Tilbake            
                                               5 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Sau på villspor, bror som synder el.  Oppgjør!

Matt 18:12 - 18

   12. Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, forlater han ikke da de nittini i fjellet, og går av sted og leter etter den som har gått seg vill? 13. Og skulle han finne den, sannelig sier jeg dere: Han gleder seg mer over den ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. 14. Slik er det heller ikke deres* himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt. 15. Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. 16. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. 17. Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller! 18. Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.
* eders

   Videre sier Jesus:

   19. Atter sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. 20. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.
 

   I disse tre første vers i teksten møter vi Ham som vitner: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Matt 9:13; Mark 2:17; Luk 5:32). Og: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» (Luk 19:10).

   Jesus peker videre her på det som Skriften omtaler på flere steder - viktigheten av å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. (Ef 4:3).
   Legg merke til at det er Åndens sambånd det tales om. Ikke et meningsfellesskap, men de fine tråder som Ånden har spunnet. De som spinnes - ikke ved at vi ser på hverandre og blir fornøyd med det vi ser der - men ved at vi sammen ser på Jesus. - Ved at Ånden får gi oss det samme syn på Ham.
   Dette er bånd vi burde be Gud inderlig om at Han måtte styrke! - I stedet har vi, i selvhevdelse, retthaveri, egeninteresse, vrangvilje og rett og slett uvørenhet, så lett for å rive disse bånd sønder.
   Det som Gud har sammenføyd, det skiller vi.
   Så viktig er dette at Paulus ber om at du - ja, du - ikke må la solen gå ned over din vrede. (Ef 4:26). Med andre ord, gjør opp den samme dag - og tilgi, i dag!

   Jesus peker på en helt bestemt konsekvens av indre strid, når Han sier: «Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående.» (Matt 12:25).
   Derfor: «- legg vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.» Med andre ord, gjør noe aktivt for det om nødvendig. Hør bare konsekvensen Jesus peker på en gang til: «Det vil ikke bli stående.»
   Det vokser opp en bitter rot, som ikke bare hindrer vokster av liv, men tvert imot sprer død. (Hebr 12:15 og 2 Tim 2:17a).
   Og Paulus skriver kort og godt: «- en Herrens tjener må ikke ligge i strid.» (2 Tim 2:24). For hvem er vel vi, Herrens menighet? Jo, det er til oss det er ropt fra himmelen, at vår strid er endt, og vår skyld betalt - ja, at vi har fått dobbelt av Herrens hånd for alle våre synder. (Jes 40:2). Og vi skal ligge i strid?
   Vi lever i en fallen verden, så strid er umulig å unngå - derfor taler også Paulus om å ligge i strid. Vedbli i strid.
Isak ble vedvarende forfulgt av Ismael. Han unngikk ikke den striden, selv om han var løftessønnen - nei, det var nettopp årsaken til striden. Årsaken til striden var altså at han var et fredens barn! Men Isak selv var ikke skyld i det.
   Unngikk Jesus strid?

   Spørsmålet er altså hva du gjør med det, når det oppstår strid.
   Det er en ting du aldri skal gjøre - som mange dessverre gjør - sette ditt lys under en skjeppe. Å være utro mot det lys du har fått, for å holde fred med dem som strider imot det.
   Apostlene har mange, mange formaninger til oss om hvordan vi bør te oss som kristne. - Vise ydmykhet, finne oss i urett, bære over med, tilgi, og ikke minst, be om tilgivelse. - Men det var en ting de aldri gjorde selv heller - de ba aldri evangeliets fiender om tilgivelse for at de forkynte evangeliet. Og det er deres formaning til oss i denne sak: «Be ingen om tilgivelse for at du forkynner evangeliet.» Gjør det bare ikke for å yppe til strid - for det går også an -  den fristelsen kan være stor i gitte situasjoner, men evangeliet er gitt til menneskers frelse. Dette har også å gjøre med, hva du gjør med striden. Unngå smitten!
   Apostelen taler om den bitre rot som volder skade, så mange blir smittet av den. (Hebr 12:25).
   Har du sett hvordan det går når det ligger en råtten potet tett sammen med de andre? - Eller en råtten plomme midt i en klase av friske? Det er ikke de friske som leger den syke. Den må ganske enkelt fjernes. De må bort fra den. Og skal en potet det er kommet råte på, fortsatt være brukbar til det den var tenkt til, må det syke skjæres bort - ellers går hele poteten til grunne.
   Det er jo denne «beskjærelse» Jesus taler om her i teksten.

