|
Her brukes barnefødsel
som et symbol på, eller et eksempel på en trengsel som går forut for
noe godt. Det gode som er et resultat er ikke mulig å oppnå uten den
forutgående trengsel.
Jesus refser de to såkalte Emmausvandrerne fordi de ikke
forsto dette: «Da sa Han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege
i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias
lide dette og så gå inn til sin herlighet?» (Luk 24:25-26).
«Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å
tro.» Ikke akkurat en strålende karakteristikk. Men hva sier Han til
oss – til deg – i så måte?
Messias måtte lide, leser vi. Men før hva? Jo,
før Han gikk inn til sin herlighet.
Det står om Jesus i Hebr 5:7: «Han har i sitt kjøds dager,
med sterkt skrik og tårer, båret frem bønner og nødrop til Ham som
kunne frelse Ham fra døden.» Kan du se dette for deg? Dette var trengsel!
Bønner og nødrop med sterkt skrik og tårer. Det var ikke alltid noen
rolige bønnestunder med gode følelser i sving, der hvor Jesus gikk
avsides i bønn. Men hør hva som sies videre – og det er vi evig takknemlige
til Gud for: «Og Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
Hvorfor skulle du være så takknemlig for dette? Var det
seg selv Han ba for, at Han måtte bli spart? Nei, Han ba om at Hans
gjerning på jord, det oppdrag Han hadde fått å fullføre måtte lykkes
– for det var den eneste mulighet til frelse for deg.
Han ber en gang om at denne kalk må gå Ham forbi, om
det var mulig. Men føyer da straks til: Men skje din vilje, og ikke
min. Er det dette som må til, så går jeg. Så går jeg lydighetens vei
til endes. Det er de som taler om å gå lydighetens vei til endes,
og da gjøre en eller annen gjerning, enten det er dåp eller noe annet.
Hva har vel ikke de forskjellige kirkesamfunn funnet på etter hvert.
Men det var bare én som kunne gå denne vei til endes, og det var Ham
det Guds Lam, Han som var uten synd. For Guds bud må oppfylles med
hjertet, om den utførte handling skal være fullkommen for Ham.
Så heter det da om Jesus: «Enda Han var Sønn, lærte han
lydighet av det Han led.» Ser du? Den forutgående trengsel. Og så
det samme igjen: «Og da Han var fullendt, ble Han opphav til evig
frelse for alle dem som er lydige mot Ham.» (Hebr 5:8-9).
Altså ikke lydighet etter loven, for den var ifølge Guds
ord maktesløs på grunn av kjødet (Rom. 8,3), og «kjødets attrå er
jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke
være det.» (Rom 8:7). Venter du på at det skal bli fromt og godt og
Guds lov lydig, så venter du forgjeves – nei, lydige mot Ham,
leser vi. Det vil si å motta Ham i tro – å ta sin tilflukt til Ham.
Vi leser også i Fil 2:7-11, om denne lydighetens vei
til endes – og merk deg da at det handler om Jesus alene, så du ikke
skal bli forført her: «Og da Han i sin ferd var funnet som et menneske,
fornedret Han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.»
Her møter du trengselen igjen – den nødvendige trengsel for å føde
noe godt. Og det er jo her, på korsets tre, vi virkelig møter disse
sterke skrik og tårer: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
(Matt 27:46; Mark 15:34). Dette Verop er forutsagt allerede i Salme
22. (v.2).
Og hva blir så frukten av denne lydighet til korsets
død? «Derfor har og Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som
er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres
som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal
bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
Du ser, de sanne troende, de opphøyer og priser Hans
lydighetshandling alene. Her er ikke rom for noen vår handling. Merk
deg det!
I Rom 10:4, kan du lese: «For Kristus er lovens endemål,
til rettferdighet for hver den som tror.» Kristus er lovens endemål!
