|
«Dersom jeg vitner om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant.»
(v.31). Han var altså ikke en slik som kom i sitt eget navn, og forlangte
etterfølgelse - Han kom i Guds navn, i Faderens navn. Det er en annen
som vitner om meg! (v.32). Jesus sier i Joh 6:27: «Arbeid ikke for
den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den
som Menneskesønnen skal gi dere. For på Ham har Faderen, Gud,
satt sitt segl.»
Gud hadde satt sitt segl på Ham - og ved flere anledninger
kom dette vitnesbyrd direkte fra himmelen, som da Jesus ble døpt i
Jordan av Johannes, da kan vi lese: «Men det skjedde, da alt folket
lot seg døpe, og Jesus var blitt døpt og bad, da åpnet himmelen seg.
Og Den Hellige Ånd kom ned over Ham i legemlig skikkelse, som en due,
og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede. I deg
har jeg velbehag.» (Luk 3:21-22). Det lød en røst fra himmelen!
Og da tre av Hans disipler var med Ham på forklarelsens berg: «Da
tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her!
Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses
og en til Elias. Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og
skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette
er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham!» (Matt
17:4-5).
I Joh 12, taler Jesus om at Han er forferdet med tanke
på det som ligger foran Ham i Jerusalem, og så sier Han: «Far, herliggjør
ditt navn! Da kom det en røst fra himmelen: Jeg har herliggjort det,
og jeg skal igjen herliggjøre det! Folkemengden som stod der og hørte
det, sa da at det hadde tordnet. Andre sa: En engel talte til Ham.»
(v.28-29).
Da kom det en røst fra himmelen! Atter lød det
en røst fra himmelen over Jesus! Men legg merke til hva som står om
folkemengden - selv en direkte tale fra himmelen er de ikke i stand
til å høre! De fleste oppfanger ikke. Uansett hvor klart og overbevisende
det blir fremstilt for dem, klarer de ikke å oppfange hva som skjer.
De antennene er utsatt for så mye «støy» at de er ute av stand til
å få inn budskapet fra himmelen.
Det var Faderens røst som lød, med helt klare og bestemte
ord, men hva lød det som i de flestes ører? De sa da at det hadde
tordnet! For dem ble det altså bare noe uforståelig bulder. Andre
oppfanget noe mer, så de strakk seg til, at det nok var en engel som
talte til Ham. De hørte altså at det var ord som ble talt, men ikke
hva. De hørte jo at Jesus henvendte seg til Faderen, men da svaret
kom tilskriver de det en engel. Om de nå ikke var like døve
for Faderens røst som de første, så sier det likevel noe om deres
forhold til Jesus - og det er ikke positivt!
Hvordan står det til med dine antenner her? Er de blitt
satt i stand til å oppfange? At ikke det samme kan sies om oss, som
Han sier om de jøder Han står overfor her: «Verken har dere noen gang
hørt Hans røst eller sett Hans skikkelse.» Det er Faderen som har
sendt meg, og Han har vitnet om meg, men dere har verken sett Hans
skikkelse eller hørt Hans røst! Eller er du blant dem som har både
sett og hørt - men nå oppfanger du ikke lenger. Øyet sløvt, og øret
døvt.
Hva slags folk sto Han overfor da? Var det den allmenne
hopen? Nei, Han gir dem det vitnesbyrd at «- dere gransker Skriftene,
fordi dere mener at dere har evig liv i dem.» Det var altså mennesker,
som ikke bare bladde opp en gang iblant i de Hellige Skriftene for
å finne et godt ord for dagen, om du vil, men mennesker som gransket
alvorlig, fordi de var overbevist om at det evige liv var å finne
i dem. Men i alle sine studier og all sin granskning, så de ikke Ham
som disse Skriftene vitnet om - nemlig Han som nettopp nå sto like
overfor dem og talte med dem!
Hva gagn hadde de da av de Skrifter som Gud hadde overgitt
dem? Overhodet ikke noe! De satt der med selve skatten like for øynene
sine, uten å se den! De satt og leste om den uten å oppdage den!
E.K.
|
Vi vet Jesus
ber slik til sin Far i himmelen, ved et tilfelle: «I samme stund frydet
Han seg i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og
jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige,
og åpenbaret det for umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var
til velbehag for deg.» (Matt 11:25; Luk 10:21).