   Som nevnt, er strid uunngåelig i denne verden, selv om du for din egen del ønsker og søker å unngå det.

   Det er strid som har sin årsak i din synd mot andre. Du ble overrumplet av et kan hende lett antennelig temperament, og så sa eller gjorde du noe som aldri skulle vært sagt eller gjort. Eller kan hende har synden selv tatt deg til fange - noe som meget vel kan skje - og innhyllet i dette mørke, sier eller gjør du noe med fullt overlegg, som du aldri ville ha sagt eller gjort i «våken» tilstand - og så slåes du i samvittigheten. Hva gjør du da?
   Det har også Jesus sagt klart: «Om du da bærer frem ditt offer til alteret, og der kommer i hu at din bror har grunn til å klage på deg, da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær frem ditt offer! Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien.» (Matt 5:23-25a).
   «Kommer i hu at din bror har grunn til å klage på deg.» Du har altså gitt ham årsak til det.
   Men dersom du da går til din bror, eller menigheten - fordi du erkjenner din skyld - og sier: «Jeg skulle gjerne hatt det ugjort, det jeg har forbrutt» - da er du fri. Da er det opp til dem. Vil de på sin side ikke tilgi, eller ønske å utnytte denne situasjon til å kreve deg for mer, eller legge noe bestemt på deg - det skjer nemlig - så har du ingen plikt på deg til å godta det. Tvert imot, så har de bud om å tilgi. Du er fri!
   Dette må poengteres, for det er dessverre slik at noen utnytter skyldfølelse hos andre.

   Her i teksten taler Jesus om det tilfelle, hvor din bror har syndet mot deg. Og her viser Han også hva som er Hans overordnede mål med oppgjøret: «Hører han på deg, så har du vunnet din bror.» (v.15b). Målet er altså frelse! Han vil ikke at noe menneske - verken din bror eller du selv - skal gå til grunne i sin synd.

   Du skal først og fremst gå til ham alene. Du skal ikke spre det utover. Og så heter det videre: «Tal ham til rette.» Du skal altså nevne hans synd for ham, med det rette navn. Hører han på deg, så har du vunnet ham. Men om han ikke gjør det, da skal du tale med andre troende om det - noen du har tillit til - så også de kan minne ham om det. Hører han heller ikke da, skal du gjøre det allment kjent blant de troende. Og merk deg! - dette er ikke baktalelse, men Herrens vei. Husk bare på målet - at han skal høre og bli vunnet. Og merk deg også - menigheten er de troende, og ikke et eller annet bestemt styre. De troende er ikke kalt til å underlegge seg, nærmest blindt et styre - de er tvert imot kalt til å prøve et styre - til enhver tid, og i enhver sak.

   Er det kommet så vidt med den som har syndet mot deg, skal han være for deg som en hedning og en toller! (v.17b) - for det er hva han nå er for Gud.
   Det mennesket slik binder på jorden, det er også bundet i himmelen. Det er altså bare en mulig løsning på dette: - erkjennelse og bekjennelse! Uten dette er du fortapt! Har du lyst til strid, når du hører dette?
   Men tilgir (løser) din bror deg innfor Guds åsyn etter dette Jesu ord og anvisning, så er du også løst i himmelen. Men merk deg: Har du offentlig for en eller flere erkjent og bekjent at du gikk feil, så er du fri, enten mennesker vil tilgi deg, eller ikke.

   Du, vi er ikke kalt til å leve i strid, men til å hjelpe hverandre til glede (2 Kor. 1,24), og det ved den milde Guds Ånd som er gitt oss.

   V. 19 - 20. Merk deg nøye sammenhengen her - det er når de som er samlet i Hans navn (v.20), blir enige om å be Faderen om noe, at det også skal gis dem. Og du vet, det er nok ikke alt du har frimodighet til å be om i Hans navn. Du vil nok helst være viss på at det også er i samsvar med Hans vilje.

   «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (v.20).
   Dette vers er et vers som nok helst brukes som trøstevers, når vi synes det er kommet lite folk til møtet - men hør du! Det er Guds eget ord - Guds eget løfte - til oss. Les det nå, og se om du ikke ser mer i det da
 


   Gjev meg, å Jesus, meir av ditt tålmod,
Meir av ditt milde, audmjuke sinn!
Gjev du meg kjærleik, mot til forsaking!
Prenta i meg ditt bilete inn!

E.K.