|
«Men før de var kommet sammen.» (v,18). Det var en jomfrufødsel,
med andre ord. Som det også fremgår klart av engelens samtale med
Maria i Luk 1:34-35: «Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette
gå til da jeg ikke vet av mann? Engelen svarte og sa til henne:
Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge
deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.»
Det står om de troende i Joh 1:13: «De er ikke født av
blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men
av Gud.» Så også med den førstefødte blant mange brødre. (Rom
8:29).
Som vi også hører det fra Job 14:4: «Kunne det bare komme
en ren av en uren! Ikke én!» Skal det være rent, da må det være av
Gud alene! - ikke av oss!
Josef var rettferdig, heter det her. (v.19). Det vil
ikke si det samme som at han var rettferdig for Gud i seg selv, men
at han handlet rettferdig i denne sak! Det vil også si - som vi ser
av hans forsett - at han var en god mann. Men dermed er man ikke en
åndelig seende. Det måtte komme en engel med budskap for at han skulle
se hva som nå skjedde.
«Alt dette
skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten:
«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi Ham
navnet Immanuel – det betyr: Med oss er Gud.» (v.22-23). Dette er
hentet fra Jes 7:14: «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se,
en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi Ham navnet
Immanuel.»
I nyeste oversettelse av Bibelen til norsk, har de klart
å erstatte jomfru med ung kvinne/pike! Men sa ikke Herren her at Han
skulle gi dem et tegn? Og vi må jo da spørre: Hva tegn
er det at en ung kvinne blir med barn? Og hvilken agenda kan slike
folk ha, egentlig? Hele historien om Maria - som vi også ser av vår
tekst - åpenbarer jo at hun faktisk var en jomfru.
Josef så riktignok ikke hva som skjedde før han fikk
budskap fra Herren, men da var han også lydig mot det. Han «tuklet»
med andre ord ikke med Guds ord, men fulgte det: «Da Josef var våknet
av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og han førte
sin hustru hjem til seg. Men han levde ikke med henne før hun hadde
født sin sønn.» Hører du hvordan det understrekes også
her, at hun var en jomfru? «Og han gav Ham navnet Jesus.» (v.24-25).
1
nyttårsdag er hva vi kaller Jesu navnedag. Dagen da vi minnes
om hvorfor Han - «det lille barn i Betlehem,» som nettopp har
blitt feiret, egentlig kom til verden, og hvorfor Han fikk
nettopp navnet Jesus.
Det var ikke for at vi midt i mørketiden skulle få ha
en gledelig fest, selv om vi gjerne setter stor pris på den, men for
at vi skulle få holde «jul i himmelby,» som det heter i julesangen.
Og dette skulle la seg gjøre på ett eneste vis
- Han skulle frelse meg fra mine synder. (v.21).
Derfor kom Han til verden - og som vi blir opplyst om det her - derfor het Han
Jesus. Dette navnet betyr rett og slett så, og er dermed den garanti vi
har fra Gud om at dette står fast. Så lenge Jesu navn står fast, står også våre
synders forlatelse fast. Også i dag altså!
Hvordan er det
stelt med oss som kaller oss kristne i dag? Stiller vi noen
gang dette spørsmål: Hvordan skal jeg arme, syndige menneske våge
å nærme meg den levende, hellige Gud? - Eller: Hvordan skal jeg i
det hele tatt våge å henvende meg til Ham? Han er jo en fortærende
ild imot all synd! (Hebr 12:29).
Se tolleren i
Luk 18:9ff, som står i sannheten - hvordan han nede ved templets dør
slår seg for sitt bryst og ber: «Gud, vær meg arme synder nådig!»
Finnes det noen slike i dag? Finnes det i det hele tatt noen, som
dem i menigheten apostelen Johannes i sin tid gledet seg meget
over?: «Jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet.»
(2 Joh 4). Også den gang - i den tid vi ser på som menighetens glanstid
- fant altså apostelen bare noen av den sorten! Og vi
må jo da spørre: Hva vandret resten av menigheten i, når det ikke
var sannheten? - det er jo bare ett rimelig svar på det, og
det er ikke hyggelig!
Denne menigheten, som i menneskers øyne muligens så både
stor og omfattende ut, besto i virkeligheten bare av noen -
noen bare Gud så!
Se så - etter å ha tatt tolleren vel og lenge i øyensyn
- fariseeren, der fremst i templet, hvor han brisker seg for Gud:
«Takk Gud for at jeg ikke er som andre mennesker!» Ligner vi ham i
dag? Ikke gå så snart forbi det. Stopp og se, og tenk etter! Han takker
Gud - og ikke seg selv - for at han ikke er som andre mennesker.
Med andre mennesker, mener han jo da for eksempel tolleren
der nede ved døren og hans like. Vi kunne si: Kriminelle, prostituerte,
narkomane, alkoholikere og - ja, du kan selv fortsette listen.