Det er noe som åpenbares for den som setter seg ned for
å høre Guds ord. For den som ikke lenger stoler på sitt eget intellekt
og evne i denne sammenheng. Men hvor mange mennesker er villig til
å bli så små, at de går med på dette, at deres eget må settes til
side for at de skal kunne få det. Nei, klarer ikke vi å gripe det
med våre kloke hoder, da forkaster vi det heller, enn å ydmyke oss
på denne måten. Det åpenbarer hva som sitter på tronen hos disse menneskene.
Med dette lille intellektet deres, som de selv anså for
å være så stort, skal de på den siste dag møte Ham som skapte himmel
og jord!
Vi som ser Jesus - vi som kjenner Ham, vi vet at vi kan
aldri overbevise noen på intellektets vei. Det skjer nemlig ikke på
den måten. Dette må tvert imot avsettes som øverste dommer, og det
gjør mennesket nødig! Så stolt og hovmodig er det i virkeligheten!
Denne stolthet og denne hovmodighet som det fikk med seg i fallet,
kan aldri slippe inn i himmel og salighet - da ville himmelen aldri
bestå som himmel, men ville ganske snart anta samme form som livet
her på jord. Så møter da mennesket himmelporten - troen på Jesus Kristus,
Guds Sønn, blodet som måtte bli utøst til syndenes forlatelse for
dem. Og da står det endelige slaget for dem!
Men du som har fått bøye deg her, du synger gjerne med
i sangen: «Er da ei Hans åpne sår, Himmeldører vide.» Du kan ikke
tenke deg noe større og bedre i tilværelsen enn disse Jesu Kristi
sår, som Han fikk til en evig soning av din synd, slik at den ikke
under noen omstendigheter kan fordømme deg! Synden kan aldri fordømme
deg mer - aldri! - for disse Jesu sår har brutt dens mak til å fordømme!
Derfor kan det hete, allerede hos profeten Jesaja: «Straffen lå på
Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.»
(Jes 53:5).
I en del åndelige retninger blir denne lovte
legedom tolket og fremstilt som legemlig legedom, det vil si, helbredelse
fra sykdom og legemlig skrøpelighet - men det er ikke hva det
er tale om her, men her er tale om gjenopprettelse av alt det fallet
førte med seg - i Ham! Og videre hvordan skulle vi kunne
ha fred, dersom det var noen som helst tvil om at den straffen som
ble lagt på Ham, var nok til en soning av all vår synd? Svaret er
jo enkelt: Vi kunne ikke hatt fred! Det ville alltid ligge en kime
til tvil der. Men nå står det jo at vi skal ha fred, nettopp ved den
straff som lå på Ham. Altså må det være fullkomment!
Og ved disse sår - som da var en direkte følge av at straffen ble
lagt på Ham - har vi fått legedom! Vi skal ikke få, som om det var
noe ennå uoppfylt, men vi har fått! Det gjelder deg der du sitter
nå - du er legt for Gud! Du er legt i Ham! Likesom hele denne falne
skapning er gjenoppreist i Ham, og venter bare på sin dag!
«Han (Johannes) var det brennende og skinnende lys, men dere ville bare
en kort stund glede dere i hans lys.» Slik åpenbares menneskets
ustadighet. Slike personer, de kan bli hyllet og tilbedt og etterfulgt en
tid - men så går folk trette av det og vil ha noe annet. Og da dukker
det gjerne straks opp en som er villig til å overta. Vi ser det i
politikken, ikke minst, men også i åndelige strømninger. Snart så er det
det navnet og den bevegelsen som er på alles lepper, og det er ikke måte
på hvor stort det er, men kort etter må det komme noe nytt for å holde
den samme entusiasmen oppe.
Takk Gud at vi har funnet klippen! Han som er den samme, og trofast
til evig tid! Du behøver ikke gå lenger, du behøver ikke søke lenger, du
behøver ikke streve og bære lenger, du har funnet det hvilested Gud har
gjort i stand for deg - du har funnet Jesus! Og det er ikke noe mindre
enn en Guds gjerning i ditt liv!
Gud velsigne deg!
|
3
søndag i advent