Tilbake            
                                               2 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 

 

Guds lam bærer verdens synd

Joh. 1, 29 - 34

   29. Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd! 30. Det var om Ham jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, fordi Han var før meg. 31. Og jeg kjente Ham ikke. Men for at Han skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann. 32. Johannes vitnet og sa: Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og Han ble over Ham. 33. Jeg kjente Ham ikke. Men Han som sendte meg for å døpe med vann, Han sa til meg: Ham du ser Ånden komme ned og bli over, Han er den som døper med Den Hellige Ånd. 34. Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at Han er Guds Sønn.
 

   «Dagen etter ser han Jesus ...» Dagen etter at han hadde vitnet for prester og levitter som var sendt ut til ham fra Jerusalem, om sin tjeneste: «Jeg er en røst av en som roper i ørkenen.»
   Ikke noe i seg selv, men bare en røst. Det vil si et «rør» for Herrens tale til sitt folk.
   Og hva er det for vitnesbyrd han bringer her på denne «dagen etter,» idet han ser Jesus komme imot seg? «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (v.29). Har du virkelig hørt dette vitnesbyrdet du? Han bærer verdens synd! Hva er det så du strever med, du som strever med din synd? Hør! Han bærer din synd! Ja, er det ikke nettopp hva Johannes - han som var utsendt av Gud - sier her?
   Merk deg hva Gud ville med Jesus i forholdet til folket - Johannes vitner det her i v.31: «Men for at Han skulle åpenbares for Israel, -.» Han var sendt for å åpenbares! Han er ikke kommet for å være skjult for deg, men åpenbar!
   Har denne vilje skjedd i ditt liv?
   Og videre: Hvem er Han som han vitner om? Han er to ting ifølge Johannes vitnesbyrd her i teksten: Han er Guds lam (v.29), og Han er Guds Sønn! (v.34). Det lam som har båret din synd - det skyldoffer som ble brakt for din synds skyld - er ingen ringere enn Guds egen Sønn! En bør da tro - ja, en kunne vel si at en plikter da å tro at det holder til vår frelse, selv om et slikt ord er lite evangelisk.

   Du som strever med din synd, nevnte vi. Du er en av dem som har hatt med Johannes, og Johannes' tjeneste å gjøre. Han forkynte lovens strenge krav, og hans dåp var en dåp til omvendelse, idet de bekjente sine synder. Men som vi ser, denne Johannes' tjeneste kunne ikke føre dem til det mål Gud hadde satt for dem, nemlig å føre dem tilbake til seg og gjøre dem til sine barn. Moses fikk ikke føre dem inn i det lovede land, det måtte en Josva til det! Josva/Jeshua er det samme navn som Jesus. Ikke noen tilfeldigheter i Skriften. Det er lov og evangelium det er tale om. Eller skal vi heller si: Lov eller evangelium!
   Mang en tenker at det løser vårt problem dette at vi bekjenner våre synder, men det fører ikke noe sted hen for oss - bare til en dødelig falsk trøst - om det ikke allerede var brakt et skyldoffer. Det er kun dit syndserkjennelsen og den derpå følgende syndsbekjennelse, skal føre deg, nemlig at du får øynene åpnet for sonofferet, Jesus, det Guds lam, som bærer verdens synd.

   Johannes' ord her i teksten vår kaster lys over hvordan dette går til: «Men for at Han skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet for å døpe med vann.» (v.31b). Hele Skriften bærer det vitnesbyrd med seg, at det må ha gått en Johannes' tjeneste for seg i et menneskes liv, før Jesus kan åpenbares for det.
   Jesus har båret all verdens synd - og alle mennesker er syndere innfor Gud - men ingen har bruk for Ham, og kan følgelig heller ikke se Ham - uten at denne synd er blitt en byrde i ens eget liv. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Mt. 9,13).

   Men denne, ved lovens forkynnelse, oppvekkelse av menneskets syndserkjennelse, var ikke hele Johannes' tjeneste. Han hadde også den tjeneste å vitne om Ham som var før ham, og som kom etter ham.
   Denne vitner blant annet profeten Mika om i Mika 5,1: «Men du Betlehem, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager
   Det er denne Johannes' vitner om, og sier: «Han var før meg!»
   Vi ser at ennå har ikke Israel bøyd seg inn under - og dermed blitt i pakt med - denne Guds vilje, som vi ser uttrykt i profeten Mikas budskap her: «Han skal være hersker over Israel.» Heri ligger Israels fall og Israels synd. Ingen fred for Israel så lenge de avviser fredsfyrsten! På samme måte som det heller ikke er noen fred for deg og meg, så lenge vi avviser fredsfyrsten!

