2 Påskedag

   Dette er en fortsettelse av teksten fra 1 påskedag, som ender slik: «Disiplene gikk så hjem til seg selv igjen.» (v.10). Disiplene gikk forundret hjem til seg selv igjen. Så også med så mange andre - de kan forundres over det de møter i kristen forkynnelse, eller over hva som er skjedd når et menneske har blitt omvendt og nå vitner frimodig om Jesus, eller over selve ordet om Jesus, men forundringen får dem ikke til å stanse igjen og bli. - De går forundret bort. Hjem til seg selv igjen. Tilbake dit de var. Så får det aldri bli annet enn en forundring, over noe de aldri fikk se inn i.
   Når disiplene går blir Maria igjen ved graven - riktignok gråtende og uvitende og lite troende, men dog, hun må bli der hvor Jesus var sist - der hun sist så Ham.
   Det ender i et møte med Jesus selv. Vi merker oss at her skjer en gradvis åpenbaring: Først disse vitnene (englene) i skinnende hvite klær, som spør henne hvorfor hun gråter! I en del av de spørsmål som stilles fra himmelen til mennesker i Skriften, ligger ofte noe skjult, men åpenbart som skal bringe mennesket til en erkjennelse av seg selv - så som Herrens spørsmål til Adam etter fallet for eksempel: «Hvor er du?» (1 Mos 3:9).
   Noe av det samme finner du i englenes spørsmål til Maria her. De visste jo godt hvorfor hun gråt, men hvorfor skulle hun gråte, dersom hun hadde trodd Jesus ord om oppstandelsen? Skulle Maria ha svart sant på det spørsmålet, måtte hun ha svart: «Fordi jeg ikke tror det ord Han talte til meg.» Men hun viser nå at hun søkte Jesu legeme. (v.13). Selv om det bare var Hans døde legeme ville hun vite hvor det var. At Jesus var aldeles borte kunne hun vanskelig leve med.
   Så snur hun seg og står ansikt til ansikt med den oppstandne Jesus, men så ikke at det var Han. Igjen ber hun om Hans legeme. - Ser du Marias hjerte i dette? Her er forholdet til Jesus i orden, selv om hun ikke ville bestått i teologi ved noen læreanstalt. Det er ikke det å ha alt rett, men et hjerteforhold til Jesus. Du kan forstå mye feil og se mange ting feil, og likevel ha et rett hjerteforhold til Jesus. Åndelig hadde Jesus altså åpenbart seg for henne allerede, det var derfor hun hang så fast ved Ham, men hun var ikke så bevisst hva som var henne åpenbart. Slik kan Jesus ha gitt lys inn i ett menneskes hjerte så det ser Ham åndelig og henger fast ved Ham, men det er ikke riktig «gått opp» for det mennesket hva som egentlig har skjedd. Men når det «går opp,» så erkjenner mennesket ett dypere innsyn i hva det allerede var klar over. Dette visste jeg jo hele tiden, men nå ser jeg det, er gjerne omkvedet da. Du får for eksempel lys over hva som virkelig er gitt deg i og med Jesus. Johannes skriver blant annet i sitt brev til de troende: «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» (1 Joh 5:13). De trodde på Guds Sønns navn, og de hadde evig liv, men de var seg ikke det bevisst, nødvendigvis. Det var apostelen klar over, derfor skriver han for å hjelpe dem til bevissthet på det.

Så skal vi legge oss på hjertet hva som nå skjer i Marias tilfelle. Jesus talte til henne. I dette tilfelle sa Han rett og slett navnet hennes - da så hun Ham! Gjennom denne tale åpenbarte Han seg for Maria. Gjennom sin tale (sitt ord) åpenbarer Han seg også for oss. Har Jesus fått tale til deg?

Hva sier Han nå om sine svake og lite troende disipler? «Maria, gå og refs dem kraftig for deres vantro og tvil! - Si dem, at slike disipler kan jeg ikke være bekjent av.» Nei, «gå til mine brødre.» (v.17). Slik er Jesus! Nå var de kjøpt og betalt - nå var de Guds barn - Jesu brødre! Nå kunne ingenting lenger skille dem fra Kristi kjærlighet. (Rom 8). Hør bare hva hun skulle gå til Hans brødre med: «Og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.» (v.17). «Med samme rett som Han,» sier Lina Sandel i en sang, og det er aldeles bibelsk.
Har det «gått opp» for deg som har tatt din tilflukt til Jesus, at det er slik? Da skulle du jo fryde deg!

Tenk hvordan det var for disiplene som gikk der så anklaget for at de hadde sviktet Ham på det groveste, å få høre dette budskapet Maria brakte dem fra Jesus selv. (v.18). Brødre! «Samme arv der oppe i det høye, samme himmel, samme Gud og Far.»

«Men gå til mine brødre!» Jesus er altså opptatt av sine! Og Peter, han blant dem som nok lengtet mest etter en slik hilsen, og nok ble mest overrasket over den, skriver siden: «Kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere.» (1 Pet 5:7).
Den levende og oppstandne frelser har omsorg for deg!

   Slik har altså denne teksten stått der og ropt det ut fra den gang apostelen - han som var øyenvitne - skrev det ned, og også denne påsken taler det samme budskap til deg: Det er av Gud gjort for deg!
   Gjennom alle disse år har noen mennesker hørt dette - deg - og trodd til frelse, mens den store masse har kastet vrak på det og gått fortapt. Så også i dag, mens folket i sin helhet går forherdelse i møte - for det er hva som skjer der evangeliet - ja, Guds ord overhodet, blir forkastet. Å kaste vrak på, protestere overfor og angripe Guds ord når det taler til deg, det fører ikke til noe annet for din del enn det gjorde for Jerusalems befolkning, de som Jesus gråt over. (Luk 19:41).
   Hvorfor gråt Han? Fordi de ikke visste hva som tjente til deres fred. Vet vårt folk det i dag? Vet du det? Spør Herren om du er i tvil, Han vet det. Det er det du er vitne til i påskebudskapet - det Jesus har gjort.

«Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til Ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester.» (v.16).