2 søndag i fastetiden

   Igjen møter vi et av disse spørsmål, stilt til Jesus - ikke av nød for ens sjel - men av denne pirrende nysgjerrighet som har forårsaket at det er skrevet hele bøker og avhandlinger om blant annet dette emnet, og ikke minst, om emnet - de siste tider. Det er den samme «åndelighet» som vi møter hos disse som fulgte - og følger - Jesus på grunn av de tegn og under de så. Dem som Jesus ikke betrodde seg til. (Joh 2:24).
   Til Hans egne heter det: «Dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt.» - Og så kommer dette alvorlige ordet: «For den som har, han skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt endog det han har.» (Matt 13:11-12).
   Hvem er så disse Hans egne? - De som har, hvem er de? Hør noen ord nå, og undre deg: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» Og: «- men det dåraktige i verden.... det som er svakt i verden ... det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg...» Og: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere,» og lignende utsagn kan du lese mange steder i Skriften om de som har.
   Det er dem verden regner som dem som ikke har. De som nettopp grunnet sin egen fattigdom må søke Herren for alt. Herren har fortrolig samfunn med dem, og Hans pakt blir dem kunngjort, som vi leser om det i Sal 25:14. De får se inn i hemmelighetene i Guds rike uforskyldt av nåde. Det vil først og fremst si at evangeliet blir holdt levende i deres ånd - Hans pakt blir dem kunngjort.

   De andre - de som står utenfor denne fattigdom - får kun høre hva de selv må gjøre for å nå frem: «Strid for å komme inn osv.»
   Det er også bare ved denne strid, et menneske kan lære denne sin egen fattigdom sant å kjenne. Derfor sender Guds ord mennesket inn i denne tunge strid for å berge sin egen sjel. En strid som i utgangspunktet er håpløs, men det er en erkjennelse som er høyst påkrevd, for den som skal arve frelsen. Den driver oss til Jesu naglemerkede føtter. Naglemerkene! - Har du virkelig sett dem, og stilt deg spørsmålet i sannhet: Hvorfor bærer Han dem - og til hva? Da er det kanskje på høy tid at du gjør det.
   Du ser - naglemerkene feier alt ditt bort - alle dine fromme gjerninger og all din åndelighet. Men også all din synd og alle dine nederlag - og lar deg bli stående igjen med noen sår! Hans sår! Er Hans pakt blitt kunngjort deg?

   Er det få som blir frelst?! Hva vil en med et slikt spørsmål? Hva hjelp skulle det være i å vite det? Se du til, at du blir frelst! Det er i grunn hva Jesus svarer ham her.
   Det er iallfall sikkert at dette Jesu svar ikke var egnet til å berolige noen i den situasjonen. «Mange skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.» (v.24b).
   Glem den likegyldige verden, det er ikke den Jesus taler om her - men mange av dem som søker å komme inn!
   Ta for deg en kirkehistorie, så ser du snart at dette Jesu ord har gått bokstavelig i oppfyllelse. Alle slags underlige retninger - alle slags menneskepåfunn, for om mulig å nå inn, men da forgjeves. Fordi de ikke søkte det i Lammet alene. I Hans sår.
   «Du har ikke sans for det som hører Guds rike til,» sier Jesus til Peter - og taler da om ham som Satan. Og det er nettopp saken - vi er forført og våre tanker og vår sans er som hans.
   Stans noe for dette ordet - sans. Du vet at om et menneske mangler - eller mister - en sans, så får det dramatiske konsekvenser. Tenk på hørsel og syn for eksempel. Mister du hørselssansen, så er det utenfor enhver mulighet at du kan oppfatte lyd, enn si skjelne ord. Mister du synssansen, så er det utenfor enhver mulighet at du - ikke bare ikke kan se og skjelne rett, eller fullt ut - men at du i det hele tatt kan se noe som helst. Dette er viktig å være seg bevisst - dette er menneskets situasjon i forhold til det som har med Gud, og Hans rike å gjøre. Uten sans!

Her er likevel mange - ifølge Jesu egne ord - som skal prøve å nå inn uten sans.
«Vi åt og drakk for dine øyne.» (v.26). Det er så du ser et nattverdbord for deg, når du leser dette. De satte sin lit til denne gjerning! Med dette, for Jesu venner så salige måltid, er det blitt drevet utrolig mye avguderi opp igjennom historien. Og slik er det jo også fremdeles, men de eter seg selv til dom. (1 Kor 11:29). Altså til den motsatte virkning av hva de tenkte seg. Nettopp det som var gitt til hjelp og velsignelse fra Guds side, blir dem til forbannelse og dom.