Nei, har du hørt slikt! Da er det jo bare Han vi trenger da! For da
har vi jo en oppfylt lov i Ham. Men Han må vi også ha.
|
Tenk om Gud skulle
spørre deg, min venn: Har du – du – gjort dette eller hint
av et rent hjerte? Og vær deg også da bevisst: Er svaret på det ja
– ja, så rettferdiggjøres du for Gud. Men er svaret nei, da er du
fortapt! Hva svarer du? Må du ta din tilflukt til Jesus, eller kan
du stå der i din egen gjerning – i noe som helst?
Nei, Jesus må gjelde for meg i alt! Så ser du at også
den nye fødsel skjer ved smerte, ved trengsel, for vi vil ikke gjerne
dø, vi vil ikke gjerne avkles vårt eget, vi vil ikke gjerne stå nakne,
fattige og hjelpeløse.
Jeg har nådegaver, sier noen, Ja vel, men kan de frelse
deg? Skriften har jo flere eksempler på mennesker med nådegaver, som
enten sto i ferd med å bli forkastet eller allerede var det. Til og
med den falske profet Bileam talte profetisk. Jeg er et åndelig eller
gudfryktig menneske vil noen si. Ja vel, kan din åndelighet eller
gudsfrykt frelse deg? Er den så fullkommen? Så langt som til å henvise
til gjerninger som er gjort i Guds rike og hva Gud eventuelt måtte
ha brukt en til, det vil vel de færreste vise hen til. Men om så var,
blir jo spørsmålet igjen. Kan det frelse deg?
Her kommer vår trengsel inn – og den er livslang: Gjennom
døden til livet! Gjennom avkledning til ikledning! Vi får ikke med
oss vårt eget inn – enn ikke en smule. Men hør nå!: «For likesom de
mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så
skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.» Dette
står å lese i Rom 5:19 – og du må gjerne understreke det.
Det var en som gjorde det for meg! Har du hørt slikt!
Ja, jeg stiller spørsmålet på ramme alvor – har du hørt, virkelig
hørt – slikt? Det var en som gjorde det for deg! Hører du ikke disse
sterke skrik og nødrop under tårer? For din sjel!
Ja, jeg vet at du og jeg ofte tar svært så lettvint på
dette – iallfall ikke så alvorlig som den faktiske situasjonen tilsier
– men Han tok altså ikke lettvint på det.
Det må da tale til deg! Det må da si deg noe bestemt!
At du i utgangspunktet er i en stor fare, og at noe grufullt – noe
evig grufullt – kan ramme deg. Og årsaken til denne store fare
for en grufull evighet, den bærer du i ditt eget bryst. Og den kan
du ikke fri deg fra, for den er deg, den er ditt vesen. Du må kjøpes
fri, og prisen var altså Guds eget blod – Guds stedfortredende gjerning.
Vi går igjennom denne trengsel å miste og måtte gi avkall
på vårt eget, for å motta noe uendelig mye bedre og verdifullt, nemlig
det som er i Jesus Kristus – Guds evige vennskap og velbehag allerede
her, og dermed en evig himmel og salighet.
Vet du det, min venn – at i Jesus har du Guds vennskap
og velbehag her og nå? Ja, når jeg har omvendt meg rett og blitt en
skikkelig kristen, ja, - men ikke en slurv og uren kjeltring som meg!
Jo, det er det som er den salige hemmelighet, som nå er blitt åpenbart
oss, forstår du – at i Ham er du det allerede nå! Det er på det grunnlaget
det lyder et Kom! fra Herren. «Kom, for alt er ferdig!» (Matt 22:4).
Å, hvilken salig fødsel blir ikke det! Når du ser Ham!
Hva du har i Ham!
Vil du gjerne se hva du er gitt i Ham? Be og dere skal
få, står det skrevet. Det er Jesu egne ord.
«Når en kvinne skal føde, har hun sorg, fordi hennes
time er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke sin trengsel
mer, i glede over at et menneske er født til verden.»
|
2 søndag
i advent