2 Pinsedag

I og med Jesus brøt det frem en helt ny tid. Den kom med Ham, og den kom ved Ham.
En kan virkelig tale om før og etter Kristus. Og da ikke bare for å kunne måle tiden opp imot noe (en historisk hendelse), men det innebar en helt annerledes tid. Som det også var varslet av Gud ved profeter. En tid da Guds Ånd skulle utgytes over alt kjød, uten hensyn til stand og stilling. (Joel 3).

   Stengselet - fiendskapet - mellom Gud og mennesker på grunn av synden, skulle rives ned. - En kilde til renselse for synd og urenhet, skulle åpnes. (Sak 13:1). Og slik, blant annet, taler Herren om det i den gamle pakts tid: «Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire frem. Skal dere ikke kjenne det?» (Jes 43:19a).
   Legg merke til - for det sier alt om denne nye tid - hvem som er den aktive, den handlende her.
   Både er det altså tale om noe nytt, det vil si, noe som ikke var før - og Han er den som gjør det. Det er ikke noe du på noe vis skal få til, men det skal spire frem.
   Det skal altså vokse opp for oss. Vi behøver ikke «gjødsle» det med våre egne gjerninger. Av seg selv kommer det til verden, som vi ser i dette verset hos profeten Jesaja blant mange andre, og av seg selv vokser det og bærer frukt i den troendes hjerte og liv. (Mark 4:26 -28). En helt ny tid! En helt annerledes tid!

   Men dette er ikke noe mystisk, svevende noe - Gud har knyttet det til noe helt bestemt og konkret - nemlig en person!
   Om det forkynner for eksempel Paulus for atenerne på Areopagos slik: «Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler Han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg. For Han har fastsatt en dag da Han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som Han har utvalgt til det, etter at Han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise Ham fra de døde.» (Apg 17:30-31).
   Denne person har i det Gamle Testamente - hos profetene Jesaja og Jeremia - også fått nettopp navnet Spire. (Jes 4:2 og Jer 23:5).

   Ved Ham skal alt skje, i Ham skal alt gis oss for intet. Som Gud i begynnelsen skapte alt ved Ham, skaper Han på ny (gjenføder) også alt ved Ham, så det heter: «Dersom noen ikke har Kristi Ånd da hører han ikke Ham til.» (Rom 8:9). Og Jesus selv sier: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh 14:6).
   Han er altså den ved hvem Faderen gjenoppretter alt - også vårt forhold til Ham, idet Han gir oss barnekåret i Ham.
   Skriften vitner da også om dette, og sier: «Om noen er i Kristus da er han en ny skapning.» (2 Kor 5:17).
   Ikke i deg selv, men i Kristus! Dette skal du få tro, du som i din syndenød har måttet ta din tilflukt til Jesus ved vitnesbyrdet (Ordet) om Ham: «Det gamle er forbi, se alt er blitt nytt.» (2 Kor 5:17).
   Det er også blitt en helt ny måte å leve på - nemlig i tro - i tillit til Ham, og Guds ords vitnesbyrd om Ham og Hans gjerning for oss, i fortid, nåtid og all fremtid. Hans fullkomne liv etter Guds hellige lov, det vil si Hans fullkomne lovoppfyllelse, og Hans død for syndens skyld på korsets tre, talte din sak innfor Gud før du ble født inn i denne verden, taler din sak nå, og vil gjøre det for all fremtid!
   Ja, vi kan virkelig tale om en helt ny tid!

Så ser - og hører forhåpentligvis - vi da Jesus stå her og rope ut til jødene, midt i deres religiøse ritualer, streben og ofringer: «Kom til meg!» Du som tross alt dette, likevel tørster: «Kom til meg og drikk!» (v.37).
Hva skal du drikke? Hans gjerning og Hans blod som er utøst til syndenes forlatelse for deg. Rett og slett Hans person, som jo ikke kan skilles fra Hans gjerning. Han er Guds gjerning for deg, og du behøver ikke noe mer. Heller ikke for det liv du skal komme til å leve som en kristen, i denne verden.

Å så mye strev det er iblant oss - som om det ikke var skjedd noe nytt!
Hør hva Jesus sier om kristenlivet her: «Fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.» (v.38b).