Spørsmålet var: Hvem av disse to ligner du?
|
Og hør så igjen
engelens budskap til Josef: «For Han skal frelse sitt folk fra
deres synder.» (v.21). Stans virkelig opp for det nå: Har det
noen relevans for deg? Noen - kan hende mange - ville da si: Ja bevares!
vi er jo alle syndere!
Hør du! «Tolleren slo seg for sitt bryst!» Han «slo seg
for -,» det er jo uttrykk for anger og forferdelse over
seg selv! Ja, nettopp over seg selv! - Han slo seg for sitt
bryst! Her var ikke noe «alle!» - «Vi er jo alle» og
lignende. Han sammenlignet seg ikke med noen der han sto. - Han sto
alene for Gud, med sitt eget. Og dette sitt eget, det fant
han da ikke mye vakkert. - Det var ikke noe der å takke verken Gud
eller mennesker for, men bare synd. Han hadde en bønn, der han sto:
Tilgi!
Jeg takker ikke Gud fordi jeg nå, som kristen,
er blitt et godt og rettferdig menneske, det vil si - bedre enn andre,
men jeg takker Gud for den drakt Han nå har kledd meg i, som
skjuler hvordan jeg i virkeligheten er - men denne drakten
er jo ikke av meg, det er Jesus!
Jesus sier jo om ham, tolleren, at han gikk rettferdiggjort
ned til sitt hus. Og idet han selv ble klar over det - og det er dit
forkynnelsen skal drive slike, til opplysning om deres sanne stand
innfor Gud - så kom naturligvis også takken, den sanne lovsang,
som ikke da ville vært grunnet på stemningsfullhet og suggesjon, og
heller ikke på noe fortreffelig han nå fant hos seg selv,
men på Guds reelle handling overfor ham - på Guds ufattelige nåde!
Her ville det ikke bli mye, «takk for at jeg ikke er
som andre mennesker,» men «takk, takk at også jeg fikk være
med!»
Det store under er og blir, at også jeg får være
med! Etter disse mange år, med all denne synd - etter alt dette svik,
sløvhet, likegyldighet og - ja, jeg vet ikke hvordan jeg skal få endt
listen! - Salmisten sier i en lignende erkjennelse: «De (misgjerningene)
er flere enn hårene på mitt hode.» (Sal 40:13).
Hvem er det da som uttaler seg her? Det er David, «mannen
etter Guds hjerte!»
«Våkn opp, du
som sover! stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg!» leser
vi i Ef 5:14. Dette er sagt nettopp i forbindelse med en formaning,
om å ikke leve i mørkets gjerninger, men nettopp komme til Ham - lyset
- med dem. Ja, nettopp dem! Han er - som vi hørte -
kommet for å frelse oss fra våre synder! (v.21). Han er ikke
kommet for å ta synden ut av oss - slik som enkelte religiøse bevegelser
har forkynt åpent ut, opp igjennom historien, og de mange også forkynner
mer underforstått, dessverre - men for å være en soning for
dem!
Ingen blir frelst ved syndens avleggelse - som
loven krever - men ved syndens forlatelse - som evangeliet
forkynner! Men i enhver som har, og lever i syndenes forlatelse, vil
det også være et inderlig begjær etter å være synden fri. Den forderver
alt for den som lever i sannheten, og han berges kun ved dette ene:
«Jesus døde for syndene mine!»
Men
hvor stammer dette begjæret i den sanne troende dypest sett fra? Fra ham selv,
idet han nå er blitt ett så mye bedre menneske (ikke som andre!)? Nei, vi ser
det om vi ser nøyere på teksten vår. Hvem er det som har begjært
oss fri fra synd, og syndens skyld og dom? «For det som er unnfanget i henne,
er av Den Hellige Ånd.» (v.20b).
Og hva var det som var unnfanget i henne? Det var Han,
som av en helt bestemt grunn skulle kalles nettopp Jesus! -
Han skulle frelse sitt folk fra dere synder. Dette var
det Den Hellige Ånd hadde plantet i Marias' liv. Det skulle fødes
oss en frelser!
Og hør det igjen, som om det skulle være den første gang:
Din frelse er deg født! Hvordan skal jeg bli frelst? Hvordan
skal jeg få frelsesvisshet? Du har kanskje mang en gang stilt disse
og lignende spørsmål, du for hvem mørkets gjerninger er blitt nettopp
mørkets gjerninger. I Skriften får du det likefremme svaret: Din frelse
er deg født, idet din frelser ble født!
Din frelse er i Ham, den levende Guds Sønn!
Han er
Guds
frelse! Han er unnfanget ved Den Hellige Ånd!
Kan
det tryggere og saligere bli, for den som også i dag, må slå seg for sitt bryst,
og si: «Gud vær meg arme synder nådig?» |
4 søndag
i advent