og slett – din
rettferdighet!
Det er jo dette Paulus forkynner i Rom 5:19 – og merk deg det verset,
du som har tenkt deg til himmelen: «For likesom de mange kom til å
stå som syndere ved det ene menneskes (Adams) ulydighet, så skal også
de mange stå som rettferdige ved den enes (Jesu) lydighet.
Hørte du virkelig det? Du skal stå som rettferdig
for Gud ved Jesu lydighet! Derfor må du aldri søke noen annen
lydighet eller rettferdighet å stå fullkommen for Gud ved. Du har
jo i Ham – i Hans lydighet – fått Guds rettferdighet!
E.K.
|
Gud handler i virkeligheten
bare med to mennesker, og med begge i hele den øvrige menneskehets
sted. Det er den første Adam, han som falt, og den annen Adam
(Jesus), Han som besto. I den første falt hele menneskeheten
- alle Adams etterkommere - inn under synden, og i den annen oppreistes
hele menneskeheten, det vil si, alle de som hadde falt under synden.
Han kunne ikke gjøre seg bruk av oss, Gud, i denne
prosessen - Han måtte handle med et helt nytt menneske. Dette
nye mennesket, eller annen Adam, om du vil, var Jesus Kristus, Guds
Sønn og Guds Lam - Guds offerlam!
Er ikke evangeliet en forunderlig sak? Det er ikke noe
du snart legger bak deg, som vi kan se det i enkelte åndelige retninger,
hvor de likesom går videre til en dypere åndelighet. Nei, sier Ordet,
som vi for eksempel kan lese det i 2 Pet 3:18: «Men voks i nåde og
kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus! Ham tilhører æren,
nå og til evighetens dag! Amen.»
En evig rettferdighet. Hvorfor evig? Det vil si at den består hel
og ubeskåret i all evighet uten å kunne rokkes av noe. Jo, igjen –
fordi det er Guds rettferdighet, Jesu Kristi rettferdighet
om hvem vi kan lese: «For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra
de døde, dør Han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over Ham.»
(Rom 6:9).
Han som bærer navnet «Herren, vår rettferdighet,» lever
evig. Derfor består også vår rettferdighet for Gud, uberoende av hva
som skjer her på jord.
Ja, men da kan vi jo bare synde da, sier noen. En så
forkastelig tanke at den er ikke verd å tas opp til debatt engang.
Og andre sier: Men dette blir det da ingen helliggjørelse av! Men
hør du: Det er nettopp dette det blir helliggjørelse av – og det som
ikke springer ut som en frukt av dette, det er ikke helliggjørelse,
men egenrettferdighet.
«Han gikk så opp i fjellet. Der kalte Han til seg dem Han selv ville,
og de kom til Ham.» (v.13). «- og de kom til Ham.»
Nå sitter jeg jo i såkalt glasshus når jeg sier dette
– jeg er klar over det – men jeg frykter for at mange som har gitt
seg av med å kalle mennesker til Jesus, selv aldri er kommet til Ham.
De kan nok ha mye boklig kunnskap om Ham, men har aldri måttet fly
synden og verden som i seg selv aldeles fortapte og hjelpeløse syndere.
Derfor fører de – og kan ikke annet – folket vill. De fører gjerne
en altfor høy bekjennelse, og de fører deg til deg selv.
Resultatet av deres forkynnelse og lære blir at du kretser omkring
deg selv og din egen åndelighet, fremfor om Jesus og Hans åndelighet.
Det er i Ham du har det alt! Det er i Ham Gud har gitt deg
alt det du treng for himmel og jord.
Hva
sa Jesus om seg selv? Jo, at Han drev de onde ånder ut ved Guds Ånd,
ved Guds finger. Har du merket deg i en forsamling hvor evangeliet
kommer klart frem i Åndens overbevisning, at det senker seg en særegen
fred? Når en skal bryte opp kan denne fred være så mektig at en nærmest
merker det i lufta omkring – en særegen stillhet og ro. En kan høre
en knappnål falle, som vi gjerne sier om det. Evangeliet driver
de onde ånder – ja, djevelen selv – ut. Men det er ikke noe annet
som kan gjøre det. Alt annet bare ler han av – om han da kan le, for
han er aldeles uten glede. Han forakter deg med et hvitglødende hat.
Han hater deg snart like sterkt som Herren elsker deg, og det er bare
et sted å finne ly – i frelserens vunder og sår.
Til
slutt: Tenk Han valgte også ut Judas Iskariot som en av de tolv, denne
falske ånd som aldri ville la seg omvende. Som aldri ville la seg
tale til rette. Vi ser der han kommer og forråder Jesus i Getsemane
– han står ikke på avstand og peker Ham ut. Det ville jo vært naturlig
at han hadde såpass skamfølelse – men nei, han går helt frem til Jesus
og kysser Ham. Altså et tegn på vennskap. Selv om han jo i sitt hjerte
visste hva dette dreide seg om. Så fordervet var han. Men også da
får Judas sitt siste kall fra Herren, der han står på stupet til det
evige helvete, uten å være seg det bevisst: «Men Jesus sa til ham:
Venn, hvorfor er du her?» (Mt. 26,50). Venn, sier Jesus. Visste
ikke Jesus hvorfor Judas var der! Jo, selvsagt visste Han det, men
det var sagt for Judas’ skyld – det siste kall til sannhets erkjennelse.
Hva gjør du nå, Judas?
Det
er det samme som vi ser allerede på fallets dag, der Gud kommer i
hagen og spør: «Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er
du?» (1 Mos 3:9). Og: «Da sa Gud Herren til kvinnen: Hva er det du
har gjort?» (1 Mos 3:13).
Ser
du begge fikk kallet til omvendelse – erkjennelse og bekjennelse.
Vi kan jo også da spørre: Visste ikke Gud hvor Adam var, eller hva
kvinnen hadde gjort? Jo da, men det var for deres skyld! Men dessverre,
i likhet med hva også vi er så snare til, begynte de å forsvare seg
for Gud. Det er veien til fortapelse, når du har et slikt forhold
til Guds ord, til sannheten, at du ennå finner noe hos deg selv du
kan forsvare innfor Gud.
Igjen:
Skal du bringe noe fra Herren til andre, må du selv ha kommet til
Ham først!
|
Aposteldagen
/ 6 søndag i treenighetstiden