Dette skal du få til? Nei! «- dette sa Han om den Ånd som de skulle få!» (v.39). Og Han knytter det til én eneste ting: «Den som tror på meg!» (v.38a).

   Ja men, hva skal jeg gjøre? - sier mange. Du skal kun takke Ham for at alt er gjort!
   Men står det ikke noe om å gjøre gode gjerninger, og det endatil med iver? Hele Skriften, og også Jesu egen forkynnelse, inneholder jo også formaninger!
   Mennesket kjenner nesten ingen grenser når det gjelder krumspring for å komme utenom dette, at Gud er så god at Han har gitt oss alt for intet. Det blir likesom så urimelig dette, for sinn og sans. Så vi tenker Han må være som oss og gi etter vår fortjeneste.
   Men hvordan skulle det ha gått, om vi skulle fått det vi fortjente? Ville det holde til himmel og salighet? Ville det holde til samfunn og fortrolighet med den tre ganger hellige Gud? Ja, den som måtte tro noe slikt, vil en dag få seg en skrekkelig overraskelse!

Gud er ikke urettferdig så Han skulle gi oss noe vi ikke har fortjent, det ville være imot Hans rettferdighet og hellighet å gjøre det, men i sin kjærlighet fant Han en vei for oss: Han fortjente det for oss! Og Han gjør med sitt som du gjør med ditt, og med all mulig rett gir Han det til hvem Han vil! Og nå har Han altså gitt det til det fortapte menneske som ingenting har, annet enn synd for Gud. Jesus gjelder i mitt sted! Det er Hans ord til meg nå.

Din frelse står og faller altså med om det Jesus gjorde, holder innfor Guds trone. Og da kan du jo spørre: Hvor viss på sin frelse kan da den være som har tatt sin tilflukt til Jesus?

   Men gjerningene? - Formaningene? - Ja, hva med dem? Hva har de med dette å gjøre? Når det gjelder dine gjerninger, så kommer de overhodet ikke i betraktning - skulle de det gjøre så var du dermed fortapt!
   Ikke engang nådevirkninger - Åndens frukt - som Jesus taler om her - kommer i betraktning i den saken som har med din frelse å gjøre.
   Dette vil riktignok, på den siste dag, vise (Gud ser det) om du hadde troen på den stedfortredende Jesus, men det er kun den stedfortredende Jesus selv som blir deg til frelse.
   Her er - og har alltid vært - stor forvirring om nettopp dette, og det kan se ut - ut ifra Skriftens vitnesbyrd - som at den vil bli særlig stor i den siste tid. Se nå for eksempel Jesu utsagn om Menneskesønnens komme: «Mon Han vil finne troen på jorden?» (Luk 18:8).

Men legg merke til hva det kalles, så hjelper det deg å se: «Nådevirkninger.» Det har altså den klare forutsetning at nåden allerede er til stede og hersker. (Rom 5:21). Og videre: «Åndens frukt.» Den Ånd du får du som tror på Ham. (v.39).
Selve frelsesbudskapet - det du blir frelst ved - er jo selve forutsetningen for dette! Du må allerede være frelst for at det skal kunne bli noen nådevirkninger. - Nåden kan ikke virke noe der den ikke hersker. - Og du må allerede være frelst og ha mottatt Ånden for at det skal kunne bli noen Åndens frukt. «Dette sa Han om den Ånd som de skulle få ...» (v.39).

Må vi ha det så til de grader inn «med teskjeer?» Ja, virkelig! Her må vi mates som spedbarn, for dette viser det seg vanskelig å skjelne i, holde fra hverandre, og holde fast på i praksis. Og det er nettopp her selve den åndelige strid står, også i dag - som alltid.

   Uten dette lys, ingen Guds menighet, men bare menneskers menigheter. Så alvorlig, og så avgjørende er dette.
   Det er altså heller ikke disse Åndens levende vannstrømmer du skal bli opptatt med - det er mange, mange som har fart vill ved det - men å komme til Jesus for å drikke!
   Jesus opplyser oss om slikt - ikke for at vi, som det så ofte skjer, skal bli opptatt med disse ting, men for at vi skal finne hvile, i vissheten om at den som kommer til Ham har disse ting, og skal dermed slippe å bekymre seg om det.