   Legg merke til hva disse sier når de kommer og banker på Herrens port - de var altså ikke blitt ført inn, slik den troende vil bli, men kommer selv til porten: «Herre, lukk opp for oss!» (v.25). Dette oss'et viser - som Jesus også åpenbarer her i teksten - at de var ukjente for Ham. Da Han ga dem dette - for dem så utrolige - svaret, begynte de å skulle irettesette Ham. «Du må da vel kjenne oss, vi som ... osv.» Men Han bare stadfester det Han allerede har sagt dem - «jeg vet ikke hvor dere er fra!» (v.27). Er du, leser, på denne vi- og oss veien?

   «- og du lærte på våre gater.» (v.26b). Ja, det kan vi i Norge si, og mange med oss. Det er bokstavelig sant. Men hva så? «Men Han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra?» (v.27).
   Tenk å bli møtt i himmelens port med dette! Det er vel det verst tenkelige et Guds barn kan komme på! - At Jesus skal stå frem som en aldeles fremmed for deg, og si dette! Bare tenk etter! - Og bak deg ligger den uendelige fortapelse!
   Hør nå! - Jesus kaller deg til sin frelse. Han sier at disse menneskene hadde gjort urett. (v.27b). Hva besto så denne uretten i? Hadde de stjålet, myrdet, drevet hor eller annet lik det? Ja, dette er stor urett - men vi finner nok heller sannheten i denne sammenheng om vi leser hva Paulus blant annet skriver til romerne: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» (Rom 10:2-3).
   Ser du uretten? Hvorfor er dette en så stor urett - dette å ville grunnlegge en egen rettferdighet? - Det er jo hva verden har prist til alle tider. Hør hva Paulus videre skriver: «For Kristus er lovens endemål til rettferdighet for hver den som tror.» (Rom 10:4).
   Dette er altså ikke å bare å trå utenfor Guds vei, men det er å gå i stikk motsatt retning. Det er å gå imot Guds ord - imot Guds vilje. Det er å forkaste Kristus. Det er å velge den motsatte vei av den Gud har valgt. Og hør igjen! - Hva vei Gud har valgt: Kristus - som lovens endemål til rettferdighet for hver den av oss, som tar sin tilflukt til det.
   Synden mot evangeliet er en langt mer alvorlig synd, enn synd mot loven. (Se Hebr 10:28 -29).
   Nå leves og forkynnes det så ofte som om det skulle være motsatt - ja, det er en sjeldenhet at dette kommer frem.

Nå er det ikke slik at Gud er imot og fordømmer streben etter menneskelig rettferdighet - det vil si, et rettskaffent liv - men at dette åndeliggjøres og forsøkes gjøres gjeldende i dette som har med din frelse å gjøre. Herren godkjenner ingen menneskelig rettferdighet. For Ham er vi tvers igjennom synd - og må følgelig frelses ved nåden i Kristus Jesus alene.

Det er altså ikke farlig å ta sin tilflukt til evangeliet, om du føler at du har det rett eller galt, eller hva det nå måtte være. Den som ser sitt eneste håp om frelse i det skal tvert imot få slippe å se på noe av sitt eget, det være seg godt eller ondt. Frykt altså ikke! Det er det Jesus så ofte møtte sine forkomne disipler, som ikke visste ut eller inn, med. Det vil Han også så gjerne tale inn i ditt forvirrede hjerte. «Frykt ikke! Jeg er lovens endemål!» Med andre ord: «Jeg er veien helt frem!»

Hør det forferdelige resultat av at Jesus ikke får komme til med dette sitt «Frykt ikke!» i ditt hjerte: «Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.» (v.28).
Dette har altså sin eneste grunn i at de valgte sin egen vei fremfor Herrens. Med andre ord: De gjorde urett. (v.27b).

Det er så velsignet for et menneske når det får se inn i dette salige, at Gud har valgt evangeliet! Da opplever du virkelig at du «sitter i Den Høyestes ly,» og «bor i Den Allmektiges skygge.» (Sal 91:1). Men fordi Han vet hvordan vi er i vår falne tilstand - så redde, så lite troende, så vaklende - kommer Han oss i møte med sitt: «Vær ikke redd!» - «Frykt ikke!» Du skal sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike (v.30), du som i din nød har tatt din tilflukt til Ham. Og dersom du føler deg så alt for liten til å sitte til bords med slikt folk, så skal du vite at de alle har det på samme måte der. «Herren alene er høy på den dag,» som det står å lese i Jes 2:11.
Bare sørg du for å være der! Nå vet du jo Veien!