Tilbake            
                                               4 søndag i fastetiden

 

 

 



 

Jeg er livets brød

Joh. 6, 24 - 36

   24. Men da folket så at Jesus ikke var der, og heller ikke Hans disipler, gikk de i båtene og kom til Kapernaum for å lete etter Jesus. 25. Og da de fant Ham på den andre siden av sjøen, sa de til Ham: Rabbi, når kom du hit? 26. Jesus svarte dem og sa: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere søker meg, ikke fordi dere så tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette! 27. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere. For på Ham har Faderen, Gud, satt sitt segl. 28. De sa da til Ham: Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger? 29. Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt. 30. De sa da til Ham: Hva tegn gjør du da, så vi kan se det og tro på deg? Hvilken gjerning gjør du? 31. Våre fedre åt manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen gav Han dem å ete. 32. Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Moses gav dere ikke brødet fra himmelen. Men min Far gir dere det sanne brød fra himmelen. 33. For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. 34. De sa da til Ham: Herre, gi oss alltid dette brød! 35. Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste. 36. Men jeg sa dere at dere har sett meg, og likevel tror dere ikke.
 

   Finnes det virkelig en mat som varer ved til evig liv? Er det da ikke underlig at verden som er så opptatt av sensasjoner, ikke stanser opp for denne «sensasjon?»
   Jesus bekrefter jo dette spørsmålet her i teksten vår. Den mat skal Menneskesønnen gi dere, sier Han. (v.27).
   Nå ligger det en Bibel i de fleste norske hjem for eksempel, og det står det samme i dem som det du leser i teksten her nå, men hvor mange arbeider for denne mat? Skal vi betegne oss som folk i denne sammenheng i dag, så særpreges vi jo nettopp av at vi arbeider for den mat som forgår. Dette som Jesus altså sier at vi ikke skal gjøre. (v.27).
   Og så sier Han om denne velsignede mat til evig liv - som altså ifølge Hans ord er forhånden - at den skal vi - den skal Han gi oss! «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.» (Mt. 20,28). I 1 Tim. 2, 6 omtaler Paulus Ham «som den som gav seg selv til en løsepenge for alle.» Her møter vi på dette doble som stadig går igjen i Skriften - ett sted står det i manges sted, ett annet som omhandler samme sak står det alle. Dette har visstnok å gjøre med at dette ordet for alle - som vi bruker det - ikke finnes i det språk Jesus talte, mens det finnes i gresk. Men også dette, at Han gav seg selv for alle menneskers synd, men blir bare en effektiv løsepenge for dem som tar imot det.
   Hørte du ellers hva Jesus sa?: Han er ikke kommet for å la seg tjene! Hvor ofte hører du dette Jesu ord gjentatt i den kristne forsamling? Hvorfor er vi så redde for det? Vi blir alltid redde når evangeliets lys bryter frem. Det er nemlig noe fremmed for all natur.

   Ja men, taler da ikke Jesus mange steder om mine tjenere - den som tjener meg osv.? Jo, men den tjeneste som er etter Åndens nye vesen, og ikke etter bokstavens gamle, er en for oss underlig tjenestegjerning. Motsetningene kjærlighet og hat for eksempel, er to sterke drivkrefter. Nå burde du jo selv forstå hva den evangeliske tjeneste er for noe, men i tilfelle du ikke gjør det så nevner vi: Kjærligheten kan like lite som hatet ligge uvirksom i sjelen. Det menneske som er bærer av det ene eller det andre vil også bære preg av det, og ikke minst handle i samsvar med det. Slik sett er det fremdeles Jesus som tjener menneskene gjennom den troende, der hvor det går rett for seg. Som Han sa: «...men for selv å tjene.» Denne Jesu tjeneste for menneskene opphørte ikke ved Hans himmelfart - nå tjener Han menneskene gjennom sine troendes vitnesbyrd om den fullførte gjerning - ellers ville ikke du vært en kristen i dag. Er du en som er kommet til tro på Ham - ja, så har du vært gjenstand for den samme nåde og samme tjeneste som for eksempel apostlene. Jesu tjeneste!

   Vi ser at folket som søkte Ham den gang - rikelig representert i teksten vår her - også søkte Ham av den grunn, at de fikk del i den mat som forgår. Guds frelse - den egentlige Guds gjerning ved Jesus Kristus - brydde de fleste av dem seg heller lite om.
   «Dere søker meg, ikke fordi dere så tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette!» (v.26). 
   Her hører vi advarselen mot et galt forhold til tegn og under. De fulgte ikke Jesus, fordi de ved disse tegn hadde fått lys over Jesu person - hvem Han egentlig var - men på grunn av den fordel de umiddelbart hadde av det. Hvordan er situasjonen hva dette angår i dag?