E.K.

    Og hvordan - og ved hva - de/vi hovedsakelig avvis(te)er fredsfyrsten fra himmelen, skriver blant annet Paulus så klart om i Rom.10,3: «Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» Og det tragiske er, at denne mangel på kjennskap til sannheten som Paulus beskriver her, ikke har sinn grunn i manglende opplysning, det vil si, at den ikke er blitt dem forkynt, men i at de har avvist den når de har møtt den, og altså valgt sin egen vei som Paulus her så betegnende beskriver som å «søke å grunnlegge sin egen rettferdighet.»
   Altså, dette som alltid er blitt sett så opp til gjennom alle tider blant opplyste og dannede folk - den gudelige rettskaffenheten - så ofte holdt for å være gudsfrykt og sann dyd - det er ikke annet enn en trang til å grunne sin egen rettferdighet! Det vil si, en plattform for å kunne rose seg selv og ta imot andres beundring.
   Slik ser det altså ut der hvor lyset slipper til!
   Det er jo klart nok, at der hvor det virkelig er tale om sann gudsfrykt, der kan umulig Guds gave - det Paulus ved et annet tilfelle kaller: Guds usigelige gave (2 Kor. 9,15) - bli avvist.
   Sann gudsfrykt viser seg med andre ord ikke minst i dette, at evangeliet blir mottatt med glede og takk.  Johannes' oppgave var da i stor grad denne, å knuse troen på denne deres egen rettferdighet og gudsfrykt, og det så grundig at den vanskelig kunne reise seg igjen og knyttes noe som helst håp til, for så å peke på Guds rettferdighet som gis oss som en fri og uforskyldt gave i og ved Jesus Kristus, det Guds lam som bærer (bort) verdens synd.
   Og hvor bar Han så denne synd? Ut, ut av den hellige stad, utenfor muren, hvor Han naglet det til korset! Det vil da si det samme som at dine synder der fikk sin velfortjente straff. Hvorfor tenker du da så ofte at du selv skal måtte svare Gud for din synd? Jo, på grunn av ditt medfødte vantro sinn. Nå skal du holde Guds ord opp imot ditt eget sinn og ditt eget hjerte, og si til alle anklager: Jesus bar det på sitt legeme opp på korsets tre! Der har det fått sin straff!
   Det er særlig vanskelig dette med tanke på de daglige synder, de som stadig er etter oss og som vi stadig faller i. Men Guds ord står fast!

   Denne ting - vår egen rettferdighet - som etter profetens ord er som skitne klesplagg (Jes. 64,5) - men for oss selv «en lyst for øynene - et prektig tre» (1 Mos.3,6), med andre ord noe svært attråverdig, er i virkeligheten det som stenger oss ute fra Faderens favn. «At Jesus er god har de fleste erkjent etter hvert, men for de fleste er Han for god!» som han sier Ludvig Hope. Det får da være måte på! Om vi ikke nettopp er slik som Han, så er vi da ikke så verst heller! Det blir nå for galt at bare Han skal være god nok. Nei, slik kan da ikke Gud ha ment det. Vi er jo bare mennesker da!
   Ja, slik er det så lenge Jesus står der for oss som et forbilde, et ideal, og vi ennå ikke har sett at det som dette ideal da stråler ut, er Guds rettferdighet etter loven - Guds hellighet - og at Han ikke kan ha samfunn med noen skapning som står der uten denne samme hellighet! Samme hellighet, og ikke noe mindre! Den tanke må du aldri tillate å slå rot - at Gud skulle nøyes med noe mindre!
   Det er først når dette begynner å dages for oss, at dette ideal knuser oss til støv og dermed åpner vårt øre for et ganske annet budskap - budskapet om en stedfortredende rettferdighet - Jesu Kristi rettferdighet tilregnet meg arme, syndige menneske. Dette som reformatorene kalte «en fremmed rettferdighet.»
   Denne rettferdighet finner du altså ikke ved å skue inn i deg selv, men ved å følge Johannes' oppfordring også til deg i teksten her: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!»

   Ja

   Se, se, se og lev,
Det er liv i å se på det Golgata kors,
Ja, just nu er det liv og for deg!