Det Peter gjør her, det er det samme som så mange mennesker – også kristne – gjør når de hører Guds ord – de protesterer. De setter seg altså opp imot Herren selv. De sier i virkeligheten, å nei, Herre, det stemmer nok ikke det du sier der. Det er da ikke slik jeg er og lignende.
   Peter var seg jo heller ikke bevisst at det var nettopp dette han gjorde, da han svarte Jesus på denne måten. Men det var det jo, og derfor taler også Jesus på denne måten til og om ham: «Og når du en gang omvender deg.» (v.33).
   Han var i Jesu følge – ja, en Jesu disippel og tiltenkt et apostelembete, men altså uomvendt. Og at han ikke var rett omvendt det sees nettopp av denne holdningen til det Jesus forkynner like ut. Og det Jesus forkynner like ut, det er Guds ord.
   Så lenge et menneske befinner seg i denne åndelige tilstand er det naturlig i opposisjon til Guds ord. Det kan ha et positivt syn på Jesus, så langt det mener seg å forstå Ham, men står Ham i virkeligheten likevel imot. Vi ser dette tydelig demonstrert ved disippelskaren i Joh 6. Du må huske på at dette var mennesker med et svært så positivt forhold til Jesus. De var disipler. Det vil si at de fulgte Ham. De hadde vært ute og forkynt riket. De hadde drevet ut onde ånder og gjort tegn og under i Hans navn, men var i virkeligheten ennå uomvendte og resultatet av kjernesannheten – frelse i Jesus alene – kan vi lese om i Joh. 6: «Mange av Hans disipler som hørte dette, sa da: Dette er hårde ord! Hvem kan høre dem? Etter dette trakk mange av Hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med Ham.» (v.60 og 66).
   Du ser, de tok anstøt av Ordet.

   I Markus evangeliet kommer denne Peters protest imot Jesu ord enda klarere frem – vi leser fra Mark 14:29-31: «Men Peter sa til Ham: Om så alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det! Jesus sa da til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger. Men Peter tok enda sterkere i og sa: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg. Det samme sa de alle.»
   Når Jesus gjentar sin påstand tar Peter enda sterkere i, leser vi her. Og ikke han alene, men «det samme sa de alle.»
   Kan du kalle Peter en troende da? Nei, han trengte ifølge Jesu egne ord til omvendelse. Han var i flokken og hadde Guds fulle velbehag over seg, fordi Jesus hadde utvalgt ham til det. Du kan si at Jesus så lenger frem.
   Vi vil så gjerne finne en grunn i oss selv til at Jesus har oss med i sitt følge – i det minste dette at vi tror. Men nei, det er helt og fullt grunnet på nåde – Guds nåde! Det er jo dette vi tror. Men det kan jo ikke sees og troes av noen andre, enn de som også har sett og er blitt overbevist om, at Gud ikke kan gjøre seg bruk av noe som hører det gamle menneske til. Da må det være av nåde alt!

   Vi har i denne forbindelse også beretningen i Josvas bok, der han skal føre folket over Jordan og inn i det som ble Israel. Da har han et budskap til dem – og dessverre et budskap som ikke ble verken forstått eller tatt imot av folket, men nettopp som Peter avviser de det. Bare hør: «Så frykt nå Herren og tjen Ham i oppriktighet og troskap. Skill dere av med de guder som deres fedre dyrket på den andre siden av elven og i Egypt, og tjen Herren! Men synes dere ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de guder deres fedre dyrket på den andre siden av elven, eller de guder amorittene dyrket, de som hadde det landet dere nå bor i! Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.» Merk deg hva folket sier nå, og ha Peter i tankene – «Da svarte folket og sa: Vi vil aldri tenke på å forlate Herren for å dyrke fremmede guder!» – Ikke engang tenke på det! – «For Herren vår Gud, Han var det som førte oss og våre fedre opp av landet Egypt, av trellehuset. Det var Han som gjorde disse store tegn for våre øyne og voktet oss på hele den veien vi gikk, og blant folkene i de land vi drog igjennom. Og Herren drev ut for oss alle disse folk og de amorittene som bodde i landet. Også vi vil tjene Herren, for Han er vår Gud.» Hør denne frimodigheten hos folket. Men hvem var det de trodde på egentlig? Jo, seg selv. At de var i stand til å oppfylle det løftet de gir her. Og da, og derfor taler Josva like ut til dem: «Josva sa til folket: Dere vil ikke makte å tjene Herren, for Han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er Han, Han vil ikke bære over med deres overtredelser og synder. Når dere forlater Herren og dyrker fremmede guder, da vil Han vende seg bort og la det gå dere ille og tilintetgjøre dere, enda Han før har gjort vel mot dere.» Nå bøyde vel folket seg for Herrens ord? Men nei, just som Peter svarer de – «Men folket sa til Josva: Nei, Herren vil vi tjene! Da sa Josva til folket: Så er dere da vitner mot dere selv at dere har valgt Herren og vil tjene Ham. De sa: Ja, det er vi vitner på!» (Jos 24:14-22).