   Hvilket veldig prosjekt disse menneskene (jødene) egentlig hadde på gang - og det gjelder også all verdens religiøse mennesker - det ser vi av det spørsmål de stiller til Jesus her: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger» (v.28). Hører de ikke hva de selv sier? Må det ikke svimle for dem om de gjør det? Gjøre Guds gjerninger! Men det er helt i samsvar med hva de levde under - det er virkelig nettopp det loven krever. Denne virkelighet hadde bare ikke gått fullstendig opp for dem. Enhver gjerning et menneske gjør for Gud må være fullkommen i seg selv, helt inn til en fullstendig og fullkommen renhet i hjertets innerste motiv.

Det må være fullkomment rent helt ifra utspringet av. Det må komme ut av noe som alt er rent! Kan ikke komme noe rent av noe som er urent! Det skjønner vi jo, ikke sant? Jo, forhåpentligvis gjør vi det!
   At Gud er hellig vil si oss at Gud ikke kan ha med noe urent å gjøre, ikke det minste! - Han er lysenes Far, uten forandring og skiftende skygge (Jak. 1,17), og følgelig derfor en fortærende ild i mot all synd. (Hebr. 12,29). Kan du tenke deg noe renere enn lyset, av det vi ser her på jord! Hvem vil våge å nærme seg Ham med sin egen gjerning? Det er nettopp hva loven vil ha forkynt oss - vi er fortapt!
   Men nå forteller Skriften oss om en som nettopp søkte det fortapte (Luk. 19,10), det var Menneskesønnen - og så sant Han ennå vandrer omkring på søken etter det fortapte, er det ingen som behøver fortapte å gå. Hvordan vandrer Han så omkring i dag? Ved sitt ord! Er Hans ord kommet til din hjertedør - ja, så er det Han selv som står der - og avviser du dette ord, som taler til deg nå - ja, så avviser du Ham.

   Men hør nå det forunderlige svaret de får på sitt spørsmål - et svar som aldri slutter å forundre, der hvor det går opp for en -: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt.» (v.29). At du skal tro på Ham, det er altså en Guds gjerning. Troen er en gave, som Skriften sier. Kan det komme klarere frem at evangeliet overhode ikke taler om (våre) gjerninger? Kun om Hans! Evangeliet er et ord om Hans gjerninger! Og ved dette ord blir vi frelst!
   Ikke ved dette ord, og så noe i tillegg! - nei og atter nei, måtte det stå som ved ildskrift i ditt hjertes bunn: Ved dette ord alene! Den minste egne gjerning eller kvalitet som legges til, avsløres i dette lys - det sanne evangeliums lys - som urenhet!

   «Moses (loven) gav dere ikke brødet fra himmelen.» (v.32). Gud lot mannaen regne over dem. Det som skulle berge livet deres i ørkenen kom ned fra himmelen på Guds befaling, og etter Guds vilje. Det var ingen av dem som kunne stige opp og hente det ned. Slik var det også ifølge Jesu ord her et forbilde på Ham, det sanne brød fra himmelen, det som kommer ned og gir verden liv - Livets brød
   Det er også en annen ting ved mannaen du skal merke deg - israelittene trengte ikke mer! I mannaen var alt de trengte til livets opphold. Overfør det da på Jesus, det sanne brød fra himmelen. Hva mer tror du at du trenger? Hører du ikke Guds ord til deg?

   «De sa da til Ham: Herre, gi oss alltid dette brød!» (v.34). 
   Å ja, lyder ikke dette vakkert? Tenk deg i dag, en stor forsamling stående for Jesus og be slik. Ville ikke det være stort? Men hva var det egentlig? De ville ha del i dette forunderlige brød Jesus talte om, det som endatil gav dem evig liv - å ja, ingen tvil om det - men da Jesus begynte å tale om hva dette brød var, forlot de Ham, leser vi lengre ute i det samme kapittel hos Johannes. De ville ikke ha liv i Jesus alene! De ville ha et livets brød som svarte til deres «gamle menneskes» begjær. Og når Gud viser dem en helt annen vei, da vil de ikke gå den. Det er vantroen! «Men jeg sa dere at dere har sett meg, og likevel tror dere ikke.» (v.36).

   Hva var det Han sa til dem - og hva er det Han sier til oss (deg) i dag? «Jeg er livets brød!» (v.35a).
   Tenk om du i dag ville la det være nok for deg! «Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred!» (Luk. 19,42). Om disse må Han med gråt, fortsette å si: «Men nå er det skjult for dine øyne.»
   Måtte ikke det også bli vår skjebne! At vi famler omkring i blinde og ender i en eller annen grøft - åndelig grøft - og dem er det mange av i dag, dessverre!


   Hvor finner vel hjertet sin saligste ro?
Hos Jesus bare hos Jesus.
Hvor finnes urokkelig grunn for min tro?
Hos Jesus bare hos Jesus.

E.K.