«Når dere ber ...» (v.7a). Det er en oppfølging av det som er sagt i verset før: «Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.» (v.6). Og når dere da gjør dette osv. Jesus lærer sine disipler - og det vil også si oss som tilhører Ham i dag - å be. Det er bønnen som rett og slett kalles Fader vår.
   C. O. Rosenius har skrevet en hel bok over denne bønnen, og det kunne jo vært skrevet bøker over hvert ledd i den. Slik blir det når Herren lukker opp så vi ser hva som virkelig står skrevet der, og hva vi virkelig ber, når vi tar denne i vår munn.
   Jesus advarte oss jo nettopp mot hedningenes oppramsing av ord, noe Fader vår dessverre lett blir for oss. Du tenker ikke over hva du ber om. Du kan den så godt! - Kan den utenat fra barnsben av kan hende - og så blir det som en regle.

   Vi skal bare kort stanse for den teksten her nå - og kommer også tilbake til dette.
   Men først - det som jo utpreger seg i denne bønnen, det er at det er en fattigmannsbønn. Her står et menneske og ber om å få alle ting - og hvem er det som ber om å få alle ting, uten den som ingenting har selv?
   Her skjer dette som Skriften alle vegne vitner - mennesket blir satt på rette plass, og Herren alene blir opphøyet.
   I Jesaja 40, får Herrens utsending beskjed om  å rope - og på det svarer han: «Hva skal jeg rope?» Hva! Har du noen gang prøvd forkynnelsen på det svaret han der får? Nå skal du høre. «Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja sannelig, folket er gress.»
   Gresset blir tørt, blomsten visner. Det er sannheten om oss.
   Har du ikke opplevd hvordan enkelte slår seg på brystet og sier for eksempel: «Jeg er 83 nå!» mens de strammer seg opp og kneiser med nakken, for liksom å riktig vise hvor spreke de er, til tross for den høye alder. - For ikke å snakke om, dersom det skulle være tale om mellom 90 og 100. Og det er virkelig anselige aldre, sett ut fra våre forutsetninger - det er bare det at denne skapningen var opprinnelig skapt til å leve evig! Nå er det som gresset. Bare noen få tiår, og det luter mot graven - mot undergangen.
   Da ser vi - det er visst ingen grunn til å kneise med nakken. Det er tragisk det hele.
   Men utsendingen hos Jesaja fikk - takk Gud - noe mer å rope ut: «Men vår Guds ord står fast til evig tid.»
   Mennesket liker ikke nødvendigvis dette budskapet, men det er sannhetens budskap, og Herren ber utsendingen endatil om å stige opp på et høyt fjell og rope det ut - da det er et gledesbudskap.
   Mennesket selv er som gresset, men Herrens ord er evig fast. Det er i grunn akkurat det samme budskap du finner i Fader vår - hvor et utfattig menneske ber om å få - for til slutt å opphøye Gud: «For ditt er riket og makten og æren i evighet.» (v.13b).
   Dette er altså en bønn båret frem av et menneske som nettopp har fått del i budskapet vi hørte fra Jesajaboken. Det er kun bønn om å få - det er bare én ting det er tale om at mennesket selv skal gi: «...som vi og forlater våre skyldnere.» (v.12). Men hva er det da du gir? Du gir bare videre hva du selv har fått. Det er jo derfor du i det hele tatt er en kristen - ikke fordi Gud nå har fylt deg med sin kraft, eller Åndens kraft eller noe lignende - slik at du nå er blitt noe annet enn du var før, men ved at du har fått syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld. Som Paulus uttrykker det i brevet til kolosserne for eksempel: «Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet Han tilgav oss alle våre overtredelser.» (Kol 3:13b). Slik at når du forlater dine skyldnere gir du altså bare videre hva du selv har fått. «Vi elsker fordi Han har elsket oss først,» som Johannes sier i sitt brev. (1 Joh 4:19). Det gjelder kjærlighet både til Gud og medmennesker.

   Men hva så med dette Guds ord som står fast til evig tid - er det noe bestemt ved det vi trenger å se? Noe som gjør det til et gledesbudskap.
   Alt Guds ord står jo fast til evig tid, men er det nødvendigvis et gledesbudskap? Det gjelder jo også ordet om vår dom og fortapelse osv.
   I Joh 1 blant annet, åpenbares denne hemmeligheten som gjør dette til et ubetinget gledesbudskap for oss - ja, til oss!
   «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Og så hører vi videre: «Han var i begynnelsen hos Gud.» Han er altså det Guds ord som står evig fast, og Han er åpenbart i verden som vår frelser. Har du sett dette? Gud er åpenbart i verden som vår frelser! Det står evig fast! En evig soning for all vår synd!

   Der hvor dette har nådd inn, der ber mennesket med rette: Fader vår! Min Far! Er Han det for deg da? Ikke bare Gud - alles Gud - men min Gud! Det er det første du må få avklart.
   Og så tenk på advarselen mot oppramsing. Tenk bare på bønnen: «Skje din vilje!» Det er så visst ikke en bønn til å be tankeløst. Tenk på hva du ber om. Mener du virkelig dette? Som Rosenius sier: Bare en gjenfødt kristen kan be den bønnen av hjertet.

   Jesus advarer her mot hykleriet - for eksempel å vise andre at du ber, og selv bli stor på det - for, som Han åpenbarer deg ved Fader vår - du er slett ikke stor, men så fattig at du må be om å få alt. Derfor, gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør. (v.6).
   Det er ikke noe forbud mot å be offentlig i forsamlingen, men det er i virkeligheten en farlig ting for oss, for da har vi så vanskelig for å være sanne - vi fristes til å «smøre på,» og oppøse noen ekstraordinære følelser og be en riktig fin og salvelsesfull bønn. Andre lar være å be offentlig av samme grunn - de er redd det ikke skal låte bra nok!
   Det kommer altså inn noe uærlig og usant.

   Kan du ikke bare sende dine fattige sukk opp til Gud, uten å lage noe ekstra ut av det, så gå heller inn i ditt lønnkammer. For det heter fremdeles i dag: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.» (Matt 7:7).

   «Deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber Ham,» sier Jesus oss i teksten her. (v.8).
   En fattigmannsbønn sa vi - en bønn som Herren selv har lært oss å be, og som Han da også vil bønnhøre.

   Vi har også en utpreget rikmannsbønn/utsagn i Skriften - den finner vi i Åp 3:17: «Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød.» Har du hørt maken til lovprisning? Men det var ikke en lovprisning av Herren og Hans nåde og makt, men av sin egen åndelige og materielle tilstand. Om dem heter det: «Se, jeg står for døren og banker.» (v.20). Rikdommen og overfloden på innsiden var så stor at de ikke fant rom for Ham som var kommet for å søke og frelse det som var fortapt. (Luk 19:10). Likesom herberget var så fullt av mennesker den første julenatt, at det ikke var plass for Jesus, var deres hjerte så fylt av «kristendom,» at det ikke var rom for Ham.
   Slik lærte altså ikke Jesus oss å be og rose oss. Slikt har utspring i vårt eget hjerte, fordi vi ikke står i sannheten, og derfor heller ikke ser sant på oss selv.
   Men du som også i dag ser ditt behov for å be for eksempel: «Forlat meg min skyld,» du får det du ber om!

   Kom, sannhets Ånd, og vitne giv
At Jesus Kristus er vårt liv,
Så vi av intet annet vet
Enn Ham vår sjel til salighet!

E.K.