E.K.

   Og så kjenner vi Israels historie. Apostelen Paulus oppsummerer det kort i Rom 9:31: «Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke frem til denne lov.»

   Hvor finner du roten – årsaken – til denne vegring til å ta Guds ord til seg og bøye seg for det? Da må du helt tilbake til fallets dag – der det hele begynte: «Men slangen» – som jo er Satan – «var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt!» Har Gud virkelig sagt! Der har du årsaken! Dette bærer vi alle i oss.
   Hva var den åndelige tilstand hos det folk Josva skulle føre over Jordan? Jo, de var uomvendte! De var ikke omvendt til Herren.

   Hva sier så Skriften om dem som er omvendt til Herren? Finnes det noen beskrivelse av dem? Vi kan lese i 5 Mos 33:3: «Ja, Han elsker sitt folk!» Slik begynner dette verset. Og så får vi en beskrivelse av dette Hans folk som Han elsker: «Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord.»
   De ligger for din fot. Det vil si at de inntar elevplassen. Jamfør Paulus’ utsagn, at han var opplært ved Gamaliels føtter. (Apg 22:3). Ved å innta denne plassen, bekjenner du at du har erkjent å stå overfor en som er større enn deg selv. Og merk deg hva som står videre: «De tar imot dine ord.» Det er et kjennetegn ved dem. Som Jesus sier i Joh 10:27, om sine får: «Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.»
   De har fått evnen til å høre Hans røst – det vil si, Hans budskap – og de Han har fått gitt denne evnen, de kjenner Han. Det er de vi leste om hos Moses – det folk Han elsker. Og de følger meg, sier Jesus. Igjen en parallell til det vi leste hos Moses: «- de tar imot dine ord.» For det er å følge Herren – å ta imot Hans ord. Ikke først og fremst en masse ytre virksomhet, selv om det er etter Guds ords anvisning, men å ta imot Ordet! Du kjenner fortellingen om Marta og Maria, hvor Maria ifølge Jesu ord hadde valgt den gode del. Det står om henne at «hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til Hans ord.» (Luk 10:39). Det er jo som hentet rett ut av beskrivelsen hos Moses.
   I 1 Tess 1:6, sier Paulus dette like ut: «Og dere ble våre og Herrens etterfølgere, idet dere tok imot Ordet under stor trengsel med glede i Den Hellige Ånd.»
   Idet dere tok imot Ordet, ble dere altså både apostlenes og Herrens etterfølgere. Ikke ved å gjøre noe, men ved å motta noe. Ikke ved å yte noe, men ved å få noe. Ikke ved å gjøre noe, men ved å høre noe.

   Det er denne plass Herren vil ha Peter på – den plass hvor Han kan få gi Peter alt uforskyldt av nåde, uten noen protester fra Peters side.
   Så skriver da også Peter siden i sitt brev: «- Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.» (1 Pet 5:5).
   Dette skriver forresten Peter i forbindelse med at han formaner de unge til å underordne seg de eldre. Så kan vi jo spørre om det er dette som preger det kristne ungdomsarbeidet i dag? Men det skal vi ikke ta nå.

   Det er litt av noen fremtidsutsikter Jesus gir oss her: «Jeg overgir riket til dere, slik som min Far overgav det til meg, for at dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.» (v29-30).
   Noe av dette er spesifikt for de tolv apostler, men vi skal alle som er rett omvendt til Ham, ete og drikke ved Hans bord. Og nå vet du jo hva det vil si å være rett omvendt.
   Og for at også Peter skulle få del i dette, tillot Herren at Satan fikk sikte ham som hvete – men ikke uten å gi ham det som skulle føre ham igjennom prøvelsen: «Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte.» (v.32).
   Så er det også nettopp Peter som skriver til oss som er samlet her nå: «Kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere.» (1 Pet 5:7).